La oss bytte leiligheter. Hvorfor trenger du en tre-roms leilighet? sa naboen, med en stemme som om han allerede hadde gjort en avtale med meg.
Min datter, Solveig, og jeg bor i en vakker gammel leilighet i Oslo som jeg arvet fra min mor. Det er en tre-roms leilighet; hvert rom er adskilt og har ingen gjennomgang. En romslig gang, eget toalett og eget bad, og kjøkkenet er lite, men har en enorm balkong som vender mot fjorden. Vi har hvert vårt soverom og et stort stueområde, og vi er fornøyde. Vi har ingen planer om å flytte med det første.
Historien utviklet seg slik: En dag møtte jeg en nabo i gaten. Han snudde seg mot meg som om vi allerede hadde blitt enige om alt, og han tok meg på fersk gjerning.
Vet du, tenkte jeg. Du bor jo sammen med datteren din, ikke sant? Hvorfor flytter du ikke inn hos meg, og jeg hos deg? Vi har to rom, det er mer enn nok for deg! Hvorfor trenger du en treroms leilighet? Tenk deg, to rom er tilstrekkelig for to personer. Ikke tenk på at leiligheten vår er liten det er plass nok! Vi har lett etter en større leilighet lenge, men tilbudene er knappe. Din leilighet er akkurat det vi trenger! Og ingen bekymring, vi betaler mer.
Jeg lyttet til naboen med en oppmerksomhet som om han talte om livets siste hemmelighet. Jeg avbrøt ham da han begynte å snakke om hvordan «vi skulle klare oss sammen». Jeg lurte på om han allerede hadde bestemt alt for meg og Solveig, og om jeg bare måtte flytte inn i den lille leiligheten hans. Det var som en drøm!
Jeg tror du spøker. Om du virkelig mener dette, hvordan kan du tro at vi vil flytte til en mindre leilighet? Hva tenker du, at jeg vil gi opp vår romslige drømmeleilighet for et lite krypinn som en skraphaug? Om jeg noen gang skulle bytte treroms leilighet, så ville det aldri være mot en sånn. Og hva mener du med «nok for to»? Jeg har ingen intensjon om å bytte.
Naboen mumlet, med en stemme som om han prøvde å berolige seg selv: Vi vil bare det beste, så alle føler seg trygge. Dere i vår, og vi i deres. Dere forstår ikke hva som er godt for dere!
Vi bor fortsatt i vår leilighet. Naboen og hans familie hilser ikke lengre på oss. Det ser ut til at min avvisning slo dem så dypt at de knapt kan bære den.
