Kvinnen sa med medfølelse til den andre kvinnen at hun var alene og ikke hadde noen som kunne hjelpe henne. Hun fortalte at hele den magre pensjonen hennes gikk til husleie og medisiner, og pengene strakk ikke til mat. En venninne betalte for matvarene for den fattige bestemoren.
En dag ringte barndomsvenninnen min meg og spurte om alt sto bra til i familien vår. Det viste seg at vennen min helt tilfeldig hadde sett bestemoren min på butikken, selv om hun egentlig ikke bor i nærheten av det området.
Bestemoren min, Astrid, er ganske sprek til alderen å være. Tidligere var hun lærer i matematikk. Nå er hun pensjonist, men gamle elever husker henne og har stor respekt for henne. Men i butikken så vennen min ikke den energiske lærer-Astrid, men en trist gammel dame.
Bestemor Astrid forklarte rolig til den forståelsesfulle kvinnen at hun følte seg ensom og trengte hjelp. Hun fortalte at den lave pensjonen forsvant til husleie og medisiner, og det ble ikke igjen penger til mat. Venninnen tilbød noen matvarer til stakkars bestemor.
Venninnen min var på vei ut fra butikken sammen med en eldre dame og gikk bort til henne, men den gamle damen sa raskt gå tilbake før hun hastet videre. Jeg antok at det var en misforståelse. Bestemoren til venninnen min har det ganske godt, og vi hjelper alltid til. Likevel viste det seg at kvinnen bare ville kjøpe litt mat.
Senere den kvelden besøkte jeg bestemor. Jeg valgte å være rett på sak og spurte henne direkte. Etter at hun hadde svart, visste jeg ærlig talt ikke helt hvordan jeg skulle forholde meg til henne.
Bestemor fortalte at hun hadde prøvd ut en ny strategi hun nylig hadde kommet over. Hun gikk langt hjemmefra, så langt at hun ikke risikerte å møte noen kjente. Og hvem møter hun? Den beste venninnen min, selvfølgelig! Så slik ble det et slags sosialt eksperiment. Statistisk sett lykkes hun seks ganger av ti. Matvarene hun får med hjem, gir hun videre til kirka i stedet for å beholde dem selv på den måten hjelper disse menneskene indirekte også de som har det vanskelig!
Jeg forsto ikke helt hvorfor hun ville begi seg ut på slike spesielle handlinger i høy alder. Hvis man kjeder seg, kan man jo skaffe seg en hund eller kanskje en katt. Det er litt trist, egentlig. Venninnen min ba meg love å ikke fortelle dette til noen.
Livet lærer oss noen ganger at det vi ser utenfra, ikke alltid forteller hele sannheten. Bak hver handling finnes det ofte et ønske om å gjøre godt, selv om det tilsynelatende virker litt merkelig. Det viktigste er å møte mennesker med forståelse, slik at vi sammen kan gjøre livet litt lettere for hverandre.
