Kvinnen sa med medfølelse til den andre kvinnen at hun var alene og ikke hadde noen som kunne hjelpe henne. Hun fortalte henne at den magre pensjonen hennes forsvant til leie og medisiner, og at det ikke var nok igjen til mat. En venninne betalte matvarene for den fattige bestemoren.
En dag ringte barndomsvenninnen min meg og spurte om alt sto bra til i familien vår. Det viste seg at kompisen min hadde sett bestemoren min tilfeldig på en butikk, selv om hun egentlig ikke bor i nærheten av akkurat den butikken.
Bestemoren min, Ragnhild, er egentlig ganske sprek for alderen. Hun var tidligere matematikklærer. Nå er hun pensjonist, men gamle elever husker henne fortsatt og har stor respekt for henne. Men i butikken hadde kompisen min sett en helt annen Ragnhild ikke en energisk lærer, men en trist, eldre dame.
Bestemor Ragnhild fortalte den vennlige kvinnen med lav stemme at hun var ensom og hadde behov for en hjelpende hånd. Hun forklarte hvordan pensjonen hennes, på noen få tusen kroner, går med til husleie og medisiner, og at det knapt er penger igjen til mat. Venninnen tilbød å kjøpe noen matvarer til henne.
Venninnen min var akkurat på vei ut av butikken sammen med en eldre dame, og gikk bort til henne. Men den gamle damen sa raskt “gå tilbake” og hastet avgårde. Jeg ante at dette måtte være en misforståelse. Bestemoren til venninnen min er ganske velstående, og vi hjelper henne stadig. Men det viste seg at denne kvinnen bare hadde håpet å få kjøpt seg litt mat.
Senere den kvelden dro jeg på besøk til min egen bestemor. Jeg ville ikke gå rundt grøten, så jeg spurte henne rett ut. Etter svaret hennes visste jeg faktisk ikke helt hvordan jeg skulle forholde meg til henne lenger.
Det viste seg at hun testet ut en ny taktikk hun hadde lest om. Hun gikk så langt unna hjemmet som mulig, for å ikke møte noen hun kjente. Og hvem traff hun? Min beste venninne! Det ble et sosialt eksperiment: Statistisk sett gikk hun derfra med mat seks av ti ganger. Varene tok hun ikke med hjem til seg, men ga dem til menigheten i stedet så på en måte hjalp hun andre trengende også, gjennom gavmildheten til fremmede.
Jeg klarer ikke helt å forstå hvordan hun kunne få en sånn merkelig interesse i sin alder. Hvis hun kjedet seg, kunne hun jo skaffet seg en hund eller kanskje en hamster. Dette er trist! Venninnen min lovte meg å ikke si noe til noen andre om dette.
