Kvinnen rømte fra hjemmet sitt og forlot ektemann og barn – to dager senere mottok hun et brev Da faren kom hjem fra jobb, bestemte han seg for å se fotballkampen i ro og mak, uten huslige eller foreldrerelaterte ansvar. Han ville ikke legge barna som skrek. Men denne kvelden skulle alt endre seg – kona mistet tålmodigheten, slamret døren, og forlot huset. Barna ble igjen med faren. Verdenen til mannen med ølen på sofaen ble plutselig snudd på hodet. Her er brevet mannen skrev til sin kone noen dager senere: «Kjære, For noen dager siden hadde vi en krangel. Jeg kom hjem, utmattet etter jobb. Klokken var 20:00 og jeg ville bare slenge meg på sofaen og se kampen. Du var i dårlig humør og fryktelig sliten. Barna kranglet og skrek mens du prøvde å legge dem. Jeg skrudde opp lyden for å slippe å høre dem. ‘Du hadde ikke dødd av å hjelpe litt til og bidra i barneoppdragelsen, hadde du vel?’ sa du, og dempet lyden. I frustrasjon svarte jeg: ‘Jeg har jobbet hele dagen for at du kan være hjemme og leke med dukkehuset’. Så ble det krangel, argumentene fløy fram og tilbake. Du gråt fordi du var sliten og sint. Jeg sa mange ting. Du ropte at du ikke orket mer. Så løp du ut av huset og lot meg være igjen med barna. Jeg måtte mate dem og legge dem alene. Neste dag kom du ikke tilbake. Jeg tok fri fra jobb og ble hjemme med barna. Jeg gjennomgikk alt gråt og klaging. Jeg løp rundt hele dagen hjemme og fikk ikke engang tid til å dusje. Jeg var hjemme hele dagen uten å snakke med noen over ti år. Jeg fikk ikke satt meg ned og nyte et måltid – jeg måtte passe barna hele tiden. Jeg var så utmattet at jeg kunne sovet i 20 timer i strekk, men det går jo ikke, for et barn våkner og skriker annenhver time. Jeg levde uten deg i to dager og én natt. Da forsto jeg alt. Jeg forsto hvor sliten du er. Jeg forstår: det å være mamma er et konstant offer. Jeg forstår: det er mye vanskeligere enn å sitte på kontor 10 timer om dagen og ta store økonomiske avgjørelser. Jeg skjønte at du har ofret karrieren og din økonomiske frihet for å være med barna våre. Jeg skjønte hvor vanskelig det er når økonomien ikke er opp til deg, men til partneren din. Jeg skjønner hva du ofrer når du takker nei til en fest eller trening med venninnene dine. Du får ikke gjøre din favorittaktivitet, og du får ikke engang sove godt. Jeg forstår hvordan det føles å være innestengt med barna og miste alt som skjer der ute. Jeg forstår hvorfor du blir såret når mamma kritiserer oppdragelsen din. Ingen forstår barna bedre enn deres egen mor. Jeg skjønner at mødre har det største ansvaret i samfunnet. Dessverre får de sjelden ros eller annerkjennelse. Jeg skriver ikke dette brevet bare for å si hvor mye jeg savner deg. Jeg vil ikke at en dag til av livet ditt skal gå uten å høre disse ordene: ‘Du er utrolig tøff, gjør en fantastisk jobb, og jeg beundrer deg!’ Rollen som kone, mor og husmor i samfunnet er, selv om den er viktigst, også den minst verdsatte. Del gjerne dette brevet med vennene dine slik at vi alle, endelig, kan begynne å hylle verdens viktigste yrke – nemlig det å være mamma.

Kvinnen stormet ut av huset, forlot ektemann og barn, og to dager senere dumpet et brev ned i postkassen.

Etter å ha kommet hjem fra jobb, bestemte faren seg for å slappe av med fotballkampen på TV, uten tanke på huslige gjøremål eller foreldreansvar. Han ville ikke høre på barna som skrek og slo seg vrange rundt sengetid.

Men denne kvelden var alt i ferd med å forandre seg med et smell gikk døren igjen, og kona hadde mistet tålmodigheten for siste gang. Barna ble igjen hos faren sin. Den fredelige tilværelsen til en mann med en øl på sofaen ble plutselig snudd på hodet. Noen dager senere skrev han dette brevet til sin kone:

«Kjære Marit,

For noen dager siden hadde vi en krangel. Jeg kom hjem, utslitt etter en lang dag. Klokken var åtte, og jeg ville bare kaste meg ned på sofaen og se fotballkampen.

Du var sliten og irritert. Ungene kranglet og skrek mens du prøvde å få dem i seng.

Jeg skrudde opp lyden for å overdøve dem.

Du kunne da hjelpe til litt barna er like mye dine som mine! sa du irritert, idet du dempet lyden på TV-en.

Fortvilet svarte jeg: Jeg har jobbet hele dagen for at du skal kunne gå hjemme og pusle med huset.

Krangelen eskalerte, den ene kommentaren fulgte den andre. Du gråt av utmattelse og sinne. Jeg sa mye jeg ikke skulle sagt. Du ropte at du ikke orket mer. Så løp du ut, og lot meg stå igjen med barna.

Jeg måtte mate dem og få dem til sengs alene. Dagen etter kom du ikke hjem. Jeg tok meg fri fra jobben og ble hjemme med barna.

Jeg gikk gjennom alle tårer og småkrangler.

Jeg løp rundt i leiligheten hele dagen uten et eneste øyeblikk for meg selv, ikke engang for å dusje.

Hele dagen gikk uten at jeg fikk snakket med noen over ti år.

Jeg fikk ikke satt meg ned i ro og mak for å spise ungene trengte meg hele tiden.

Jeg var så utslitt at jeg kunne sovet i tjue timer, men det var umulig, for minst en av barna våknet og skrek hver tredje time.

Jeg levde uten deg i to dager og én natt. Da forsto jeg alt sammen.

Jeg skjønte hvor sliten du er.

Jeg forstod at det å være mamma er et konstant offer.

Jeg innså at det er langt tøffere enn ti timer på kontoret og tunge avgjørelser.

Jeg skjønte at du har satt karriere og økonomisk frihet til side for barna våre.

Jeg forstå hvor lite du kan bestemme over økonomien selv du er prisgitt meg.

Jeg merker hva du ofrer hver gang du sier nei til treningssenteret eller en venninnekveld. Du får ikke drive med din egen hobby, og knapt nok sove ordentlig.

Jeg forstår frustrasjonen ved å være hjemme med barna, og alt du gikk glipp av utenfor.

Jeg forstår så inderlig hvorfor du føler deg såret når mamma mi rakker ned på måten du oppdrar barna våre. Ingen kjenner barna bedre enn deres egen mor.

Det gikk opp for meg at mødre har det største ansvaret i samfunnet. Dessverre er det ingen som verken verdsetter eller roser det.

Jeg skriver ikke dette brevet bare for å si hvor mye jeg savner deg. Jeg vil ikke at en eneste dag i livet ditt skal gå uten disse ordene:

«Du er utrolig modig, du gjør en fantastisk jobb, og jeg beundrer deg!»

Rollen som kone, som mor og som den som styrer hjemmet er, til tross for hvor viktig den er, den minst verdsatte i samfunnet. Videresend gjerne dette brevet til dine venner, så vi endelig kan begynne å hedre verdens viktigste yrke det å være mamma.