17. mars
I går skjedde det noe som snudde livet mitt opp ned. Da jeg kom hjem fra jobben, var alt jeg ville å sette meg i sofaen med en kald Ringnes og se fotballkampen mellom Rosenborg og Brann. Jeg ville bare slappe av, uten å måtte ta ansvar for ungene eller huset. Men barna, Ingrid og Sigrid, ropte og kranglet, og Erlend, minstemann, kastet lekene sine i veggen mens Gerd prøvde å få dem i seng.
Jeg skrudde opp lyden på TV-en for å slippe unna bråket. Da kom Gerd bort til meg, tydelig sliten, og sa: “Du dør vel ikke av å hjelpe til med leggingen av barna, gjør du?” Hun skrudde ned lyden, og jeg svarte irritert at jeg hadde jobbet hele dagen for at hun skulle kunne være hjemme og “leke med dukkestua”.
Så begynte krangelen. Ordene haglet i begge retninger. Hun gråt, utmattet og frustrert. Jeg lot frustrasjonen gå utover henne og sa ting jeg angrer på nå. Hun ropte tilbake at hun ikke orket mer, tok jakka og stormet ut. Siden har hun ikke kommet hjem.
Så da sto jeg igjen der, alene med barna. Jeg måtte stelle, fôre og legge dem. Dagen etter tok jeg ut sykedag og ble hjemme med dem.
Disse døgnene har vært de lengste og tyngste i mitt liv. Barna gråt ustanselig, kranglet, maste. Jeg løp frem og tilbake uten et øyeblikks fred, og rakk knapt å dusje. Det føltes som å være stengt inne med en gjeng med fysiske og psykiske maratonløpere som aldri sov. Jeg fikk ikke snakket med noen voksne i hele tatt. Å sitte ned for å spise? Glem det så fort jeg prøvde, skjedde det et eller annet som krevde meg.
Jeg var så utslitt at jeg kunne sovet to døgn i strekk hvis det da ikke var for at noen alltid våkner og hyler hver tredje time. Først nå, når jeg var tvunget til å være både mor og far, gikk det virkelig opp for meg hvor mye Gerd gjør hver dag.
Jeg har forstått at rollen som mor og hjemmets anker er et uendelig offer. Det å være hjemme med småbarn krever langt mer enn de fleste jobber jeg kan tenke meg. Det er ensomt, krevende og du får aldri pause ikke engang for å gå på do i fred.
Gerd, jeg ser nå at du har gitt opp muligheten for både karriere og selvstendighet for å ta vare på barna våre. Det er sårt å innse hvor sårbar og avhengig du må føle deg, når økonomien ikke lenger er i dine hender, men i mine. Og: Jeg har skjønt at alle de gangene du har takket nei til bursdager eller treningstimer, har du ikke valgt det bort for moro skyld du har ofret det for familien.
Jeg forstår nå hvordan det føles å være innestengt hjemme, alene med barna, mens verden fortsetter utenfor. Og jeg skjønner hvorfor du blir såret når mamma svigermor kritiserer hvordan du oppdrar barna. Ingen kjenner og elsker dem like godt som du.
Å være mor, å stå i alt dette, er det tøffeste og mest betydningsfulle oppdraget i vårt samfunn selv om nesten ingen ser det, eller gir æren du fortjener.
Jeg skriver ikke dette bare for å si at jeg savner deg. Jeg vil at du aldri skal gå en dag uten å vite: Du er utrolig sterk, du gjør en ufattelig jobb, og jeg beundrer deg.
Kjære Gerd, det fortjener du å høre hver eneste dag.
Og jeg har lært at det viktigste jeg kan gjøre, er å huske å vise takknemlighet for det de rundt meg gjør spesielt de som bærer den aller tyngste byrden, uten å klage.
