Steinkvinnen
Dagbok, 14. november
I dag hentet ambulansefolkene meg på gata, midt i våt, kald slaps. Jeg hadde verken krefter til å reise meg eller rope etter hjelp. To menn løftet min tunge kropp inn i ambulansen og satte kurs mot akuttmottaket.
Jeg nektet plent å ligge på båre. Jeg satte meg demonstrativt i rullestolen, brettet frakken sammen over fanget, lot det militærgrønne skjerfet henge løst. Skinnvesken, ekte, dyr, hvilte fortsatt tungt over knærne, og ørepynten glitret i de små ørene mine. Mennene i ambulansen fikk høre det da jeg kom til meg selv den ene røyklukten satte seg på klærne hans og lærlingen fikk streng beskjed om ikke å ta på meg.
Å ja, det holder masse å se på, mumlet han fornærmet.
Kommer du med flåsete kommentarer nå også? Rekk opp handa én gang til, så får du se hvem som helst ikke blir rørt, snøftet jeg, mens jeg rettet på skuldrene og trakk vesken tettere inn mot meg som et skjold.
Jeg beveget blikket rundt resepsjonen og betraktet sykehuset som en hemmelig inspektør, slik jeg har for vane å gjøre. Ansiktet mitt, hardt og grovt, smalnet inn, brynene i en tynn linje over øynene, huden var tydelig preget av blodårer, tross det tykke laget med pudder, som nå hadde klumpet seg og bare gjorde rynkene mine tydeligere.
Skal vi komme oss videre her? Det er trekk i gangen, og jeg kan ikke sitte og vente i dette, erklærte jeg høyt.
Resepsjonisten så strengt på meg idet hun tok over papirene og erklærte at jeg nå var deres ansvar. Mennene kunne dra.
Hypertensiv krise, besvimt på gata Ikke slått hodet Nåværende blodtrykk messet ungdommen i den blå uniformen.
Sykepleieren, tydeligvis moren hans, strøk ham over skuldra.
«Man må hjelpe de sine,» tenkte jeg automatisk.
Hodet dunket så grusomt og armene føltes tomme. Veska, veska jeg aldri finner igjen krefter til å løfte, falt nesten ut av fanget hver gang jeg slapp taket. Jeg orket nærmest ikke snakke. Munnen knusktørr, tungen som en pløsete klump i ganen jeg tørstet.
Kan jeg få litt vann, vær så snill, sa jeg høyt og tydelig.
Ingen svarte. Rundt meg fortsatte kaoset, pårørende dyttet bårene foran seg, pratet, ropte og vinket etter hjelp. Helsepersonell hastet forbi, stetoskopene dasket i farten, papirene ble lest i døra mens pasientene rant videre inn til undersøkelse. Sykepleierne hadde nok av sitt. Ingenting av det berørte likevel meg lenger.
Hvor er Lindstad? Hvem er Lindstad? spurte en av sykehusdamene, slik jeg hadde døpt dem inni hodet.
Jeg er her, svarte jeg, og sa det enda høyere.
Ok, her er et beger, toalettet dit, så blodprøve. Men ta nå av deg lua det er ikke Svalbard her!
Jeg hadde faktisk glemt at jeg satt med pelskåpa og lue over ørene som et fornøyd julebarn. Ikke rart svetten rant nedover pannen min, eller at jeg følte jeg kokte inni.
Med nød og neppe fikk jeg av hetta og la den nedi veska sammen med alle viktige papirer. Jeg hadde ikke planlagt å ligge her lenge. Når formen bedrer seg, skal de jammen skrive meg ut! Hvem har tid, jeg er tross alt direktør for Lindstad Glass & Fasade AS det er vinter, folk venter på vinduer.
Sykepleieren satte begeret på fanget.
Gunn Lindstad. Høy, bred, stadig robust. Alltid slik. Jeg var stor som baby, stor som jente, alltid for stor. «Se på datteren din da,» hørte moren min på helsestasjonen. «Størrelse 43 i sko, jøss,» ristet ekspeditørene på hodet når jeg vokste fra skotøyet.
Moren min var en liten, nett Tingeling ved siden av meg, men genene fra far, en tidligere bryter, hadde truffet meg hardt. Han døde da jeg var åtte.
Tro det eller ei, jeg skammet meg alltid over størrelsen. Jeg følte meg som Goliat i barnehagen, og vennene trakk seg unna. Bare i idretten fant jeg pusterom tilfeldigheter og min mors flørt med en trener gjorde at jeg begynte med diskos og kulestøt. Jeg ble god, og for første gang stolt. Skadene kom, ja, men jeg klarte det. Men kjærligheten gikk jeg på en smell med, lot meg lure av en som bare var nysgjerrig på om en stor jente var som andre. Slik vokste jeg opp, begravde moren min alene, og bygde meg til den dama som nå alltid blir snudd etter av folk på gata.
Jeg begynte på boligkontor, styrte håndverkere, tok kveldskurs, så kom nittitallet, og plutselig poppet det opp firmaer over alt. Jeg endte opp på byggeplasser sammen med gutta, ofte oppfattet som mann til de oppdaget feil og lo, men jeg ble akseptert. Jeg var hard, kanskje til og med steinansiktet, men folk følte seg trygge under min ledelse.
«Steinkvinnen,» ble det hvisket bak min rygg.
Så startet jeg eget firma «Lindstads Glass & Fasade». Jeg ble sjefen som visste alt: når folk hadde familiekriser, hvilken dag sekretæren skulle ta graviditetstest, hvilke slektninger som kom rekende. Jeg ordnet legeavtaler, pyntefester, men tok aldri på meg nisselue det passet seg ikke. Jeg grep inn, ga råd, satte grenser, og visste at for den svake er det ekstra viktig med en stein i ryggen.
Men venner? Nei. Lett å ikke bli sviktet når ingen slipper til.
Var jeg en tyrann? Nei, mer et godstog mot et bedre samfunn. Stoppet noen det toget synd for dem.
Men en vogn hadde jeg: sønnen min, Sindre. Alt for hans skyld.
De som ikke tålte taket mitt, sluttet. De fleste ble.
Så satt jeg altså på sykehuset, etter enda et sammenbrudd.
Hva er dette? Jeg skal da ikke på toalettet, jeg har hypertensjon, jeg må legges! ropte jeg og dyttet begeret på gulvet.
Ikke ta på vei da, jenta, lo en loslitt fyr med bandasje rundt hodet, som tok opp begeret. Skal jeg gjøre det for deg, om jeg får lua i bytte? Liker store damer, jeg!
Hjelp deg selv, freste jeg og dyttet rullestolen unna, helt tett inntil veggen til jeg lagde avtrykk der.
Hva gjør du?! Vi har jo nettopp malt! freste en damestemme med navneskilt. Hvem har ansvaret for denne?
Min egen. Jeg går. Hva er adressen til denne slitne plassen? Jeg må ringe taxi.
Hvor tror du du skal? Bare sitt, legen kommer straks. Slapp av, det ordner seg, svarte sykehusdama roligere nå.
Men jeg ringte.
Sindre? Kan du gi meg sønnen min?
Hva nå, mor ti minutter, dusjer!
Selvsagt hørte han meg men han visste at hvis jeg ringte, så levde jeg. Ti minutter fra eller til spiller ingen rolle.
Sindre ventet visst alltid på meg, morgen eller kveld. Jeg jobbet, han vokste, og firmaet sørget for både større leilighet og velstand. Jeg byttet vinduer på skolen hans, snekret venners hytter, sto på for alle. Jeg hadde kontroll over alt og alle, men Sindre, stakkaren, han levde et annet sted.
Jeg var aldri slem, aldri voldsom. Jeg sjekket lekser, nikket, kanskje rettet litt, forklarte hvorfor barn må lære seg å stå på. Jeg sa aldri jeg var glad i ham ikke sånn høyt, med ord. Ingen kveldsvisk, aldri et kyss. Slik var det bare.
Da han var nitten, konkluderte han: «Hun elsker meg ikke, og ferdig med det!» Jeg hjalp, ja eksamenslesing, penger, nye vinduer, men er det ikke en mors plikt? Han hadde aldri bedt om å bli født, og så lenge jeg fødte ham, får jeg hjelpe til. Men mer? Nei sykehus er ikke alvorlig nok.
Nå da jeg først ba om hjelp, sa Sindre han skulle ringe opp senere. Svigerdatteren, Julie, tygde tyggegummi og hørtes likegyldig ut. Jeg var ingen sin.
Da jeg reiste meg, sviktet bena, og jeg ble liggende på gulvet. Begeret trillet bortover flisene, vesken veltet, og den myke pelsluen landet forsiktig ved kinnet.
Fy flate, utbrøt den loslitte typen, og smått kjærlig hjalp han meg opp. Han fikk med seg lommeboka og ringen min.
Han lignet noen vel jeg husket ikke.
Jeg følte ingenting. Hørte monotont: «Hold til høyre, hold til høyre»
Vanligvis lot jeg sjåføren min, Roar, kjøre til kontoret. Han hentet meg presis 07:30, åpnet døra, skrudde på klassisk musikk og kjørte. Han var fornøyd, jeg var fornøyd. Han fikk hjelp til kona og ekstra lønnsbonuser, og jeg slapp å konsentrere meg om kjøring.
I dag krasjet han bilen på vei til meg. Skade, kaos.
Vil du ha taxi, Gunn?
Ikke nødvendig. Jeg tar t-banen.
Jeg trakk luen ned over hodet og la i vei til Majorstua stasjon. Folk skygget unna store, statuen Gunn krevde plass, alltid blikkfang. Jeg kunne gått rett inn i en norsk eventyrfilm som jotunkvinne.
På T-banen var det trangt og hett, men den knitrende meningsløsheten var i alle fall gjenkjennbar. «Hold til høyre, hold til høyre» oppfordret høyttaleren. Alle skjønte det. Jeg også det gjelder å holde seg til høyre, eller så blir man overkjørt av en gjeng studenter.
Nå har kvelden kommet. Jeg ligger i sykesengen, breial fremdeles, men orker ikke mer. I rommet er det halvmørkt, det lukter parfyme, medisin og, merkelig nok, vaniljekjeks. Jeg liker slike, men spiser sjelden selv.
Jeg ser ikke ut på travle Bogstadveien, bare på et stykke vinterhimmel. Men jeg husker så godt da jeg kjøpte en juletrelenke til Sindre så stolt at jeg måtte fortelle det til alle. Men lenka virket ikke, og Sindre gråt stille. Jeg løp ut, fikk vaktmesteren til å fikse den, men da var festen over for ham.
Nå kjennes det ut som det er noen der ute, større enn oss, som har spent en lenke av lys over alle oss mennesker. Og akkurat i kveld er min pære gått. Jeg må fikses
Sykepleieren Vibeke, bitteliten og kvikk, kommer og glatter ut maskaraen min med våt bomull. Hendene hennes kjennes iskalde mot kinnet, og jeg kjenner for første gang på evigheter en slags ro.
Jeg husker plutselig mamma. Mamma som alltid vasket meg med isvann når jeg var syk; ingen kunne vaske så forsiktig og effektivt som henne.
Nei, du trenger ikke det der, tenker jeg svakt, men Vibeke bare smiler.
Ta det rolig. Du skal styrke deg nå.
Jeg prøver å ta frem lommeboka for å betale henne, men lommeboka er borte.
Jeg hulker det har bare skjedd to ganger før. Første gang for mange år siden, på rulletrappa i T-banen. En sliten mann stjal vesken min, og jeg gråt og gråt på en benk utenfor kiosken. Ikke for pengene, de var ubetydelige, men for tapet av stolthet. Den blå kalveskinnsveska min, det fine italienske portemonéet, var selve symbolet på at jeg hadde fått det til. Et arr, både på vesken og sjelen.
Nå har jeg mistet alt en gang til. Det er skikkelig vondt. Jeg tror det var mannen fra akuttmottaket.
Sykepleieren henter blodtrykksmåler, smiler forsiktig. Jeg glir ut i en seig søvn, varm og trøstende som smeltet karamell.
Sindre glemmer å ringe. Julie prøver, men jeg svarer ikke. De har aldri helt funnet tonen med meg jeg er for hard, for annerledes. Slik elsker jeg: praktisk, med handling. Nye vinduer i blokka, reklamasjoner, frukt og god mat, treningskort til Julie fordi ryggen hennes er svak. Ting. Jeg forventer ikke takknemlighet, og sier aldri ordet kjærlighet. Jeg bare gjør.
Sindre var aldri glad i meg. Alt jeg ville var å gi ham det jeg ikke selv fikk alt, bortsett fra kjærlighet på den hjertenære måten. Jeg vet ikke hvorfor. Julie er en fin jente, men hun kom meg aldri nær. Jeg lot henne aldri slippe inn.
Hun ringer natt til neste dag. En sykepleier svarer, ber henne komme til besøkstid.
Dagen etter våkner jeg sliten etter en natt med tårer mot veggen. Nå skal det tas blodprøver. Jeg får utlevert rutete sykehusnattkjole og slitt morgenkåpe. Brystet mitt kjennes nakent og sårt, og det er jeg faktisk for første gang på lenge.
Telefonen kimer uavbrutt alt fra jobben. Jeg har jo folk, sier jeg til slutt, jeg er syk, snakk med Nestlederen! Det tar på å være uunnværlig.
Sykepleier Vibeke kommer og forteller meg at Julie kommer innom. Hun hilser og sier «Vi sees». Jeg kjenner henne ikke igjen hun ligner på ei jeg lå sammen med på sykehuset som ung: Kjersti Larsen. Hun støttet meg etter den gangen jeg stor og annerledes som jeg alltid har vært måtte ta et tungt valg. Bare Kjersti visste om barnet jeg ikke fikk beholde, fordi jeg ikke orket mer latterliggjøring, ikke orket ta i mot det som ingen ville ha. Hun trøstet, sa jeg var god nok.
Nå sitter Kjersti der, med to jenter og barnebarn. Jeg har ingen mann, aldri hatt. Sånn er det. Alle må gå alene litt i livet.
Kjersti vil si noe, men ronden nærmer seg og hun må hjem. Jeg lukker øynene og prøver å holde tårene unna.
Frokosten kommer. Rommet er stille. En av damene, Elsa, gnager stille på vaniljebisquitene sine, knekkende høyt. Jeg ser på henne.
Vaniljekjeks? Ikke så bra for magen. Du må drikke te til! sier jeg, og hun rødmer og takker.
Jeg suser ut i korridoren i sykehustøfler og kommer tilbake med te til Elsa. Oversiktlig som alltid får jeg med meg at utstyret på kjøkkenet bør oppgraderes, at gulvet burde vært skiftet og at vinduene burde vært justert. Jeg har jo folk.
Så står Julie plutselig der, stor og forfjamset i blå beskyttelsesfrakk, med handleposer fulle. Hun har med pyjamas, cardigan, toalettsaker og te fra favorittbutikken. Jeg rødmer, der jeg står, ruvende som en kloss, men Julie pakker ut med glede.
Sånn, tante Gunn, nå får du deg litt koseklær. Jeg snakker med legen!
Hun forsvinner ut, og jeg ser ned på seng og poser. Kanskje livet bøtes sammen likevel?
Sønnen min ringer jeg tar det ikke. Enda ikke. Jeg vet ikke hva jeg skal si.
Senere kommer Julie, stiller spørsmål og snakker stillferdig om samliv og valg. Kanskje hun ikke blir hos Sindre? Jeg spør ikke.
Natten kommer, og jeg gråter mot puten.
Neste dag får jeg tilbake lommeboka og ringen. Tyven omkom av hjerteinfarkt. Han het Rune Berg, blir det sagt. Plutselig husker jeg ham. Rune, stjerna i idretten, min gamle flamme. Han løy, jeg trodde. Nå er han borte, og jeg, «Steinkvinnen», lever.
Jeg er kanskje ikke så stein likevel. Bare veldig dårlig til å puste fritt og trygt.
Nå vil jeg prøve å endre det. Jeg har Julie, Elsa, Kjersti. Jeg har jobben, våren som snart kommer, og barnebarn på vei. Og nå lover jeg meg selv: Jeg skal elske åpent for kvinnfolk forsteiner hvis de ikke elsker.
Julie så på meg, og jeg smilte. Ikke stein, nei. Bare veldig norsk, veldig stor, veldig levende Gunn Lindstad.
