Kunne ikke elske – Hvem av dere er Lill? – jenta kaster et lurt, granskende blikk mot meg og venninnen min. – Jeg er Lill. Hva gjelder det? – svarer jeg undrende. – Her, et brev til deg fra Volda, – den ukjente trekker opp et krøllete konvolutt fra frakkelommen og rekker meg den. – Fra Volda? Hvor er han selv, da? – spør jeg overrasket. – Han ble flyttet til voksenavdelingen. Han ventet på deg, Lill, som på en frelser. Utpint av lengsel. Dette brevet ba han meg lese først, så jeg kunne rette feilene. Han ville ikke dumme seg ut foran deg, Volda. Men nå må jeg gå, snart lunsj. Jeg jobber her som miljøarbeider, – jenta ser alvorlig på meg, sukker og haster videre. …En sommerdag havnet jeg og venninnen min, tilfeldig, på området til et ukjent institutt. Vi var seksten år, sommerferien brakte frihet og eventyrlyst. Jeg og Siv satte oss på en benk. Pratet, lo – merket knapt da to gutter nærmet seg. – Hei, jenter! Kjeder dere? Skal vi bli kjent? – gutten strekte frem hånden, – Volda. Jeg svarte: – Lill. Dette er min venninne Siv. Og den stille kompisen? – Lennart, – svarer han lavmælt. Guttene virket gammaldagse og veldig ordentlige. Volda kommenterte strengt: – Hvorfor så korte skjørt, jenter? Siv sitt utringing er også dristig. – Jaja, bare ikke se for mye, ikke godt for øynene – lo vi. – Lett å si. Vi er menn, vet du. Røyker dere også? – Klart, men bare for moroskyld. Det er først nå vi ser at guttene har noe galt med beina. Volda beveger seg knapt, Lennart halter tydelig. – Er dere her til behandling? – Ja, jeg krasjet med motorsykkel. Lennart hoppet feil fra en fjellknaus, – svarer Volda med innøvd tone. – Vi skal snart bli utskrevet. Vi trodde dem – ante ikke at både Volda og Lennart er barndoms-funksjonshemmede, og dømt til langt opphold. For dem var vi et pust av frihet. De bodde, levde og gikk skole på instituttet skjult for omverdenen. Alle hadde sin “ulykke-historie”. Volda og Lennart viste seg å være kloke og beleste. Vi begynte å besøke dem ukentlig. Først syntes vi synd på dem, og ville glede guttene. For det andre lærte vi mye. Snart ble disse møtene vaner. Volda plukket blomster til meg fra staudebedet, Lennart brettet origami og ga Siv sjenert. Etterpå satt vi fire på benken: Volda ved siden av meg, Lennart med ryggen til – bare blikket for Siv. Hun rodmet og smilte, og likte seg tydelig godt. Vi snakket om alt og ingenting. Sommeren flyr, høsten kommer med regn og skole. Plutselig glemte vi Volda og Lennart. …Så kom eksamen, siste skoledag, og skoleball. Sommer med håp lå foran oss. Jeg og Siv dro til instituttet igjen. Satte oss å vente på gamle venner. Ingen kom – vi ventet forgjeves. Plutselig kommer en jente ut og gir meg et brev fra Volda. Jeg åpner straks: “Elskede Lill! Du er min duftende blomst! Min uoppnåelige stjerne! Kanskje du ikke forstod at jeg falt pladask for deg. Våre møter var liv for meg. Halvt år har jeg forgjeves ventet i vinduet. Du har glemt meg. Det er så sørgelig! Veien vår skilles. Takk for at jeg fikk lære hva kjærlighet er. Jeg minnes din fløyelsrøst, lokkende smil, myke hender. Uten deg, Lill, er det tomt! Skulle sett deg én gang til! Nå har jeg og Lennart blitt atten. Nå til voksen-institutt. Vi møtes nok ikke igjen. Hjertet mitt revet i stykker! Jeg håper jeg kan bli frisk fra deg. Farvel, min uoppnåelige!” Signert “din for alltid – Volda”. En tørket blomst lå i konvolutten. Jeg kjente skam og hjertet snørte seg – man kan ikke endre fortiden. Jeg husket sitatet: “Vi har ansvar for dem vi gjør tamme.” Jeg ante aldri at Volda brant så sterkt. Men jeg kunne ikke elske ham tilbake. Bare vennlighet, nysgjerrighet og litt flørt. Men jeg visste ikke at mitt lekne blikk kunne bli en kjærlighetsbrann for Volda. …Det gikk mange år. Volda sitt brev ble gult, blomsten til støv. Jeg husker fortsatt våre uskyldige møter og evig latter. …Det finnes en fortsettelse. Siv ble rørt av Lennarts vanskelige skjebne. Foreldrene hans ville ikke ha ham, siden han var “annerledes”. Siv ble lærer og jobber ved instituttet. Lennart er hennes kjære mann. De har to voksne sønner. Volda, sier Lennart, har levd alene. Da Volda fylte førti, kom moren hans og hentet ham hjem til bygda – hun så sin lidende sønn, gråt og elsket ham på nytt. Han dro med henne, og så forsvant han fra alle spor…

Klarte ikke å elske

Jenter, si meg, hvem av dere heter Maren? sa kvinnen med et lurt blikk, mens hun betraktet meg og venninnen min.
Jeg er Maren. Hvorfor spør du? svarte jeg forvirret.
Her er et brev, Maren. Det er fra Torbjørn, personen trakk fram et krøllete konvolutt fra lomma på arbeidskappen sin og rakte den til meg.
Fra Torbjørn? Hvor er han selv? spurte jeg overrasket.
Han ble flyttet til en institusjon for voksne nå. Han ventet på deg, Maren, hele tiden. Satt og stirret etter deg så han nesten mistet synet. Dette brevet ga han meg for å lese gjennom, så jeg kunne se etter skrivefeil. Torbjørn ville ikke skjemme seg ut for deg. Nå må jeg gå, det er snart lunsj, og jeg jobber som miljøarbeider her, kvinnen så på meg med et snev av misbilligelse, sukket og hastet av sted.

…En gang vandret venninnen min, Synne, og jeg rundt i byen, og vi kom tilfeldigvis inn på området til et ukjent institusjon. Vi var 16 år og sommerferien ga oss en frihetsfølelse og eventyrlyst.
Synne og jeg satte oss på en benk, skravlet og lo. Vi la ikke merke til at to gutter nærmet seg oss.
Hei jenter! Kjeder dere dere? Skal vi bli kjent? sa en av guttene, og rakte hånden fram mot meg. Torbjørn.
Jeg svarte:
Maren. Og dette er Synne, min venninne. Hva heter han som er så stille?
Eirik, svarte den andre lavt.
Guttene virket litt gammeldagse og litt for ordentlige. Torbjørn kommenterte strengt:
Jenter, hvorfor bruker dere så korte skjørt? Og Synne, det utringede overdelen er veldig dristig.
Tja… Gutter, ikke se der dere ikke burde. Ellers kan øynene deres “gå hver sin vei”, sa vi og lo.
Vanskelig å la være. Vi er jo menn, forsvarte Torbjørn seg, før han spurte: Kanskje dere til og med røyker?
Klart vi gjør, men bare på tull, svarte vi og dro på smilebåndet.
Først nå la vi merke til at noe var galt med bena til guttene.
Torbjørn slet med å bevege seg, og Eirik haltet merkbart.
Er dere her for behandling? spurte jeg.
Ja. Jeg var i en MC-ulykke. Eirik hoppet uheldig fra et berg. svarte Torbjørn med en innøvd og rask replikk. Vi blir nok snart utskrevet.
Synne og jeg trodde på guttenes «historier». Da visste vi ikke at Torbjørn og Eirik var barndomsfunksjonshemmede. De måtte bo lenge på institusjon. For dem var vi to jenter et pust av frihet.
De tilbrakte barndommen og skoletiden på en lukket institusjon. Alle hadde en vel gjennomtenkt forklaring en ulykke eller et dårlig hopp, en slåsskamp…
Torbjørn og Eirik viste seg å være interessante, beleste og kloke, langt over sine år.
Vi begynte å komme på besøk til guttene hver uke.
Dels syntes vi synd på dem og ville få dem til å smile, dels hadde vi mye å lære av dem.
Møtene våre ble raskt en vane.
Torbjørn ga meg blomster fra bedet ute, Eirik brettet alltid en origamifigur som han sjenert gav til Synne.
Etterpå satt vi alle fire på samme benk: Torbjørn ved siden av meg, og Eirik med ryggen mot oss, alltid oppmerksom mot Synne. Synne ble rød og flau, men det var tydelig at hun likte den stille Eirik.
Vi snakket om alt mulig og ingenting.
Den varme og lyse sommeren gik fort forbi.
Så kom den våte høsten. Feriene var over. Vi begynte siste året på videregående, og vi glemte egentlig Torbjørn og Eirik helt.
…Eksamen kom og gikk, det var den siste skoledagen og avslutningsfest. Sommeren ventet, full av håp.
Synne og jeg dro tilbake til institusjonen vi ville besøke guttene. Vi satte oss på samme gamle benk og ventet at Torbjørn og Eirik skulle dukke opp Torbjørn med friske blomster og Eirik med sin fantasifulle origami. Men vi ventet forgjeves to timer gikk.
Plutselig kom det ut en kvinne fra døren, rett bort til oss. Hun ga meg brevet fra Torbjørn. Jeg åpnet det straks:

«Kjære Maren! Du er min duftende blomst! Min uoppnåelige stjerne! Du har kanskje ikke forstått at jeg forelsket meg i deg fra første stund. Våre møter var som å puste, leve. Halvt år har jeg forgjeves ventet ved vinduet. Du glemte meg. Så trist! Våre veier er forskjellige. Men jeg er takknemlig for at jeg fikk oppleve ekte kjærlighet. Jeg husker stemmen din, smilet, de varme hendene dine. Jeg har det vondt uten deg, Maren! Skulle ønske jeg kunne se deg én gang til! Jeg vil puste inn, men får det ikke til…
Nå er både Eirik og jeg blitt 18. Til våren flytter vi til en annen institusjon. Vi sees vel aldri mer. Hjertet mitt er knust! Håper jeg kommer over deg og blir frisk igjen.
Farvel, min elskede!»
Undertegnet: «evig din Torbjørn».

I konvolutten lå en presset blomst.

Jeg følte meg fryktelig skyldig. Hjertet mitt snørte seg fordi ingenting kunne gjøres om. Tankene raste «Vi har ansvar for dem vi gjør tamme».
Jeg ante ikke hvilke følelser som utviklet seg i Torbjørns hjerte. Men jeg kunne aldri svart ham med samme kjærlighet. Jeg hadde ingen sterke følelser for ham; kun vennlighet og nysgjerrighet på en dyktig samtalepartner, ikke mer. Ja, jeg småflørtet nok litt, ertet Torbjørn innimellom og ga næring til hans lidenskap. Men jeg visste ikke at min uskyldige lek kunne tennes til et kjærlighetsbål for ham.

…Mange, mange år har gått siden den gang. Brevet fra Torbjørn har blitt gult, og blomsten smuldret opp. Men jeg husker fortsatt de uskyldige møtene våre, de bekymringsfrie samtalene og hans sprø vitser.
…Historien har en fortsettelse. Synne ble sterkt berørt av Eiriks skjebne foreldrene hadde forlatt ham på grunn av hans «annerledeshet». Eirik ble født med ett ben mye kortere enn det andre. Synne tok lærerutdannelse, jobber i institusjonen for barndomshemmede. Eirik er nå Synnes kjære ektemann. De har to voksne sønner sammen.

Torbjørn, ifølge Eirik, levde for det meste alene. Da Torbjørn var førti, kom moren hans til institusjonen, så den ensomme sønnen sin, gråt og oppdaget gammel kjærlighet på nytt. Hun tok Torbjørn med til bygda, og der forsvant sporene hans…

Livets veier er uforutsigbare, og noen møter setter spor for alltid, selv om de ikke blir slik vi hadde håpet. Det er viktig å huske, at selv små vennlige handlinger kan bety alt for et annet menneske. Derfor bærer vi alltid et ansvar for hjertene vi berører.