Jeg møtte en gutt på bursdagsfesten til en venninne av meg. Det viste seg at han var en kompis av hennes kjæreste. Vi så visst på hverandre litt ekstra, for han inviterte meg ut på byen.
Da vi traff hverandre, sa han at vi måtte ta en tur innom supermarkedet for å handle litt mat, og så skulle vi visst hjem til en kompis av ham sammen. Ute var det surt og kaldt, og han foreslo ikke noe annet ikke noe om kafé eller kino så jeg nikket med på notene.
Han foreslo at vi kunne kjøpe en pizza og noen småting til. Vi dro inn i supermarkedet, tok en handlevogn og begynte å plukke varer. Så begynte han å fylle opp vognen med dyr konjakk, en pakke med fine pølser, ost, ananas…
Jeg ble litt overrasket jeg hadde forventet en enkel kveld, og la bare noen mandariner og kjeks i vognen. Jeg hadde ikke mye penger med meg; hadde jo trodd dette var en date, ikke storhandel.
Så jeg tenkte med meg selv at han måtte jo være veldig raus kanskje en sånn kar som elsker å by på.
Vi kom til kassen, det sto fem personer foran oss. Idet det nærmer seg vår tur, går han brått bort fra vognen og sier: «Jeg er straks tilbake.» Jeg skjønte ikke helt hva som foregikk. Plutselig ble det min tur, så jeg tok mandariner og kjeks ut av vogna, betalte for de og lot resten ligge igjen.
Da jeg kom ut, sto han der og ventet. Han tok handleposen min, kjente hvor lett den var, kastet et blikk oppi og spurte forvirret: «Hvor er resten?»
Jeg pekte innover mot butikken. Da ropte han etter meg, nesten som om han snakket i baklengs språk og med fiskehale: at jeg var gnien, at jeg kunne betalt for alt, at jeg hadde kastet bort tiden hans…
Alt flimret forbi som skyer over et norskt fjellandskap, og jeg gikk videre, fortsatt med mandarinduften hengende igjen i luften.
