Krystallkatten
Tre søstre under vinduet…
Mamma, det er jo akkurat som dere, ikke sant?
Vera sukket.
Nesten. Skal du sove i dag, eller? Jeg har enda masse å gjøre i kveld. Og i morgen sovner du med hodet i kaken i bursdagen.
Oj! Ok, nå sover jeg! Paulina forsvant ned i dyna men stakk straks snuten frem igjen. Blir det ballonger? Kommer Malene? Og…
Vera pakket jenta inn i dyna, klemte henne hardt og kysset henne overalt, uten å bry seg om protestene.
Nå er det natt! I morgen finner du ut alt!
Hun reiste seg, stakk Paulinas favorittbamse i hendene hennes og gikk ut, med nattlampen på. Paulina var fortsatt litt redd for mørket, og Vera passet nøye på at små lys var tent i huset.
Nede la Vera døren til kjøkkenet og satte seg foran den gamle laptopen. Jobben ventet, men først satt hun noen minutter i stillheten. Morgendagen var allerede som et farget postkort i tankene hennes. Ikke bare fordi Paulina har bursdag og alt må ordnes. Det gledet Vera, hun elsket små fester og spesielt når de handlet om datteren. Men i morgen kom også slekten, og da var det straks ikke bare glede. Vera ristet seg og reiste seg for å sette på tevannet. Enough! Man får ta problemene når de kommer. Nå var det årsrapporten som var viktigst, den måtte leveres. Med tekoppen på siden og mappen åpen foran seg, begynte hun å sortere papirene. Godt hun en gang hørte på bestemoren og utdannet seg som regnskapsfører. Hadde hun valgt havforskning slik hun ville først, ville livet sikkert sett annerledes ut kanskje mer eventyr, men garantert mindre stabilitet. Et blinkende hav suste plutselig gjennom tankene hennes, og hun smilte. Snart, snart drar hun og Paulina på ferie, om det da ikke skjer noe igjen. Hun pustet ut, åpnet øynene og gikk i gang.
Veronika ble født i Lillestrøm, hos Linda og Vidar Kristiansen. Endelig et barn, ønsket av alle. Bestemødrene jublet, foreldrene var over seg.
Dere bør få en til med én gang, så har hun noen å leke med! insisterte bestemødrene, og Linda tok hintet.
Mellomste søster, Nina, kom kort tid etter. Bestevenninner fra første dag, elsket og konkurrerte om hverandre. Det gikk lenge uten at det gikk ut over forholdet. De forsøkte stadig å overgå den andre, og gledet seg sammen over små seire. Linda passet på at de aldri kranglet, alltid minnet dem på at ingen var nærere. Hun fikk ordnet med skolestart sammen, så jentene kunne begynne i samme klasse. Første september, under pulten, rørte de hverandre forsiktig med de nye skoene. Jeg er her, ikke vær redd! Vera var alltid mer nervøs. Hun var den ansvarlige, Nina var drømmeren som kunne slippe leksen for å telle fugler gjennom vinduet. Vera rørte ikke middag før alt var ferdig.
Vera! Hvor er boka di, du har gjort matten? Fort! Jeg skriver av så kan vi gå ut!
Løs det selv! Hvis Fru Haug plasserer oss på to pultrekker igjen, gjør du det verre. Vil du ha hjelp?
Nina blåste opp og satte seg fornærmet. Det holdt aldri lenge. Snart trakk hun Vera med seg til isbanen eller bort til dammen for å mate endene.
Da de begynte i sjette, kom yngste søsteren Live. Linda hadde ikke sett det komme, to barn var nok, og overraskelsen gledet henne ikke.
Alt om igjen! Vidar, jeg er for gammel for enda en runde.
Men du har jo to flinke hjelpere, og meg! Det klarer vi. Hva hvis det blir en gutt?
Men det ble Live. Ropende, krevende, så ulik sine søstre at Linda ble svimmel. Etter hvert skjønte Vera og Nina at Live ble familiens sentrum.
Linda merket straks forskjellen: Før var hun utslitt og ville ha ro, nå kunne hun oppslukes av babyen og dytte alt annet bort. Det var som Nina og Vera ble til overs. De løp ærender, men mor interesserte seg ikke. Da de mistet båndet mellom seg, la ingen egentlig merke til det.
Katteksempelet het Simon. Han bodde i nabolaget. Guttene betydde ingenting, før Veronika fylte seksten. På vei hjem fra håndball, møtte hun Simon i porten.
Vera, kan jeg spørre deg om noe? Han bleknet under de grå øynene hennes og tvang ordene gjennom seg.
Hun betraktet ham noen sekunder, smilte varsomme og sa:
Jeg har dårlig tid. Mamma venter. Klokka seks ved trappa.
Simon lyste opp og nikket.
Jeg liker deg!
Jeg har skjønt det, lo Vera, lyden hennes danset mellom ospetrærne, og hun sprang hjem.
Hvem skulle hun dele følelsene med? Den første klemmen, første hjertet som plutselig ble fanget. Første date, hvor du ikke vet hvor du skal holde armene, første kyss, skummelt men søtt. Selvfølgelig fortalte hun det til Nina, men ikke med én gang. Nina merket at noe var annerledes og fikk det ut av søsteren.
Senere skjønte Nina selv knapt hvorfor hun ville ha Simon. Hun likte han ikke, men plutselig føltes hans blikk viktigere enn alt.
Vera skjønte ingenting, før det var for sent. Da hun så Simon og Nina kysse bak søppelbøtta, gikk hun bare forbi. Hjemme låste hun seg inne, brydde seg ikke om Lives misfornøyde hyling utenfor.
Vera! Hva er dette for oppførsel? Slipp Live inn! Linda dunket på døra.
Vera var alltid snill, så hun åpnet. Men da Linda så eldste datteren, stanset hjertet hennes. Hun dyttet Live mykt ut på gangen og lukket døra bak seg.
Veronika, hva har skjedd? Lille venn…
Mamma, det gjør så vondt. Hvorfor? Hvorfor Nina?
Da Linda til slutt skjønte alt, la hun armene rundt Vera.
Hva kan jeg gjøre for deg, kjære?
Men Vera svarte ikke. Hvordan si til noen hva som virkelig river inni? Ordene finnes ikke.
Hjelp meg pakke. Jeg vil bo hos bestemor en stund. Jeg klarer ikke være her.
Inne raste Nina inn, rød på kinnene, og stanset i døråpningen.
Hvor skal du med kofferten?
…
Vera skjøv henne bare til side og gikk. Hun kom aldri tilbake til det huset. Linda, med tårer på kinnet, satte for første (og eneste) gang en ørefik på Nina.
Hvordan kunne du?!
Nina holdt hånden mot kinnet og så moren trekke Live med seg, forsvinne inn på soverommet med et smell som fikk krystallysekronen til å klirre.
Ingen i familien Kristiansen var langsint. Etter et par uker snakket Linda med Nina. Men Vera brukte to år på å tilgi. Kanskje hadde det blitt lenger hvis ikke Linda hadde blitt alvorlig syk, og søstrene måtte samles for å hjelpe moren.
Tilgi meg Nina grep om sine hender, som skalv så hun ikke klarte å knytte dem.
I sykehusparken, i ventetiden, svarte Vera stille:
Den som holder på det gamle…
Og Nina forsto at tilgivelsen var gitt, men glemt ble det aldri.
Hun la hånden på søsterens tynne håndledd; overrasket over at fingrene lystret. Vera trakk seg verken unna eller svarte. De satt sammen time etter time, til faren kom, lettet, og sa alt var over og det gjensto bare å vente.
Tiden ble fordelt, Vera kom flere ganger i uka for å hjelpe med Live. Det var da hun forstod hvor krevende lillesøsteren var. Live tok aldri imot autoritet. Alt skulle gjøres på hennes måte; ingen, verken foreldrene eller søstrene, kunne si noe.
Linda ble frisk og livet dro søstrene hver sin vei. Vera flyttet til Trondheim for å pleie farmoren sin og ble der etter farmorens død. Léonie lot henne arve leiligheten på Bakklandet.
Bo her, jenta mi, lev livet. Stol alltid på deg selv. Selv de nærmeste kan bli fremmede hvis dine interesser står på spill.
Vera smilte bedre kunne ikke farmoren vite. Men hun lot være å utdype.
Etter et par år giftet hun seg. Ingen gjester, bare borgerlig vielse, henne og Andreas. Han var barløs, og Vera lot være å invitere familien.
De hadde det stille og trygt sammen. Bare ett savn de fikk aldri barn. Legene fant ingenting, så de bestemte seg for å vente, eller kanskje adoptere til slutt.
Vera holdt sporadisk kontakt med familien, et kort her og der. Hun og Andreas besøkte Linda og Vidar, men Vera brøt av da Andreas ikke passet inn.
Jeg har valgt ham. Det må dere akseptere.
Din utdannelse, dine muligheter, din skjønnhet og så giftet du deg med en sjåfør! Hva du kunne fått…
Hun sa aldri at ingen kunne matche Andreas. Han hørte til stedet, også når hun ikke maktet livet. Da hun var syk, stelte han henne, lagde mat, han når oppvasken hoper seg aldri så hun ham klage.
Du er heldig med mannen! utbrøt Nina, bak sin slitne sønn og med lillesøster på armen. Min hjelper aldri! Bare klager om alt som ikke er gjort.
Vera overså det; Nina likte sitt liv. Det kunne ikke sies om Live.
Live vokste seg blendende vakker. Begge søstrene var pene, men i selskap med Live falmet de.
Lille Live, vår dronning! Linda sukket fornøyd, mens Live sløvt lå i stolen og så på de eldre søstrene som dekket bordet til foreldrenes jubileum. Live mislikte slike sammenkomster, hun holdt ut ti minutter og forsvant.
Etter skolen bestemte Live seg for å bli modell.
Slutt på lesing! erklærte hun.
At modellyrket krevde mer slit enn hun hadde trodd, oppdaget hun fort. Da hun møtte sin første “forretningsmann”, flyttet hun inn med ham uten å bry seg om at han hadde kone og barn. Alle forsøk på å nå henne, slo hun tilbake:
La meg være. Vil dere ha kontakt, må det være på mine premisser!
Men hun fikk mindre enn hun ba om. Da hun forsøkte å gjøre seg uunnværlig gjennom graviditeten, skjønte hun ikke at det kunne bli slutten. Det ble det. Etter skandaler og krangler prøvde Live til og med å si fra til hans kone. Den overraskende, bleke kvinnen bare hevet øyenbrynene:
Jenta mi, dere har vært mange, og flere blir det, men jeg er hans kone. Meg går han aldri fra.
Sikker…? Live stirret på henne: Ingen sammenligning. Hva var det med henne?
Du aner ikke. Mange har kommet med samme beskyldning. Hah!
Men jeg bærer barnet hans!
Ja, ja. De første lovlige barna er mine. Ditt får du alene. Føl deg fri til å føde, men ikke regn med noe. Jeg snakker som jurist.
Det var det siste. Live raste rundt der hjemme, men da kjæresten kom, ble ordene harde.
Dine problemer, ikke mine. Du får leilighet og barnebidrag. Men ser du meg mer, kuttes alt. Forstår du?
Live sto igjen, overrasket, og forsto ikke hvordan det kunne skje henne. Hun pleide alltid å få det hun ville. Nå, ingenting.
I løpet av dette dramaet gikk tiden, og Paulina ble født. Linda tok straks over omsorgen. Live vekslet mellom intens nærhet og å forsvinne flere dager. Foreldrene visste ikke hvor de skulle lete. Fraværet økte, og Linda var fortapt da endte det på verst tenkelige vis: Live døde etter en nattklubbulykke i Oslo. Hun satt i bilen da sjåføren mistet kontrollen.
Linda visnet, begravet i sorg. Vidar pendlet mellom henne og barnebarnet, men skjønte at han ikke mestret det og ba Nina om hjelp.
Jeg har mine egne, pappa! Én til går ikke.
Da ringte han Vera.
Hun nølte ikke. Uten spørsmål tok hun permisjon, ordnet alt på en måned og hentet ettåringen til seg. I denne prosessen solgte Andreas leiligheten deres for å fullføre huset de bygde ute på landet.
Andreas, du er fantastisk! Akkurat som jeg ønsket! Vera gikk rundt med en følelse av at nå starter noe helt nytt.
Paulina brakte dem det de savnet. Livlig, lysende, glad hun fylte huset med mening. Ni år fløy forbi.
I denne tiden holdt Vera avstand til familien. Noen samlinger i året, alltid med Veras følelse av å sitte i lupen. Linda, som aldri kom seg over Live, var hard som is:
Eller så det er du som fikk ansvaret? Jeg skal se hvordan du klarer deg. Flyttet henne bort… Du burde bodd nær oss!
Vera lot anklagene fare, men syntes synd på Linda. Hun forsto godt at bare Live kunne vært et slikt tap for moren.
Når Linda så på Paulina, som så ut som Live, myknet hun.
Så vakker hun blir… snufset hun, og stirret på Vera. Ikke stram henne for mye, la henne være lykkelig, Vera.
Vera ba Andreas la være å si de skarpe ordene hun visste han hadde på tungen.
La det ligge… blikket hennes stoppet alle stormene hans.
Hvorfor? Er det ikke best å si ting rett ut?
Nei, Andreas. Jeg synes så synd på henne. All den sinnet hennes er bare fortvilelse.
Men må du tåle alt? spurte Andreas.
Kanskje fordi jeg er den eneste igjen som kan tåle det?
Hva om hun sier noe sånt til Paulina?
Hun gjør det ikke. Hun kunne aldri såre Lives barn.
Det fikk hun rett i. Linda tordnet mot Vera, men overfor Paulina var hun taus og vennlig. Hun så hvordan barnebarnet blomstrer hos Vera, og antok at sannheten ville skade.
Vera skrudde av laptopen og strakk seg. Klokka var langt over midnatt. Hun drakk kald te ved vinduet. Synd Andreas var borte på jobbreise akkurat nå, men han skulle hjem i morgen. Han rakk kanskje ikke selve selskapet, men kom tilbake til middagen. Hun lurte på hva han hadde kjøpt til Paulina?
Overraskelse! Du får se! hadde han ledd.
Vera smilte, for tusende gang takknemlig for ham, og la seg.
Mamma! Gratulerer til meg! Paulina kastet seg opp i senga og dekket Vera med kyss. Og deg! Jeg gratulerer deg med meg!
Takk! Vera omfavnet henne. Gratulerer med dagen, kjære venn! Må du alltid være glad!
Paulina krøp nærmere. Er jeg stor nå?
Gjett om! Ti år! Men du…
Hva da?
For meg er du fortsatt litt liten.
Heldigvis! Alle elsker små.
Er det sant? Her er det ingen som ikke elsker deg!
Vera kilte henne, og latteren lød som sølvklokker i hele huset.
Nå er det gaver! Vera åpnet nattbordskuffen og ga Paulina en liten eske.
Vær forsiktig!
Paulina åpnet forsiktig. Mamma… Hun så opp og smilte. Den!
Ja, den! nikket Vera.
Paulina løftet forsiktig en liten krystallkatt. Hun visste at Vera hadde fått den av Vidar.
Til eldste datter… Det sa bestefar, ikke sant?
Akkurat.
Takk! Jeg ville så gjerne ha den! Paulina strøk de små ørene. Men altså, jeg er jo enebarn…
Vera smilte. Paulinas blikk søkte etter svar.
Sant? hvisket Paulina. Vera nikket stille, og Paulina spratt opp, holdt katten tett og ropte: Hurra, jeg skal bli storesøster! Mamma, hvem?
Det vet vi ikke ennå, min venn.
Vera så gleden i datteren og ville gråte. Hvor lenge de hadde håpet.
Paulina stoppet midt i rommet og sa: Det er den beste gaven du kunne gi meg!
Vera kastet dyna til side og reiste seg.
Paulina hoppet, Vera tok frem en stor eske fra skapet.
Denne er også til deg.
Kjolen var magisk, og Paulina svirret foran speilet.
Mamma, når kommer alle?
Vera så på klokka og ropte.
Vi har forsovet oss! Vi må skynde oss!
De rakk det. Ved lunsj sto Paulina pyntet og møtte gjestene, latter og glede strømmet fra barnerommet.
Hvordan går det? Linda sank ned i stolen og så på datteren.
Fint, mamma. Paulina fikk bare beste karakter på alt i år, og spiller så pent. Ren glede.
Ta vare på det, det er bare lånt.
Vera sukket. Samtalene med mor ble stadig tyngre. Heldigvis kom Nina inn og snakket om sine barn, mannen, og Vera lyttet, registrerte at hennes datter Malene også fikk gode karakterer og Viktor ble bydelsmester i boksing.
Da Paulinas skrik plutselig ljomet gjennom huset, løp Vera til barnerommet. Paulina sto midt i rommet, gråt og holdt de skitne hendene foran seg den hvite kjolen tilsølt. Vera sukket og fanget barnet.
Nina! Førstehjelpskrin! Fort! Bandasje!
Det ble kaos; bare Malene satt mutt i hjørnet; Paulina hikstet.
Hva skjer, Paulina?
Det er ikke sant! Hun lyver!
Hvem lyver? forsøkte Vera å skjønne hva som var galt.
Sårene var kun riper. Med bandasjer og ny kjole tok Vera henne til sitt soverom og satte henne på fanget.
Vil du fortelle meg hva som har skjedd?
Paulina var stille, så så hun på moren med øyne helt lik hennes egne…
