Astrid, jeg tilgir deg! Det var bare tull at vi ble uvenner. Nå må du slutte å surmule! Vi er jo ikke unge jenter lenger! sa Liv Kristiansen og tastet søsterens nummer for første gang på sju år. På tide å bli voksen, Astrid! Hvor lenge skal vi krangle…
Beklager, men hvem er det du ringer til? Jeg heter ikke Astrid…
Stemmen var ung, litt usikker, men vennlig. Liv stanset brått midt i setningen, noe som sjelden skjedde henne.
Jenta mi, hvem er du?! Hvordan har du fått tak i søsterens mitt nummer?
Dette er mitt nummer nå. Jeg har hatt det i over et år. Beklager, men jeg kjenner deg ikke. Og jeg vet heller ikke hvem Astrid er. Ha en fin dag!
Liv ble helt stum, forsto knapt hva som skjedde. Mens hun samlet seg, lød tutelyden, og plutselig kjente hun et stikk av uro.
Hun bestemte seg for at hun nok bare hadde tastet feil. Med brillene trygt på nesen sjekket hun nummeret på den gamle, røde notisboka si den hun hadde fått av Astrid for mange år siden. Astrid hadde alltid gitt henne små, fine ting; vesker, penner, skjerf sånt som Liv syntes var unødvendig å bruke penger på, men likevel satte stor pris på. Liv selv slo alltid på stortromma når hun skulle gi gave, slik alle så hvor glad hun var i søsteren.
Men da Liv tastet nummeret på nytt, denne gangen på gamlemåten, forsto hun at noe virkelig var galt. Det var fortsatt den samme fremmede stemmen rolig og mild, men ukjent.
Unnskyld, men jeg har forklart at dette er mitt telefonnummer, sa jenta litt strammere. Vennligst ikke ring meg mer. Du forstyrrer meg på jobb, jeg har time nå.
Vent litt! Liv fikk panikk, redd jenta skulle legge på. Når kan jeg ringe? Det er veldig viktig!
Om en halvtime, da har jeg pause.
Liv la fra seg mobilen og ble sittende og tenke.
Hvorfor hadde Astrid byttet nummer? Hvorfor hadde hun ikke sagt fra? Jo, de var uvenner, men det betydde da ikke at det skulle være helt utelukket å få tak i henne?
Liv begynte å bli sint.
Du er jammen ikke lett å ha med å gjøre, Astrid, har alltid vært sånn! mumlet hun mens hun pusset kjøkkenbordet for hundrede gang og stadig sjekket klokka.
Hun klarte ikke å sitte i ro. Hun måtte alltid ha noe å holde på med sånn hadde det alltid vært: energisk, direkte, rettferdig til det ekstreme. Det hadde blitt mange diskusjoner i familien på grunn av dette, men Liv brydde seg ikke hun hadde jo rett! Hva var problemet da?
Astrid var helt annerledes: rolig, mild, alltid litt treig. Mens havregrøten ble spist med andakt før skolen, måtte Liv bort og mase: «Se nå å få på deg, Astrid! Jeg har allerede ordnet klær og flettet håret ditt!»
Astrid, hva gjør du?
Jeg tenker…
Slutt å tulle! Vi blir forsinka! Liv ble irritert. Tenke kan du gjøre senere! Puss tennene og spis frokost! Nå!
Slik hadde det alltid vært. Astrid i sitt snile tempo, og Liv skulle helst få gjort alt to ganger før søsteren hang seg på:
Er det mulig å være så sein? Er det liv i deg i det hele tatt?!
Astrid tok det alltid med ro, smilte bare og svarte:
Liv, vi kan ikke alle være som deg! Du er vår stolthet! Ikke bry deg med meg, jeg tar det etter hvert…
Etter hvert, alltid det samme! Da går jo livet forbi mens du diller! Skjerp deg!
Astrid var aldri sint tilbake. Hun skjønte at Liv måtte få utløp for all sin energi, og hun håpet alltid at Liv til slutt skulle møte kjærligheten og roe seg ned.
Hvordan stagge en vulkan? Med havet, sier de. Brennende energi roes av kjærligheten. Kanskje kommer det nye ting fra stillheten, og brått er det blitt en liten øy av alt det heftige.
Men dette var ikke Livs historie. Hennes kjærlighet var like brennende. Alt som nærmet seg henne for nært, ble ofte brent opp.
Hun hadde vært gift fire ganger. De tre første forholdene varte ikke mer enn et år.
Vi passet ikke sammen! sa hun alltid.
Med nummer fire holdt det i tre år. Så dro hun fra ham også, selv om hun hadde en liten datter og ingen fremtidig plan.
Hva slags menn har vi nå til dags?! De bryr seg ikke om familien, ikke barna! Kona blir bare et møbel! ristet Liv på hodet da hun kom på besøk til søsteren. Hvordan holder du ut med denne Torstein?!
Astrids mann, Torstein, satte bare frem tekopper og tok dattern til Liv opp på fanget:
Snakk i vei, dere. Jeg legger Nora.
Nora holdt allerede på å sovne, men moren hennes hadde ikke tid til det nå. Liv følte livet raste fra henne.
Ser du! Hverken fugl eller fisk! sa Liv irritert da Torstein stengte døra inn til stua. Hvordan orker du bo med ham?! Jeg hadde dødd av kjedsomhet!
Men jeg har det fint, Liv! sa Astrid og skjøv kakefatet nærmere henne. Drikk te nå! Du må jo være sulten?
Har ikke spist på hele dagen! innrømmet Liv og forsvant inn i kakeboksen. Tenk deg det, jeg er alene igjen!
Kanskje du skulle roe deg litt, Liv? Du krangler jo konstant! Er det virkelig verdt det? Nora vokser opp, får sitt eget liv, og du står plutselig alene. Hva gjør du da?
Astrid, så dum du er! Det handler ikke om det!
Hva handler det om da?
At man ikke kan stole på noen! Alle juger!
Til og med jeg?
Ja! Du prater om hvor høyt du elsker Torstein, men du har ikke fått barn med ham ennå! Hva betyr det? Ingenting!
Ingenting? Astrid sluttet å smile.
Da er det ikke kjærlighet! Hvis en kvinne ikke vil ha barn med mannen sin, så har hun aldri elsket ham!
Astrid svarte ikke. Hun reiste seg, gikk til ovnen, kjente på tekjelen, tørket tårene og sa stille:
Noen ganger handler det ikke om viljen, men om muligheten. Jeg vil, Liv… Jeg vil så gjerne! Men det går ikke… Jeg kan ikke bli mor…
Liv sprang opp og klemte søsteren.
Hvem sier det?! Legene? Ikke hør på dem! Jeg finner de beste! Du skal få barn, og bli lykkelig, det lover jeg!
Men det hjalp ikke hvor mye Liv presset på og ville. Ikke alt går noen ting styrer skjebnen med hard hånd.
Men mor ble Astrid likevel, bare ikke på den måten hun hadde drømt om. Egne barn fikk hun aldri, men la noen komme og si at barna, som hun og Torstein tok til seg fra familien hans, ikke var hennes da fikk de høre det! Til og med med Liv ble det en vond splid da dette ble tema.
Du trenger ikke andres unger, Astrid! Du får egne!
Liv, jeg er nesten førti! Hadde det vært ment sånn, hadde det skjedd. Disse barna trenger oss! Skal de til barnehjemmet?!
Det får bli opp til slekta til Torstein! Ikke ditt problem!
Men de er MITT problem! Jeg vil ta dem til meg!
Åh, Astrid! Hva ER det med deg?!
Hva da?
Sta og dum! Slike barn er bare bry!
Nok, Liv! Nå skal du gå hjem. Nora venter på deg.
Nora er på leir. Du kan bare glemme å komme hit snart igjen, og ikke spør meg om noe mer!
Hvor kommer alt dette sinnet fra, Liv? ropte Astrid etter henne, mens Liv hastet ned trappa, fremdeles forbanna.
Svaret fikk hun aldri. Liv ble virkelig fornærmet. Ville ikke ha noe med Astrids familie å gjøre mer ingen telefoner, ingen kaffe, ikke en gang de lot barna møtes. Men datteren, Nora, gjorde som hun ville med det hun var glad i Astrid og var ofte på besøk, heldigvis bodde de i nærheten.
Så fikk Torstein en ny jobb i et annet sted, og hele familien flyttet etter. De ga Nora adressen og ba henne ta kontakt om det skulle knipe.
Man vet aldri hva livet bringer, Nora! klemte Astrid jenta på perrongen. Husk at du har familie her. Vi hjelper deg alltid. Og vær god mot mamma du vet hvor vanskelig hun kan være. Vi er jo de eneste hun har
Nora tok det på alvor, men det var ikke lett. Til slutt ble det umulig.
Alt fordi Nora var blitt voksen og forlovet seg uten mors velsignelse.
Hvem er denne fyren?! Sånne trenger vi ikke! avbrøt Liv allerede i døra, da den spinkle, brillene mannen sto der og holdt Nora i hånda. Finn deg noen bedre!
Nora bare nikket til kjæresten, snudde, og dro. Hun ville ikke høre mer.
Fyren, som het Einar, var slett ikke så puslete som Liv tenkte. Han var utdannet, drev med IT, og etter noen runder foreslo han at de skulle flytte til samme by som tante Astrid.
Der, Nora, har vi bedre muligheter. Vi selger min leilighet. Så kjøper vi noe sammen. Vi har ikke noe her, har vi?
Ikke lenger… gråt Nora, med mors blikk ennå i minnet. Tante forstår alt. Hun er god.
Det holder for meg det viktigste er at du har det bra.
Einar elsket henne så dypt at han ville flytte hvor som helst, bare hun ble lykkelig. Han hadde ingen foreldre, ingen nær familie bare Nora, denne tynne jenta med trutmunn og store tårer, som drømte om sitt eget hus, to barn, og et langt «lykkelig sammen».
Og sånn gikk det.
Astrid prøvde å ringe Liv, men hun nektet å svare.
Så dere har rømt til deg, Astrid?! Ikke ring mer! Jeg vil ikke vite av dere! gråt Liv inn i røret.
Nå holder du! sa Astrid strengt. Du river ned alt! Du har kastet vekk datteren din! Heldigvis har hun et sted å gå. Hva om hun ikke hadde det? Hva slags mor er du egentlig? Fordi hun valgte selv?!
Du begynte Liv, men Astrid tok ikke imot flere innvendinger.
Det er nok, Liv! Om du en dag har vett til å snakke ut og ordne opp, er du velkommen. Men kun om du er ferdig med dårlig stemning! Tenk gjennom hvem du egentlig vil være. Og når du vet det ring! Vi venter!
Liv sank enda dypere inn i såret sitt. Hun lovte seg selv å aldri ringe dem igjen. De var så smarte? Fint! Fikk de prøve seg.
Invitasjonen til bryllupet mellom Nora og Einar rev hun i biter. Svarte ikke på Astrids anrop. Konvolutten med bilder kastet hun i søpla, uten å åpne. Hun holdt beleiringen standhaftig.
Så gikk tia. Astrid og familien trivdes, hjalp Nora med babyen. Einar og Torstein bygde nytt hus for de unge. Einar, ikke lenger spinkel, hadde virkelig peiling på det meste takket være kjærlighet (og kanskje litt ekstra mat).
Nora ventet nummer to da de holdt innflyttingsfest. Da Astrid spurte forsiktig om hun ville invitere moren, sukket Nora:
Jeg har prøvd, tante. Mange ganger. Hun tar ikke telefonen, og når hun gjør det, legger hun bare på.
Ikke gråt! trøstet Astrid henne. Du skal ikke gråte nå.
Jeg prøver … snufset Nora og syntes det var vondt å ikke ha moren der.
Men Liv lot seg ikke rikke, hun mente tiden ville komme hvor de ville forstå at de hadde såret henne. Og DA skulle hun vurdere om de fortjente tilgivelse.
Likevel, da nyttårsaften kom og Liv satt der alene, glapp stoltheten. Hun slo nummeret til Astrid og en fremmed svarte igjen.
Så, etter å ha ventet til tiden var gått, tok Liv mot til seg og ringte på nytt.
Ja?
Nei, det er jeg som skal spørre deg! sa Liv, tilbake på jobb-veldet: Hvordan har du fått dette nummeret?
Det er enkelt. Jeg kjøpte en ny mobil og fikk dette som nytt nummer. Om et nummer ikke brukes på lenge, kan det gis til nye kunder.
Merkelig. Men hvor er da min søster?
Hvordan skal jeg vite det? sa jenta stramt, og Liv skjønte hun måtte Samle seg hvis hun skulle finne ut noe.
Kan jeg be deg gjøre meg en tjeneste?
Lang pause, så et forsiktig ja.
Kan du undersøke litt i byen din? Jeg skal gi deg søsterens data, og du kan stikke innom og si at hun må kontakte meg. Jeg betaler selvfølgelig for eventuelle utgifter.
Det trenger du ikke. Bare dikterer adressen.
Liv gjorde det, og begynte å vente. Og svaret hun fikk, var ikke som hun hadde håpet.
Søsteren din finnes ikke mer. Hun døde for halvannet år siden. Hun var syk, kjempet i to år, men kroppen holdt ikke. Mannen hennes sier du er velkommen hvis du ønsker å besøke. Og
Hva? Livs stemme var hvesende og tom.
Datteren din venter òg på deg. Du har to nydelige barnebarn. Hun ba meg si noe på vegne av søsteren din. Hun ville helst si det selv, men valgte denne måten. For du ville jo ikke høre…
Si det!
Liv, ikke vær sta. Alt ditt det er her. Bli voksen nå. De elsker deg fortsatt.
Stille. Så små hikst fra Liv. Plutselig forsto hun at hun hadde mistet alt som kunne vært hennes.
Er det alt?
Ja.
Takk
Ingen årsak.
Stemmen var varmere nå.
Kom og besøk oss. Du har en flott familie og nydelige barnebarn.
Og igjen ringte tutelyden i øret hennes, mens Liv gråt som aldri før. Hun visste at hun aldri kunne gjøre det ugjort. Hun straffet seg selv for alt hun trodde var styrke og rettferdighet, da det faktisk var kjærlighet som trengtes.
Hun gråt nesten hele natta, men tok seg sammen og tastet nummeret hun husket bedre enn sitt eget.
Nora…
Mamma! Hei! Vi savner deg sånn!
Jenta mi, jeg…
Ikke si noe mer! Kom hit! Vi venter på deg!
Moren syntes det var noe rart med stemmen hennes, og mens hun pakket kofferten, gikk det opp for Liv hva det var.
I Noras stemme hørte hun alt besluttsomheten, den milde tonen til Astrid, og det Liv hadde savnet i årevis.
Kjærlighet… Betingelsesløs, uten hukommelse for vondt eller urett. Nettopp den kjærligheten Astrid alltid hadde kjent, og som Liv endelig kanskje kunne lære seg.
Og selv om hun ikke visste om det ville gå, håpet hun, for første gang på lenge, at hun snart ville få det til.
