Kostbart vennskap
Ingrid, nå igjen? Hvor mange ganger skal vi gjennom dette? Jeg jobber jo bare for katten din!
Katten, som Ingrid prøvde å lure inn i transportburet, vred seg ut av hendene hennes, dundret ned på gulvet og stakk seg inn i et hjørne av entreen, hvor han jamret lavt og ulykkelig. Med det uttrykket han hadde, så det ut som om Balder, katten Ingrid for mange år siden hadde gitt et usedvanlig poetisk navn, hadde bestemt seg for å selge sin høyst middelmådige i Henriks mening katteliv dyrt.
Det var lenge siden, for Balder, eller Baldus som Ingrid kjærlig kalte ham, hadde bodd hos henne i snart ti år. Hvor gammel han egentlig var, visste hun ikke helt. Hun hadde funnet ham ute på gata, ikke som kattunge, men allerede voksen, om enn ung, slik de hadde sagt til Ingrids mor på dyreklinikken.
Dit hadde Sigrun, Ingrids mor, løpt sammen med datteren, med katten pakket godt inn i et gammelt babyteppe.
Hjelp ham, vær så snill!
Hvor har dere funnet dette uhyret? spurte hun i resepsjonen og rynket på nesa. Det er jo bare en vanlig gatekatt!
Hva så? Han er min katt, og jeg bryr meg ikke hvordan han ser ut! Se, han har det jo vondt! Hva venter dere på? Pengene mine er vel ikke dårligere enn de som kommer hit med rasekatter?
Sigrun var så sint at veterinæren valgte å ikke si imot henne mer klok beslutning.
Sigrun Kristiansen var, for å si det mildt, en svært sta dame. Ikke så rart, kanskje. Forsøk selv å oppdra et barn alene uten støtte, mens du tar deg av to eldre foreldre alt på en barnehagelønn. Da får en sterke tenner.
Hun kunne stå opp for seg selv. Samtidig var hun snill. Hun elsket barn og katter, iblant også hunder, selv om hun hadde vært redd for dem helt siden hun var liten.
Ingen slapp unna med å tråkke over for henne, verken naboene i gården, barna på jobben eller fremmede på gata. Men hun gjorde det alltid så rolig og med så presise argumenter at folk ofte glemte de egentlig var i ferd med å havne i konflikt plutselig sto de og betrodde henne sine problemer i stedet. Og da nikket Sigrun, lyttet og ventet. Etterpå ble hun som regel takket og ba om unnskyldning før de gikk.
Sigrun skjønte ikke helt hvordan det virket, men hun hadde en slags evne til å høre andre. Kanskje var det fordi hun selv virkelig lyttet.
Denne gaven hadde Sigrun, men den hjalp lite med de nærmeste.
Mannen hennes forsvant en uke etter bryllupet. Moren hennes fleipet ofte: “Han holdt ut lenge, egentlig.” Det stakk, men Sigrun måtte innrømme at det kanskje lå noe i det.
Da mannen dro, sa han ironisk til henne:
Du er like mye kvinne som jeg er ballettdanser!
Det var vondt, men da hun noen måneder senere fant ut at hun ventet barn, fant hun litt ro: “Så kvinne er jeg, uansett! Menn kan ikke føde!”
Ingrid ble ventet på med større glede enn noen jul eller bursdag tidligere. I Sigruns tilbaketrukne liv var det få festdager. Dette var stort.
Moren støttet henne ikke i valget om å bli mamma alene.
Hvorfor, Sigrun? Det er bare en byrde! Du er jo ung og pen! Du kan få deg en mann, men med en unge Da blir det suppe og poteter resten av livet. Barn er et dyrt prosjekt, Sigrun! Det skjønner du ikke nå, men du vil nok forstå det etter hvert.
Men mamma, er ikke det akkurat det vi har hatt?
Ja, og hva godt har det gjort oss?
Sigrun tenkte mye. Hun pleide å lytte til moren, men nå sa hele kroppen nei. Bare tanken på å ikke få barnet, fylte henne med et mørke.
Det var Sigruns farmor som satte punktum: Hun dukket opp uventet, pyntet for høytid, og sa bestemt:
Fød du, Sigrun! Jeg hjelper deg!
Men farmor, hvordan skal bestefar klare seg alene på gården?
Han er sterk, han. Og hvis ikke, så tar vi ham med oss. Se her.
Et sirlig knyte med farmors broderte kjøkkenhåndkle lå plutselig på bordet. Inni var det mer penger enn Sigrun noensinne hadde sett.
Bestefar solgte småbruket. De bygger vei over bygda, det er blitt verdifulle tomter. Dette og sparepengene våre det er nok til en liten leilighet til deg og barnebarnet. Resten må du ordne selv.
Farmor, jeg kan ikke ta imot
Jo, det kan du, for barnets skyld. Hvem andre skal ta vare på henne, om ikke du?
Dette ble dråpen som rant over mellom Sigrun og moren. De hadde en heftig krangel bak lukkede dører, men det endte ikke med forsoning. Moren nektet å skjønne hvorfor hennes datter fikk hele pakken hjelp, støtte og egen leilighet selv om hun aldri selv hadde fått det.
Bydrama til tross, farmor fikk kjøpt en romslig fire-roms leilighet i en eldre bygård. Den var slitt, men en effektiv håndverker-gjeng, ledet av farmor, fikk det til å skinne på kort tid. Sigrun flyttet inn og gråt av glede da hun så det fine barnerommet.
Ikke grin nå, jenta mi! Kom, vi skal utforske det nye kjøkkenet!
Ingrid ble født litt før tiden, men var frisk og mild, men bestemt av natur. Sigrun fikk tidlig erfare at hun aldri måtte bli som moren hadde vært mot henne.
Farmor er din beste venn nå, selvfølgelig! Hun kjøpte jo leiligheten og passer deg! Og jeg får ikke engang komme inn og hilse på barnebarnet mitt!
Mamma, kom gjerne inn men ikke lag noe styr, Ingrid blir redd.
Hun er jo bare et barn! Er det fordi jeg snakker høyt?
Du snakker ikke bare høyt, mamma Du roper.
Moren ville ikke høre. Sigrun og hun fant ikke tonen. En ting slo Sigrun fast for seg selv: “Jeg skal aldri bli en slik mamma!”
Lett å si, vanskelig å gjøre. Sigrun var usikker på om hun gjorde alt riktig, men Ingrid var trygg og snill, dog med en sterk egenvilje.
Mamma, kan jeg få godteri?
Etter middagen, Ingrid.
Ikke nå, altså?
Nei, ikke nå.
Ok, så kan jeg få to biter etterpå hvis jeg spiser opp?
Sigrun lo og lot henne få det. Slik ble Ingrid vant til å snakke for seg og unngikk bråk og gråt.
Ingrid lærte seg til og med å roe ned farmor Sigrun ved å stryke henne over pannen og si: “Farmor, ikke vær sint! Da får du rynker.” Sigrun måtte ofte smile når barnebarnet hoppet opp i fanget på moren hennes og glattet ut furer i panna hennes.
Familien gikk sånn sin gang; Sigrun jobbet, foreldrene hennes passet Ingrid.
Da farmor ble syk, var det ingenting legene kunne gjøre, men hun var ikke redd for å dø bare for å forlate familien.
Det var i denne tunge tiden Ingrid kom hjem med Balder.
En dag, på vei fra skolen, ble hun borte. Hele nabolaget lette, men Ingrid kom plutselig hjem gråtende, med et teppe rundt en pjuskete katt.
Er du skadet, Ingrid? spør Sigrun.
Nei, men det er katten! Han har vondt!
De bar katten til dyrlegen, og selv om han var skambitt av hunder, så hadde han klart seg. Legen, som leverte ham tilbake etter behandling, ga Sigrun regningen med et sukk:
For denne summen kunne du ha kjøpt to renrasede katter
Overrasket betalte hun, og hjemme måtte hun virkelig telle kroner og øre. Det var medisiner til både Balder og farmor og dessuten snart Ingrids bursdag. Men den kvelden listet Ingrid seg opp til Sigrun:
Mamma Jeg trenger ikke gave. Kan jeg beholde Balder? Han kan være gaven min.
Sigrun smilte og så på den grå bylten ved føttene sine og nikket. Balder ble hos Ingrid.
Merkelig nok løste denne hjemløse katten opp i mange vanskeligheter. Sigrun ble lei av å bare overleve på barnehagelønn og bestemte seg for å satse hun sa opp jobben og ble barnevakt for en velstående familie. Snart fikk hun enda flere oppdrag via anbefaling og inntekten økte. Hver kveld takket hun sin gode katt.
Med tiden ble Balder en selvsagt del av hjemmet alltid i nærheten av Ingrid når hun gjorde lekser, og en trøst da både farmor og etter hvert bestefar døde.
Da Sigrun til slutt møtte en god mann og giftet seg igjen, fikk moren endelig også et enklere liv å flytte til familiens nye, større bolig gikk som smurt.
Ingrid, som allerede gikk på universitetet, valgte å bli boende i den gamle leiligheten med Balder.
Hun tok også kjæresten Emil med hjem en dag.
Oi, for et palass du har, Ingrid!
Så rullet Balder ut av rommet, fresende mot Emil som forvirret hoppet unna.
Kan du få ham vekk? ropte Emil.
Forholdet mellom Emil og Balder var aldri varmt. Emil forsøkte å holde katta unna Ingrid uten særlig hell.
Snart giftet de seg, men det begynte å komme kommentarer: “Er dette virkelig middag? Du kan vel ikke lage mat? Hva slags kone er du egentlig?” insinuerte Emil. Kveld etter kveld. Og da Balder trengte veterinær og regningen kom eksploderte det:
Jeg bruker ikke så mye på mitt eget helsetjenester! Han er bare en katt!
Balder er familie, Emil!
Ikke min familie! En sånn pelsdott vil jeg ikke ha her! Neste gang slenger jeg ham ut selv!
Akkurat den dagen hadde Ingrid fått vite at hun var gravid, men hun tidde. Da Balder neste dag trengte mer behandling, kom det til bråk. Emil kastet skoen sin i veggen og ropte:
Nå er det nok! Den katten skal ut!
Da går jeg også! svarte Ingrid rolig, overraskende bestemt.
Ja, gjør det! Jeg får ikke finne meg i hva som helst!
Noe endret seg for godt mellom dem den dagen. For første gang på lenge visste Ingrid med sikkerhet hva hun måtte gjøre.
Uten flere ord, tok hun bilnøklene hans ut av lommen hans, åpnet døren til gangen og sa rolig:
Jeg venter barn. Jeg tåler ikke mer stress. Katten forstår det, du gjør ikke. Gå nå, Emil. Når du har roet deg, kan vi snakke. Men jeg vil ikke leve slik mer. Hvis du så lett kan kaste ut dem jeg har kjær, hva gjør du med meg, når jeg ikke passer deg mer? Dette er ikke kjærlighet. Takk for alt godt, men nå er det gått for langt.
Emil svarte ikke, bare slengte treningsbagen over skulderen og gikk.
Ingrid visste at han ikke hadde hørt henne si hun ventet barn han tenkte bare på å bli kvitt Balder.
Så satte hun katten rolig inn i buret, klappet ham forsiktig, og sa:
Er du klar? Nå begynner vi på noe nytt, du og jeg.
Balder ble frisk igjen. Alderen ville gjøre sitt, men han fikk følge familien lenge. Han ble bestevenn også for Ingrids lille datter, som fikk sitte tett inntil ham og leke med halen hans en ære ingen andre hadde fått.
Sigrun fikk et barnebarn som var lik henne selv, og Ingrid vurderte å gi henne samme navn, men moren foreslo å gi henne et helt eget. Sammen gikk Ingrid og Emil nå i rollen som foreldre, ikke ektepar inn for å gi datteren det beste de kunne, hver fra sitt hjem.
Lite Alva fikk to hjem, to senger, og to kosekaniner og uendelig mye kjærlighet, til tross for voksenlivets alle utfordringer.
Og Balder? Han skiftet ikke på det. Han bare var der lojal, rolig, tålmodig forsto mer enn noen, og ga all den tryggheten som bare en gammel katt kan.
For i livet, enten det handler om mennesker eller katter, så er det å bli sett og tatt på alvor det viktigste av alt. Det er ikke blod, men kjærlighet og omtanke som gjør oss til familie. Og kanskje er det viktigste vi kan gi hverandre nettopp det: Å være hverandres hjem.
Så når lille Alva en dag selv blir mamma, lenes hun over barnesengen og hvisker akkurat som Ingrid, og Sigrun før henne:
Hei, lille venn. Jeg har ventet så lenge på deg.
