Kostbar glede
Ingrid, igjen? Hvor lenge skal dette holde på? Jeg jobber jo bare for katten din!
Katten som Ingrid prøvde å lokke inn i reiseburet, vred seg ut av armene hennes, deiset i gulvet og forsvant inn i hjørnet av gangen med et klagende mjau. Etter alt å dømme hadde katten, som Ingrid for mange år siden hadde gitt det flotte navnet Ibsen, bestemt seg for å selge sitt anstrengte katte-liv så dyrt som mulig, iallfall etter Hallgeir sin mening.
Det var mange år siden, for Ibsen, eller Ibbe som Ingrid kalte ham, hadde vært med henne i ti år allerede. Egentlig ante hun ikke hvor gammel katten var. Hun hadde plukket ham opp fra gata. Han var ingen kattunge. Allerede den gangen var Ibbe en voksen katt, men fortsatt sprek, hadde veterinæren sagt til Ingrids mor i Oslo Dyreklinikk.
Dit løp Anne, Ingrids mor, sammen med datteren, og holdt hardt rundt katten innpakket i et gammel barneteppe.
Vær så snill, redd ham!
Hvor fant dere det beistet? sa jenta som tok imot Ibbe og rynket på nesen. En ekte gatekatt, dette her!
Hva så? Det er min katt! Se på ham, han har det vondt. Hjælp ham, vær så snill. Er mine penger dårligere enn de som kommer hit med sibirere og siamesere?
Anne var så sint at veterinæren lot være å ta diskusjonen. Like greit.
Anne Opheim har bestandig vært en sta kvinne. Livet har lært henne. Prøv å oppdra et barn alene, ta seg av to gamle foreldre på Attestads pensjon, og klare seg på barnehagelønn. Noen bedre læreskole finnes knapt.
Anne kunne stå opp for seg selv, men var også uvanlig snill. Hun elsket barn og katter og litt forsiktig også hunder, selv om barndommens frykt for dem aldri slapp helt taket.
Hun lot ingen tråkke på seg verken naboer, foreldre til barna hun hadde ansvar for, eller de rare typene som trodde at denne tynne, enslige kvinnen var lett bytte.
Men Anne gjorde det alltid på sin særegne måte. Ikke med høy stemme og sinne, men hun fant fram det rette argumentet, og så skjedde det alltid noe: samtalen tok en ny retning og krangelen døde ut. Folk snakket om seg selv og Anne bare lyttet, ga av sin medfølelse, og etterpå fikk hun ofte takk og unnskyldninger på vei ut døra.
Hvordan dette fungerte, visst ikke Anne selv. Hun hadde et instinkt, kanskje, en evne til å lytte, ikke bare prate. Hun forsto hvor folk hadde det vondt og det hjalp.
Likevel strakk ikke evnen helt ut til de nærmeste. Kommunikasjonen hjemme var vanskeligere.
Ektemannen rømte etter bare én uke av ekteskapet. Annes egen mor spøkte etterpå med at han holdt ut lenge. Det var rart å høre slikt, men Anne var enig, tross alt. “Med en som deg, blir det aldri noe familie,” sa han og lo før han gikk.
Anne ble lei seg, men et par måneder senere skjønte hun at hun var gravid. Da falt hun til ro. Tross alt: kvinner føder menn gjør ikke det!
Hun gledet seg til datteren mer enn til juleaften. Hennes liv var ikke fullt av store anledninger men dette var noe spesielt.
Mor Anne var ikke særlig støttende.
Hvorfor, Anne? Det blir bare et slit! Du er ung, ganske pen, du har jo muligheter, på noen vis. Får du barn, er det bare makaroni og knekkebrød resten av livet. Barn er en kostbar glede det skjønner du ikke nå, men en dag vil du skjønne!
Men mamma, har vi ikke levd slik før?
Jo, og hva var det godt for?
Anne tenkte over det. Hun hadde alltid vært lydig mot mamma, men nå orket hun bare ikke ikke denne gangen. Tanker om å ikke få barnet føltes som et mørkt hull; nesten som å miste en bit av seg selv.
Den som avgjorde det hele, var farmor. En dag dukket farmor opp i Oslo, med sitt beste sjal, til spesielle anledninger, og sa:
Få barnet ditt, Anne! Jeg hjelper deg!
Men, bestemor, hva med bestefar? Han klarer seg ikke aleine på småbruket!
Klart han gjør! Klarer han ikke, får vi hente han hit. Ferdig snakka.
Et nystrøket, brodert håndkle ble lagt på bordet, og Anne kjente igjen bestemorens favoritt-løper, brodert i ungdommen. Pakk det ut, ba farmor. Oppi lå det et beløp Anne aldri hadde sett maken til, verken før eller siden.
Bestefar solgte huset hjemme. Veien skal visst gå gjennom bygda, så jorder er blitt mye verdt. Her er også pengene vi har spart. Til leilighet! Fra nå av klarer du resten selv.
Jeg kan ikke ta imot
Klart du kan! Ikke for deg, men for barnebarnet. Du er alt han har.
Dette gav Anne et vanskelig forhold til sin egen mor. Da bestemor dro fram håndkleet med penger, så moren sin sjans til å klage.
Når jeg trengte pengene fra dere, fikk jeg ingenting. Hva nå? Kommer du hit med alt på sølvfat?
Bestemor jagde Anne ut av stua og ga datteren sin en leksjon for livet, men overbevist ble hun ikke. “Hun får alt, hun der dattera mi,” sa hun bittert. “Støtte, leilighet, alt! Bedre enn å vinne i Lotto, jo!”
Hva det var med Anne som fikk henne til å kjempe for det hun trodde på, forble gåtefullt for moren. Anne hadde ikke vært noen villstyring, hun fikk barn med mannen sin helt normalt. Men ikke alt i livet går som planlagt. Bestemor sa det best: “Når to trekker en vogn og det skjærer seg, er det alltid begge to som har ansvar.”
Etterhvert kunne Anne takke farmor hver dag. Leiligheten ble kjøpt, og bestemor prutet så det sang hos eiendomsmegleren, akkurat som hun gjorde på torget hjemme i Gudbrandsdalen. Den gamle bygårdsleiligheten trengte oppussing, men med en arbeidsvillig gjeng og bestemor på toppen, ble det nydelig.
Da Ingrid ble født litt før termin, var Anne nervøs, men alt gikk bra. Jenta var frisk og fin, mild og sterk. Anne hadde bestemt at hun aldri skulle bli som sin mor, som pratet så hardt at Anne nesten ikke fikk puste.
Farmor er visst blitt din beste venn! Hun som kjøpte leiligheten og styrer på! Mens jeg, jeg får ikke engang sitte barnevakt hos mitt eget barnebarn!
Mamma, kom da vel! Bare ikke lag kvalm, vær så snill Ingrid blir redd når du roper.
Redd? Hun er baby! Hva kan hun vite om frykt? Jeg snakker bare høyt!
Nei, mamma, du roper. Du elsker å rope
Den kjæreste personen i hennes liv ville likevel ikke høre på.
Du får se, en dag vil din datter snakke slik til deg.
Det kommer aldri til å skje! ropte Anne plutselig bestemt.
Alt handler om oppdragelse! Jeg skjemte deg bort, og nå får jeg svi! Sånn blir det når mamma aldri kan si nei, bare: “Anne, Anne!” Og så ender jeg opp ikke engang trengt.
Takk mamma, svarte Anne stille og rolig.
For hva da?
For det du har lært meg. Nå vet jeg alt jeg ikke skal gjøre. Takk for det.
Etter det bestemte hun seg én gang for alle at hun aldri skulle oppdra Ingrid med bråk og støy.
Det var lettere sagt enn gjort.
Anne visste aldri om hun handlet rett da hun prøvde å finne den beste veien med Ingrid. Hun var ingen bortskjemt unge, men hadde sterk vilje. Allerede som liten visste hun nøyaktig hva hun ville og visste å mase til det gikk.
Mamma, kan jeg få en sjokolade?
Etter middag, Ingrid.
Ikke før?
Nei.
Ok! Men får jeg to etterpå da? Jeg skal spise skikkelig, lover jeg!
Anne lo og gav henne to sjokoladebiter etter at all middag var spist.
Slike ting bygger karakter, trodde Anne. Ingrid skjønte fort at krangling ikke nyttet, men hun klarte å sjarmere selv den mest bestemte bestemor.
Bestemor, du må ikke kjefte, det er så stygt. Du er så pen, ikke få rynker nå. Kom hit!
Til hva da? spurte Anne sin mor og stilnet brått.
Ingrid satte henne i stolen, klatret opp på fanget og strøk forsiktig over rynkene i pannen.
Ser du? Nå blir de borte. Da blir du fin igjen!
Anne smilte for seg selv nå gikk alt så mye bedre hjemme.
Etterhvert gikk livet sin gang i Oslo. Anne jobbet, mens bestemor og bestefar (som til slutt solgte småbruket og flyttet til byen) passet Ingrid. Sammen klarte de det meste.
Da bestemor ble syk, skjønte Anne at tiden nesten var inne.
Bestemor, kanskje vi drar til Rikshospitalet?
Nei da, Anne, min tid er over. Jeg er ikke redd for å gå, men for å forlate dere og bestefar! Ikke glem ham
Ingrid tok det tungt, men hun tok også med seg en gatekatt hjem den tiden. Dagen da Ibbe kom til Anne, mistet hun nesten sin egen datter. Ingrid forsvant på vei hjem fra barneskolen.
Alle lette: klassekamerater, foreldre, Anne ble ringt hjem fra jobb, bestefar og til og med bestemor.
Men Ingrid kom selv til rette, storgråtende og med et slitent nøste i armene. Anne spurte ikke, men pakket katten inn i teppet og så bare på datteren.
Har det skjedd deg noe, Ingrid? Har du vondt?
Nei, mamma, men katten har så vondt!
Så bar det til dyreklinikken. De rakk bort, og den slitne katten ble heldigvis ikke så ille skadet av hundene i skolegården. Han var sjokkert, bitt og litt forslått, men ellers i orden. Og etter behandling fikk han flytte med hjem.
Ta ham med hjem! Men vaksiner ham og få ordnet pass, så han ikke bare er en viltvoksende gatekatt.
Anne nikket, men svelget da hun så regningen. Raskt regnet hun ut månedens budsjett. Det holdt ikke. Hun trengte medisiner, noe til bestemor, og om en uke var det Ingrids bursdag. Gaver skulle kjøpes, selv om Anne som barn sjelden hadde fått annet enn en klem og et eple.
Sent en kveld kom Ingrid ut til kjøkkenet, pakket seg rundt mamma.
Mamma, skal jeg be om noe? Kan jeg få slippe gave om jeg bare får ha katten? Han blir min beste gave.
Anne så på det grå lille knippet ved føttene, som stadig fant tilbake til henne. Hvorfor ikke?
Hun nikket, og Ibsen ble.
Denne lurvete, slitne gaten var overraskende lett å venne til pyntelige hjemmeliv. Han tok seg pent ut, aldri problemer, og gamlefolket elsket ham. Han vek ikke fra bestemors side.
Noe rart skjedde etter dette. Etter å ha betalt Ibbe sitt veterinærbesøk, skjønte Anne at hun måtte gjøre endringer. Barnehagelønn og to pensjoner var ikke nok lenger.
Så hun sa opp. Hun hadde vært livredd, men gjennom en venninne fikk hun straks ny jobb som barnepike hos en god familie. Og det ordnet seg mer og mer, lønna økte, og alle som fikk henne anbefalt henne videre ingen var bedre.
Hver kveld koste hun Ibbe bak øret og sa:
Ibsen, takk! Hadde det ikke vært for deg…
Ibsen svarte med et fornøyd mal og en vennlig labb på Annes hånd, men holdt seg helst til Ingrid. Bare når bestemor ropte brukte han tid med henne.
Da Ingrid ble eldre, satt Ibbe stadig på skolebordet hennes, passet på leksene, tørket tårer etter at bestemor og deretter bestefar forlot dem stille, og trøstet da Anne omsider fant kjærligheten med en som virkelig så henne, og de giftet seg. Annes nye mann, Trygve, gav henne aldri grunn til å tvile, og fant tonen med svigermor straks ved å overrekke henne sin egen bil med sjåfør.
Svigersønnen min, sa Annes mor ekstra høyt nede på fortauet i borettslaget, “kjører meg på hytta!”
Ingrid, som da gikk på høyskole, flyttet aldri helt ut hjemmefra. Hun ble boende i den gamle leiligheten.
Det var dit hun tok med seg kjæresten sin, Simen.
Oj, her er det stort, Ingrid!
Du synes det, du?
Og her?
En ilter katt, logrende og fresende, kom ut fra Ingrids rom og gikk rett til Simen. Han løp bakover, livredd katten som nærmest forsøkte å jage han ut.
Få den bort! Ta vekk katten!
Det ble aldri varmt mellom Simen og Ibsen. Simen gjorde alltid små knep for å irritere katten så Ingrid ikke skulle se det.
Året etter giftet de seg, men noe begynte å skjære seg. Simen kritiserte Ingrid på smått og stort særlig etter at Ibbe ble syk og veterinærregninger dukket opp.
Hva feiler det han nå? ropte Simen overregningen. Ingrid, nå er du blitt tullete! Jeg bruker mindre enn dette på lege selv!
Ibbe er familien, ikke bare en hårball!
Min familie? Ikke snakk om!
Hva mener du?
Sier bare at sånt vil jeg ikke ha her. Gjentar det seg, så hiver jeg han ut selv!
Ingrid, som nettopp hadde oppdaget at hun var gravid, sa ikke mer da.
Men neste morgen gjorde katten på seg igjen, og hun begynte å gjøre seg klar for et nytt veterinærbesøk. Akkurat da kom Simen hjem fra joggetur, alltid opptatt av helse og rutiner.
Nok! Nå holder det, tordnet han. Jeg kan ikke bruke tusenvis av kroner på et ubrukelig dyr! Katten skal ut. Ferdig snakka.
Da drar jeg også! svarte Ingrid, noe som overrasket henne selv.
Javel. Både du og katten kan dra!
Stemningen endret seg. Ingrid skjønte at hun ikke lenger ville fortsette et slikt liv. Hun påpekte ikke at det var hennes leilighet.
I stillhet tok hun Simens nøkkel ut av lomma hans, la den til side, åpnet døra med sin egen og sa:
Jeg venter barn. Jeg skal ikke ha stress og krangling. Katten skjønner det. Du skjønner det ikke. Dra nå. Vi prater mer senere. Mine følelser teller ikke for deg; det har jeg skjønt. Vi har hatt mye godt, men nå har det snudd. Katten og jeg må til dyrlegen. Han har det vondt. Det er mitt ansvar.
Simen svarte ikke. Han slengte treningsbagen sin over skulderen og gikk.
Ingrid tvilte ikke et sekund på at han ikke hadde hørt at hun var gravid alt hans fokus var på å bli kvitt katten.
Hun satte reiseburet på gulvet, ventet til Ibsen la seg i det med stoisk ro, og spurte:
Klar? Nå skal vi gjøre noe med helsa di!
Katten ble bedre igjen, selv om alderen gjorde sitt. Ingrid måtte ofte på dyreklinikken, men Ibbe ble etter hvert datterens beste venn og beskytter.
Ingrid fant aldri bedre “barnepike” enn Ibbe; han roet barnet på fem minutter med labben på puten og malende i takt med latteren til ei lita jente, så lik bestemoren at Ingrid tenkte de skulle ha samme navn men moren ba henne velge annerledes.
Spør Simen. Det er deres barn. Dere skal ikke leve sammen, men hun blir hos dere uansett. Nå må dere prøve å gi henne to gode hjem.
Ingrid tok morens råd, til Simens store overraskelse.
Imponerende. Visste ikke du hadde kvinnelig klokskap i deg.
Man vokser, vet du. Så, kan vi holde sammen om dette?
Ja. Takk for at du setter barnet høyest. Jeg skal gjøre alt for henne også.
Og slik fikk lille Ella begge to. To hjem, to bamser, en hos mamma, en hos pappa, to bestemødre Anne og Marit og kjærlighet fra alle kanter. Ella visste: når noen elsker henne, kan de ikke være så fjerne for hverandre. Og det fikk hun de voksne til å forstå, helt som mamma Ingrid gjorde da hun var liten.
Bare den gamle katten visste alt om Ella. Men han sa det aldri til noen ikke fordi han ikke kunne snakke, men fordi alle egentlig allerede visste det.
For når kattemammaen viser kjærlighet, smitter det på alle kattungene.
Og lille Ella hun hadde alltid kjærlighet nok. En dag ville hun skape nytt liv, stryke barnet over kinnet akkurat som moren og mormoren før henne, og si:
Hei, min lille skatt. Jeg har ventet sånn på degSå gikk årene, som perler på en snor, noen blanke, noen matte og grå. Ingrid satt en kveld i den samme leiligheten, nå omgitt av barnebarnas latter fra naborommet og med Ibbe sovende på et innrammet bilde i vinduskarmen, solstreif over snute og øyne igjen for alltid. Det luktet fremdeles katt i kriker og kroker; det luktet minner.
Anne var blitt gammel og litt skjør, men hun satt støtt ved kjøkkenbordet, lo med barnebarna og sendte blikk mot datteren som for livet hadde valgt kjærlighet fremfor alt annet viljen til å bære, til å holde ut, til å velge det myke selv når verden var kantete.
En dag utpå våren fant Ingrid en liten, sortgrå kattunge under trappa. Ella jublet, Anne felte en tåre hun ville skjule, men smilet var lett å se. Det var slik familien begynte på nytt, alltid med å løfte noen som trengte det mest.
Og gjennom arven av sterke kvinner, snille bestemødre, sta barn og kloke katter, visste Ella som alle før henne at glede koster men prisen er ingen hindring dersom hjertet aldri teller småpenger. For det de eide mest av, var det dyrebare de bar på sammen: en glede de delte, som aldri lot seg måle i kroner, men alltid i kjærlighet.
