ÅKERN OG KORNSTRÅENE
Det var en gang, for omtrent fem og tjue år siden, at jeg ung, uerfaren og full av tankespinn ble sendt til indremedisinsk avdeling av min distriktslege. Uansett mine protester mente doktoren det var best slik. Jeg var da 23 år, mens mannen min, Even, var 26. Even jobbet som ingeniør på et konstruksjonskontor, og jeg fullførte studiene ved universitetet i Oslo. Vi hadde vært gift i to år, men barn var ennå ikke del av våre framtidsplaner. De små skjørtene og nattdraktene fikk vente.
Jeg anså meg selv for å være en mønsterhustru, nesten uten feil. Men etter hvert så jeg flere og flere skyggefulle flekker i Even som i et speil. Jeg likte dårlig hvor mye tid han brukte på motorsykkelen sin. Jeg var sikker på at jeg en dag ville klare å forandre ham, forme ham slik jeg ønsket. Det viste seg at det var jeg selv som måtte endres.
Etter en særdeles krevende og stressende eksamensperiode sa kroppen min stopp. Magen min gjorde vondt, jeg kastet opp og maktet nesten verken å spise eller drikke.
Du må ta vare på helsen mens du er ung, og klærne dine mens de ennå er nye, sa den gråhårede doktor Harald Lund, mens han rettet på de runde brillene sine. Ikke tros doktoren, småjenta mi, du trenger utredning og behandling. Nå er det mine kollegaer som skal ta hånd om deg.
Jeg fikk henvisningen hans, tørket tårene og gikk for å ordne innleggelse med ekkoet av hans ord i bakhodet.
Det var fire av oss på rommet to kvinner på rundt femti, en eldre dame man knapt kunne gjette alderen på med hvitt, prikkete bomullsskjerf, og så jeg. Gamlemor het Dagmar Eriksdatter, navnene på de to andre husker jeg ikke lenger.
Jeg hadde slett ikke lyst til å prate med noen verden var slem mot meg, og særlig mannen min. Jeg trodde han ville bli kvitt meg, siden han ikke hadde insistert på at jeg fikk behandling hjemme.
Sammenkrøpet i senga vendte jeg ryggen mot alle andre og dyrket min egen ulykke, og skyldte alt på alle.
Ta bort matpakkene dine, jeg vil ikke ha det, svarte jeg tverrt til Even da han igjen kom med mat.
Ingrid, kom igjen nå legen har sagt at dampet torsk er bra for magen din, og jeg har ordnet både det og litt potet, sa Even mildt, prøv i det minste. Jeg har virkelig lagt sjela i dette! Bare én skje potet da.
Ikke mas, svarte jeg bistert. Gi fisken til gatakattene, om det finnes noen som vil spise slikt søl.
Even sukket tungt og gikk slukøret. Jeg ville såre ham ytterligere og sendte et siste stikk etter ham.
Du trenger ikke komme mer, sa jeg hver gang.
Likevel kom Even på besøk til meg, før og etter jobb, uansett mitt sutring. Hver morgen stod det fersk mat på nattbordet, pakket i ullpledd for å holde seg varm. Og jeg? Jeg satte ikke pris på hverken tålmodigheten eller kjærligheten. Nå, mange år senere, skjønner jeg at han slet med å strekke til, men da brydde jeg meg kun om meg selv.
Medisiner, injeksjoner og drypp hjalp ikke. Jeg visnet fremfor alles øyne magret, kinnene falt inn, og blå ringer vistes under de matte øynene. Etter grundige undersøkelser ble det satt diagnose: kronisk gastritt. Ikke nødvendigvis den verste sykdom, men for meg ble det en prøvelse.
Dagene gikk, jeg lå apatisk i senga og hatet all negativitet rundt meg. Ingen nærmet seg meg, for jeg var fylt av mørke. Jeg visste det selv, men klarte ikke stoppe.
En kveld dro de to andre kvinnene hjem for natta, og Dagmar og jeg var alene.
Får du ikke sove, Ingrid? spurte Dagmar forsiktig.
Nei, magen verker, svarte jeg misfornøyd og snudde ryggen til henne.
Du vet, Ingrid, jeg er her på sykehuset tre ganger i året. Bare for sikkerhetsskyld. Jeg har også gastritt, akkurat som deg. Men jeg har lært å leve med det hjemme, sa gamlemor.
Ikke prøv å forelese meg om kosthold, det vet jeg alt om, freste jeg.
Nei, nei, du har misforstått, Ingrid. Jeg vil ikke belære deg. Egentlig minner du meg om meg selv jeg var også vanskelig, stolt og bisk da jeg var ung, for over femti år siden.
Ordene hennes fikk meg til å lytte. Sakte vendte jeg meg mot henne. Hun satt på senga med små, lyseblå øyne som sendte ut et forunderlig lys. Omsorg rant ut av henne, hun minnet om en skikkelse fra gamle eventyr.
Hele tiden var det folk fra andre rom som kom til Dagmar, enten det var pasienter eller personalet. Alle delte de sin sorg eller glede, og Dagmar nikket og svarte alltid mildt, ga dem noen små råd eller bare lyttet. Noen kom gråtende, men forlot henne ofte smilende.
Før de ble skrevet ut, takket folk Dagmar med små gaver en pakke kjeks, en kartong surmelk eller knappe bokser kompott. Hun tok imot med tårer i øynene, men ekte glede.
Vet du, Ingrid, hvis du orker, vil jeg fortelle deg en beretning fra mitt liv, sa hun og smilte forsiktig.
Øynene hennes var fortsatt triste, som om minnene levde sitt eget liv. Jeg fikk dårlig samvittighet over min egen oppførsel, plutselig så jeg henne klart. Hun var en liten, herjet skikkelse, men med et uendelig nærvær.
Unnskyld, Dagmar, jeg vil gjerne høre din fortelling, sa jeg stille.
Ta deg litt suppe først, Ingrid, nå skal magen din få hvile, sa hun og pekte på glasset pakket i pledd.
Jeg tok imot. Først ville jeg rynke på nesa, men svelget motvillig. Men under første slurk skjedde noe smerten slapp taket! Jeg spiste opp halve glasset og syntes det smakte overraskende godt.
Sånn, ja, nå får du spise litt om gangen fremover. Du må lære deg å respektere andre, særlig mannen din. Han elsker deg, ikke skyv ham bort. La oss prate om noe annet.
Dagmar tok en slurk te og sugde på en skorpe.
Jeg vokste opp i en stor søskenflokk i en av de små bygdene på Østlandet. Pappa jobbet på fabrikken, mamma sydde for folk i grenda, og vi barna hjalp til. Vi var syv i alt, men både bror og lillesøster gikk bort tidlig sykdom og nød, slik det ofte var den gang. Jeg selv var skoleflink og ble lærerinne på bygda. Snart fikk jeg en strøm av friere, men alle avviste jeg stallgutter, bønder, fiskere, ingen var bra nok for den unge, fremadstormende Ingrid.
Foreldrene mine ristet på hodet, men tvang meg aldri til ekteskap.
Så kom det en dag en ung, blåøyd og staut ny rektor fra Kristiania. Barna elsket ham, og jeg ble straks forelsket. Etter kort tid ble vi gift.
Dagmar reiste seg og la puta godt under hodet mitt.
Mamma ba meg være mild med mannen min, unngå å vise dårlig humør. Men jeg gjorde som jeg selv ville, snurpet på nesen da mannen min, Morten, kom hjem med stoffer fra byen, mens min mor sydde klær til meg. Jeg var den best kledde, men ingen ting var godt nok.
Så, under de harde årene tidlig på 30-tallet, slo nøden til. Hver uke måtte vi dele maten nøye, og jeg kaster ennå ikke frø fra neper eller gresskar.
Vi var seks hjemme, og om dagen hadde vi tre poteter, litt korn eller mel, en løk og noen solsikkefrø. Vi knyttet maten i små knuter og la unna. Å spise opp alt på en gang ville vært skjebnesvangert. Bak bygda lå en åker med hvete, voktet natt og dag. Å stjele noen aks var fristende, selv om risikoen for fengsel var stor.
En natt smøg vi oss ut, Morten og jeg, for å trekke i noen hveteaks. Barna var sultne, og vi holdt ikke ut mer.
Vi snek oss ut i mørket, og akkurat da vi hadde begynt å plukke aks, kom det hester galopperende en vaktmann patruljerte åkeren! Vi kastet aksene, gjemte oss i syrinbuskene og kom oss hjem.
Hjemme merket jeg at skjørtet mitt var borte, sikkert tapt i flukten over sletta. Jeg begynte å gråte, livredd for at noen skulle finne det og skjønne at vi hadde vært ute på åkeren.
Barna våknet og gråt sammen med meg.
Gå og legg dere, kommanderte Morten bestemt. I morgen tidlig finner jeg skjørtet ditt, kjære.
Han holdt ord, fant det under noen aks og tok det hjem før noen la merke til det. Han reddet meg.
Siden respekterte jeg mannen min på en helt ny måte. Jeg sluttet å kritisere og fant gleden i det vi hadde.
Men hva skjedde så? spurte jeg.
En stund klarte vi oss, men krigen kom i 1940. Morten meldte seg som frivillig. Jeg ble alene igjen med datteren vår. Tyskerne tok bygda, og etter jeg nektet å samarbeide, brant de huset vårt. Min kjære datter… Gamlemor brast ut i gråt.
Hun ble mishandlet og døde av skadene. Jeg var gravid, men mistet barnet. Vi skulle fått en gutt.
Jeg satte meg på senga og holdt rundt henne. Vi satt i stillhet til sola sto opp.
Da dagslyset endelig fylte rommet sa hun:
Det kom en melding om at Morten var falt, savnet i krig. Etter krigen reiste jeg fra bygd til bygd, jobbet på mange landsens skoler, levde enkelt. Til slutt kom jeg til byen og fikk bo hos en snill niese. Jeg hender stadig innom sykehuset, både for å få stell og for at lille Tomine skal få litt ro og spare litt penger. Den pensjonen rekker ikke til så mye, men jeg gir henne alltid litt sjokolade. Det gjør henne glad, som en liten unge. Hun ber meg spare pengene, men jeg kan ikke la være.
Jeg tenkte med undring hvordan kan en så skrøpelig kvinne romme så mye styrke og vennlighet? Hun hadde vært gjennom så mye, men hatet aldri noen. Og likevel ga hun så mye til andre.
Etter dette begynte jeg sakte men sikkert å bli frisk. Smerten forsvant, appetitten kom tilbake.
Et år etter fikk Even og jeg sønnen vår Mikkel, og fire år etter kom veslejenta, som vi kalte Dagmar.
Siden den dagen har jeg aldri glemt samtalen om kornstråene. Jeg lærte å se på Even med nye øyne hjelpsom, praktisk og tålmodig som få. Jeg innså at jeg måtte endre meg selv, og bli en bedre kone.
Når jeg nå føler sinne mot mannen min, tenker jeg alltid på Dagmars historie, og på alt Even gjorde da jeg var syk. Og jo mer jeg hjalp andre, jo lykkeligere ble jeg.
Kan det være at jeg ble syk av mitt eget sinnelag? Hva tror dere?
