KORNSTRÅ
For omtrent tjuefem år siden, da jeg fremdeles var ung og naiv, klarte allmennlegen til tross for min innbitte motstand å få meg innlagt på medisinsk avdeling.
Jeg var da blitt 23 år, og min mann, Leif, var 26. Leif jobbet som ingeniør på et designsenter, mens jeg nærmet meg slutten av studiene på universitetet. Vi hadde vært gift i to år allerede, men barn var noe vi med overlegne nikk skjøv foran oss bleier og babyluer var ikke på blokka vår ennå.
Jeg så på meg selv som en usedvanlig oppegående og eksemplarisk kone nærmest feilfri! Mens Leif Han var som et speil jeg gransket oftere enn jeg vasket det, og påsto å oppdage stadig flere mørke flekker. Jeg mislikte at han brukte så mye tid på mopeden sin og ikke på meg. Jeg var skråsikker på at jeg kunne forme Leif til det jeg ville. Og trodde du det gikk? Selvsagt ikke. Det var jeg som måtte lære å endre meg.
Etter en krevende og svett eksamen begynte magen min å slå knute på seg. Jeg følte meg kvalm, kunne verken spise eller drikke.
Jenta mi, sa gråhårede Ansgar Løvli, idet han dyttet brillene oppover neseryggen, ta vare på helsa mens du er ung, og kjolen fra ny. Og ikke tro et sekund du kan dytte ansvaret tilbake på meg, Ragnhild. Du trenger skikkelig utredning og behandling. Nå får de andre flinke kollegaene mine ta seg av deg, kjære venn!
Han rakte meg henvisningen, og jeg tuslet snufsende ned gangene, med øynene fulle av tårer, for å bli skrevet inn på avdelingen.
På rommet var vi fire to damer i femtiåra, en eldre dame med uklar alder og hvitt småblomstrete, gammeldags skaut, og meg. Gamlemor het Signe Bjørnsdatter, de andres navn husker jeg ikke lenger.
Jeg hadde absolutt ikke lyst til å prate med noen jeg var såret på hele verdens vegne, men aller mest på min manns. Jeg var overbevist om at Leif egentlig ville kvitte seg med meg, og ikke hadde insistert hardt nok på at jeg kunne behandles hjemme.
Jeg lå på den smale stålrammesenga, med knærne trukket opp og nesa mot veggen, og dynket meg i min egen lidelse, mens jeg løp teksten til selvmedlidenhet på repeat.
Ta med deg glassene og termoene, jeg vil ikke spise det der, knurret jeg til Leif, hver gang han dukket opp med matpakker.
Men Ragnhild, doktoren sa jo at dampet fisk er akkurat det du trenger nå, forsøkte Leif med et tålmodig sukk. Smak da, jeg lagde til og med poteter ved siden av.
Ikke snakk til meg! Ærlig talt, gi fisken til bygdas katter. De spiser vel ikke dritt sjøl engang.
Leif sukket tungt og listet seg avgårde og jeg kastet alltid noen ekstra stygge ord etter ham for sikkerhets skyld.
Ikke kom tilbake, sa jeg hver gang.
Men Leif kom likevel. Før og etter jobb. Hver eneste morgen sto det fersk, hjemmelaget mat på nattbordet mitt. Han pakket glassene inn i et mykt bomullspledd for at maten ikke skulle bli kald, slik at jeg skulle få noe varmt å spise. Jeg kan dessverre ikke skryte på meg at jeg verken satte pris på kjærligheten hans eller hadde tålmodighet.
Når han egentlig rakk alt dette, lurer jeg på den dag i dag. Jeg skjønner nå at han hadde det tøft med meg, men den gangen ingen sympati fra min side.
Tabletter, sprøyter og drypp hjalp ikke særlig. Jeg skrantet vitterlig har aldri sett kinnene mine så innsunkne, med svarte ringer under øynene. De sjekket meg fra topp til tå og konkluderte med kronisk gastritt. Ikke verdens undergang, sier du? Men for meg var det en prøvelse.
Hver dag, etter medisinen, la jeg meg flat på den knirkete senga og stirret ut i tomrommet. Ingen nærmet seg mitt negative energifelt. Jeg skjønte det, men klarte ikke å stoppe det.
En kveld dro de to andre damene hjem for natten, og jeg var igjen alene med Signe Bjørnsdatter.
Søvnløs, Ragnhild? hvisket Signe.
Ja, magen verker, svarte jeg surt og snudde ryggen til.
Hør nå, Ragnhild, begynte Signe forsiktig, jeg blir lagt inn her tre ganger i året, bare for å passe på helsa sjøl. Har akkurat samme magegreier som deg, men klarer ellers meg greit hjemme.
Skal du holde foredrag om matvaner? glefset jeg. Spar deg. Jeg kan alt selv.
Nei, lille venn, sa Signe rolig, jeg ville bare si at du minner meg om ja, meg selv for femtifem år siden. Like piggete og sta.
Nysgjerrigheten vant, og jeg snudde meg mot henne.
Signe satt krumbøyd på senga, men hun glødet av varme. Øynene hennes var lyseblå og kloke, som om hun så rett gjennom meg.
Jeg kom plutselig på hvor mye folk var innom Signe. Menn, kvinner, leger og sykepleiere. De la frem sitt hjerte, og hun bare nikket forståelsesfullt, lyttet uten å avbryte, så svarte hun forsiktig, og alle gikk ut derfra med røde øyne eller smilende.
Før utskrivning fikk hun gaver kjeks, kefir, og i blant sjeldne norske sjokoladebiter eller små glass med barnemat og gelégodter.
Hun takket alle med en stor klem, og tørket tårene forsiktig med sitt velbrukte skaut.
Du, Ragnhild, hvis du orker å høre, skal jeg fortelle deg en historie fra mitt liv, smilte Signe. Men øynene hennes var langt borte. Jeg så et stikk av sorg der som fikk meg til å skamme meg over mitt grinete oppførsel.
Rynkene hennes glattet seg for et sekund og hun så ut som en liten, forskremt jente.
Unnskyld, Signe, sa jeg. Jeg vil gjerne høre på deg.
Men ta litt suppe først, Signe pekte på glasset innpakket i pleddet. Fiskeboller, hjemmelaget!
Jeg tok motvillig en skje, klar til å skule som vanlig, men holdt meg. Og vet du den første munnfullen fikk magen min til å slippe taket for første gang på uker! Jeg slurpet i meg halve glasset og Hmm, det var jo faktisk godt.
Smakte det? Signe lo mildt.
Ja det var kjempegodt, svarte jeg.
Ikke glupse i deg for mye med en gang. Du har pint magen lenge nok. Nå tar du litt om gangen, så ordner det seg. Men du bør lære deg å sette pris på andre særlig mannen din. Han er glad i deg. Ikke kast ham bort. Men la nå det ligge, jeg lovte å fortelle min egen historie, den jeg aldri har delt før.
Signe tok en slurk av teen og dyppet en skalk av tørket brød.
Vi var sju unger hjemme, fortalte hun, storebror Einar døde av tuberkulose, og minstejenta Helga svant hen av feber da jeg var sju. Far var fabrikkarbeider, mor styrte huset og sydde omtrent alt tøyet til halve bygda. Jeg leste alt jeg kom over, og etter gymnasiet dro jeg på lærerutdanning. Siden vendte jeg hjem som ung og lovende lærerinne. Frierne stod i kø, men nei, ikke ett av bygdas gutter dugde! Alle hadde feil: den ene var møkkete stallgutt, den andre småfull nabo, tredje bonde, med hendene fulle av jord og ikke ett eneste kunstinteresse.
Foreldrene mine bare sukket og lot meg holde på.
Så, en dag, fikk vi ny rektor i bygda, en kjekk, høy og snill bymann med blå øyne. Barna i bygda elsket han han ble ofte igjen etter skoletid for å hjelpe dem som sleit, aldri for betaling.
Vi giftet oss, og mor maste: Ikke vis gubben din hornene dine! Bit deg i tunga og hold på ham, han er en god mann.
Men jeg hørte ikke. Jeg skulle liksom vite best selv.
Vi underviste sammen. Etter tre år fikk vi vår første datter, Ingrid. Hun ble syk hjertesyk. Hun døde elleve år gammel, like før krigen. Vår andre datter, Guro, var vakker som sin far og flink til alt. Mannen min, Oddvar, reiste ofte til byen og tok fargerike stoffer med hjem, og mor sydde moderne klær til meg. Jeg var bygdas motedronning! Men neida, aldri fornøyd. Stoffet var feil farge, snittet dårlig, mønsteret for stort eller lite. Uansett hva Oddvar kom med, så rynket jeg nesa.
I trettitre kom knallhard nød til bygda. Vi delte matvarene i tretti bunker én for hver dag i måneden. Du vet, jeg kaster aldri gresskarkjerner eller melonkjerner den dag i dag.
Dagrasjonen på oss var ussel: 2-3 poteter, litt mel, en løk, en gulerot, noen solsikkefrø og en dæsj godt gammelt flesk. Jeg knøt hver bit inn i små poser og gjemte unna. Hvis ikke vel, de som spiste opp alt første dag, sultet resten av måneden.
Bak bygda lå åkeren der vokste det bygg. Den var bevoktet dag og natt. Fristelsen til å plukke noen aks var stor, men frykten enda større: ble du tatt, ventet fengsel for tyveri.
En kveld, sultne og rådløse, snek Oddvar og jeg oss ut på åkeren for å plukke kornaks. Skrekken for å bli tatt var vond, men sulten var verre! Jeg drømte om kokt potet med hjemmelaget brød og smør. På morgenen våknet jeg alltid med knurrende mage.
Vi la barna, listet oss ut og plukket et par håndfuller aks. Men plutselig lyden av hestehover! Vaktmannen kom ridende! Vi kastet kornet og slengte oss inn i buskene. Heldigvis oppdaget han oss ikke.
Da vi kom hjem, så jeg at skjørtet mitt var borte det hadde ramlet av mens jeg kroket meg sammen i buskene for å slippe unna. I den slanke sulten kunne jeg like gjerne vært en bjørk. Alle i bygda visste hvilket skjørt det var!
Av fortvilelse satte jeg i å gråte som en baby. Barna våknet og gråt også. Jeg så for meg arrestasjon, fengsel og foreldreløse barn.
Rolig, sa Oddvar. Vi må ikke vekke naboene. I morgen tidlig går jeg ut og finner skjørtet. Og han gjorde det.
Fra den dagen satte jeg større pris på mannen min han fortjente respekt. Jeg sluttet å snakke stygt om ham i det minste åpnet jeg munnen sjeldnere.
Og siden da? spurte jeg.
Siden da? Jo, vi slet, men vi overlevde. Etter hvert ble det litt lettere med maten. Så brøt krigen ut. Oddvar dro til fronten som frivillig, og Guro og jeg ble alene. Tyskerne okkuperte bygda, og fordi jeg nektet å samarbeide, brant de huset vårt. Dattera mi de gjorde grusomme ting mot henne. Hun orket ikke mer og døde. Selv mistet jeg det barnet jeg bar på.
Signe begynte å gråte stille. Jeg satte meg ned og holdt rundt henne.
Vi satt sånn til sola stod opp. Om vi sa noe, husker jeg ikke.
Da morgenen var på sitt fineste, sa Signe:
I 1943 fikk jeg telegram, Oddvar var savnet, trolig død. Jeg har reist rundt på kryss og tvers, undervist på små skoler, bodd på lærerværelser. Da jeg ble pensjonert, tok niesen min, Kristin, meg til byen. Og her på sykehuset kurerer de både kropp og humør. Kristin elsker søtsaker, og jeg kjøper alltid sjokolade til henne fra pensjonen hun blir like glad hver gang, som hadde jeg gitt henne gull!
Og jeg tenkte: Hvordan får denne skjøre lille damen plass til så mye godhet, styrke og livsmot? Livet har virkelig ikke spilt på lag med henne, men Signe har aldri blitt bitter hun gir til og med mer av seg selv til andre! Og så jeg som ofte klager jeg har jo alt: snill mann og mine nærmeste i live.
Snart bedret helsa seg, jeg begynte å spise igjen og smilene fant endelig veien tilbake.
Ett år senere ble Leif og jeg foreldre til lille Marius, og fire år etter fikk vi ei nydelig jente. Gjett hva vi kalte henne? Jo, Signe.
Siden den gang falt skylappene fra øynene mine. Jeg så hvor god Leif faktisk var han kunne alt, tok vare på oss og var tålmodig som få. Jeg måtte virkelig endre meg, og det var på høy tid!
Når jeg får lyst til å bli irritert på ektemannen min, tenker jeg alltid på Signe og historien om kornstråene, og på hvor fint Leif stelte med meg da jeg trengte det mest. Og jeg har funnet ut at livet faktisk blir bedre jo mer jeg prøver å hjelpe andre.
Kanskje var det rett og slett grinete humør som gjorde meg syk en gang i tiden, hva tror du?
