Kopi av ektefellen
Er du sikker på at du ikke føler deg til bry? spurte Marit, mens hun stod i gangen med bagen over skulderen og et litt usikkert smil jeg aldri hadde sett hos henne før. Jeg skjønner at det er upraktisk. Jeg skjønner.
Marit, nå må du gi deg. Kom inn. Jeg flyttet meg til side og holdt døra litt ekstra åpen. Gjesterommet står tomt, og Morten har ingenting imot det. Det går helt fint.
Morten har ingenting imot det, gjentok hun. Og i måten hun sa det, var det et undrende snev. Ikke ironi, men mer som ren forundring. Som om akkurat de ordene, “har ingenting imot det”, veide tyngre enn vanlig for henne.
Han har sjelden innvendinger, sa jeg på vei mot kjøkkenet. Ta av deg på beina. Tøflene er til venstre.
Og sånn begynte det.
Jeg hadde blitt femtito år, og min studiekamerat gjennom mange år, Marit, var blitt femtien. Vi hadde ikke sett hverandre ordentlig på mange år, bare ringt litt, tatt en kaffe i sentrum en gang iblant, og jeg trodde jeg kjente henne godt nok til å åpne døra uten forbehold. Marit hadde skilt seg. Leiekontrakten var utløpt, og ventingen på papirer til en ny leilighet trakk ut. Hun trengte noen uker, to-tre, kanskje én måned. Vente, få bena under seg, komme seg på plass.
Vi bodde i Kristiansund ikke noen liten by, men enda mindre stor. Her ligner nabolagene litt på hverandre, og butikkfolkene kjenner stamkundene sine igjen på stemmen. Jeg og Morten hadde en romslig treroms leilighet i tredje etasje, med vinduer ut mot en rolig gate. Morten jobbet i entreprenørfirma, ikke på topp, men i ledelse. Jeg underviste i økonomi på fagskolen, hadde vært gift med Morten i tjuetre år. Datteren vår bodde langt borte for lengst. Hjemme var alt slik det pleide, trygt plassert der det skulle og ingen grunn til å endre på noe.
Marit dukket opp med én stor bag og en eske. Hun pakket opp lydløst, knapt synlig. De første tre dagene merket jeg henne knapt hun dro tidlig, kom sent hjem, spiste nesten ingenting, og snakket enda mindre. Den første kvelden spurte Morten kort:
Hvor lenge?
En måned, svarte jeg.
En måned, han sa det på nøyaktig samme måten Marit gjorde i gangen den dagen.
Det festet jeg meg ikke noe særlig ved. Jeg har aldri vært typen som bekymrer meg for detaljer, tenkte jeg.
Første uroen kom i løpet av uke to. En morgen gikk jeg inn på badet og la merke til parfymen min stod et annet sted. “Hagefiol”, en mørkegrønn flakong med sølvfarget lokk, har vært min faste i tre år kjøpt på butikken i Kaibakken. Vanligvis stod den alltid på hylla til venstre, men nå var den flyttet til kanten av vasken. Jeg satte den tilbake. Tenkte det var meg selv som hadde vært uforsiktig. Glemte det.
Uke tre merket jeg mer.
Vi spiste frokost sammen, oss tre. Jeg lagde kaffen min slik: litt kaldt vann først, så kokende, men ikke fosskokende. Ellers ble den besk. Morten visste det og pleide å kommentere hvor god den ble. Den morgenen var det Marit som kokte kaffen jeg hang i telefonen. Morten smakte og sa:
Mmm. God.
Jeg kopierte bare Oda, jeg. Hun gjør alltid sånn, svarte Marit og smilte vennlig.
Jeg så på henne. Hun smilte, og alt virket så harmløst og greit. Jeg smilte tilbake.
Men det festet seg. Uten ord, uten forklaring.
Uken bare slukte meg videre med arbeid, prøver og møter. Hjemme var alt rent og ryddig, merkelig fort. Marit rakk å vaske over, rydde litt her og der. Morten tilpasset seg dette mye raskere enn jeg hadde trodd.
Hun laget middag i dag, sa han en kveld, som om han fortalte noe gledelig. Bønnesuppe. Kjempegodt.
Jeg lager jo også bønnesuppe, svarte jeg.
Ja, det smakte ganske likt, nikket han bare.
Jeg spurte ikke hvem av oss som laget det best. Han sa det heller ikke.
Marit jobbet hjemmefra noe med dokumenter, jeg gikk aldri inn på detaljene. Dagene tilbrakte hun på gjesterommet, men ved lunsjtid var hun på kjøkkenet i ordentlige klær, ferdig stelt. Jeg la merke til det jeg selv byttet alltid til joggebukse og gammel genser på kvelden, men Marit pyntet seg. Hun var penere i mitt eget hus.
En kveld så jeg hvordan Morten og Marit satt sammen i stua og så på TV. Jeg satt på soverommet og rettet prøver. Hørte dem småprate gjennom veggen, ingen pauser, en jevn strøm av fnising og fortellinger. Marits latter minnet meg om min egen, bare mykere. Den tanken slo meg, og jeg prøvde å skyve den vekk. Latter er latter. Ikke noe mer.
Men så tenkte jeg på det igjen, noen dager senere. Og lot det være.
Marit hadde begynt å gjøre håret annerledes. Før hadde hun kort og stramt klippet, litt frekt. Nå lot hun det vokse og børstet det bakover i myke bølger akkurat slik jeg alltid hadde. Jeg oppdaget det tilfeldig i speilet i gangen, der vi begge plutselig speilet oss. Noe i det speilbildet viste en likhet, som om jeg så på et gammelt og et nytt bilde, tatt på samme sted.
Du kler det, sa jeg.
Synes du? Jeg ville prøve sånn. Så det hos deg, svarte Marit og fikset en hårlokk.
Igjen “så det hos deg”. Den kopieringen, forsiktig, nesten usynlig. Jeg smilte svakt, men inni meg kjente jeg ingen smil.
Søndag ringte jeg datteren min.
Mamma, hvordan går det med dere?
Bra nok. Marit bor ennå her. Husker du jeg sa det?
Hun bor fortsatt? Når drar hun?
Når papirene er ferdige. Ikke lenge nå.
Ok. Hvordan er pappa?
Han er grei. Han og Marit trives godt i lag.
Pause.
Er det bra eller dårlig? spurte datteren.
Det er bra, svarte jeg.
Etterpå satt jeg lenge i vinduskarmen med kald te og tenkte på at “trives godt i lag” er en nøytral frase. Men jeg hadde sagt det som om jeg famlet i blinde.
Femte uke ba Marit om oppskriften på eplekaken min.
Den du lagde sist helg, med kanel.
Jeg har ikke skrevet den ned. Tar det på slump.
Da kan du forklare? Jeg skriver ned.
Jeg forklarte, nøye som vanlig. Hun noterte på mobilen. Tre dager senere bakte hun den selv. Morten spiste og sa “godt”, og jeg skjønte ikke om han sa det fordi kaken var god, eller fordi det ikke engang lenger betydde noe hvem som hadde laget den.
Den kvelden oppdaget jeg en lys grå jakke med belte i gangen. Nesten identisk med min egen. Marit hadde tydeligvis kjøpt en lik. Jeg hengte min ved siden av og ble stående lenge og se på de to like jakkene, hengt side om side.
Jeg spurte ikke. Ikke for jeg var redd for svaret, men fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle formulere spørsmålet uten å virke tåpelig.
På jobb var det hektisk fagskolen forberedte seg på inspeksjon, jeg jobbet overtid. Om kvelden var Morten stort sett i stua, Marit også. Jeg hørte samtaler gjennom døra. Noen ganger gikk jeg inn. Praten stoppet ikke, bare justerte seg litt og inkluderte meg vennlig, men jeg følte meg plutselig som tredjepart, ikke ektefelle.
En kveld nevnte jeg det for Morten, like før vi skulle legge oss.
Morten, har du merket at Marit hermer litt etter meg?
Han så spørrende på meg.
Hvem? Marit?
Ja. Frisyren, jakken, oppskriftene, parfymen…
Venner plukker opp ting fra hverandre. Det er ikke unormalt.
Nei, sa jeg. Kanskje ikke…
Han var allerede tilbake i telefonen. Saken lukket seg av seg selv.
Jeg ble liggende lenge i mørket og tenke at han har jo rett. Kvinner hermer etter hverandre. Jeg har sikkert plukket opp noe fra Marit i gamle dager, uten å tenke over det. Det er vanlig. Jeg gjentok “vanlig” en del ganger inni meg, som om ordet skulle feste seg. Det gjorde ikke det.
De neste dagene betraktet jeg bevisst. Marit vippet hodet litt til høyre mot Morten, akkurat som jeg gjør når jeg hører etter. Hun sa “nemlig” med, akkurat samme betoning som jeg. Nå drakk hun teen uten sukker, og jeg visste hun alltid brukte to skjeer før. Det kunne ikke være tilfeldig. Det var noe annet.
Jeg ringte kollegaen min, Inger, som jeg av og til betrodde meg til om mer enn bare jobb.
Har du vært borte i at noen rundt deg nesten blir deg? spurte jeg.
Hvordan da?
Altså, hermer etter utseende, vaner, væremåte, alt…
Det kalles “stille misunnelse”, sa Inger med én gang. Leste om sånt. Et menneske vil ha ditt liv, men tar det bare litt etter litt: klær, matvaner, små ting.
Jeg ble stille.
Opplever du noe sånt?
Vet ikke helt, sa jeg. Men jeg visste godt svaret.
Praten med Marit kom ikke fra meg, men plutselig, under en temate-pause på kjøkkenet, sa hun:
Oda, jeg beundrer hvor hel du er. Livet ditt, liksom: leilighet, ektefelle, jobb. Alt på plass. Jeg ser på deg og tenker: sånn skulle jeg gjerne fått det til.
Dette “på plass” har kostet tjue år med hardt arbeid, svarte jeg.
Hun nikket. Det både merkes og synes. Morten også…
Hun stoppet seg.
Hva med Morten?
Han setter pris på deg, altså. Han har sagt det til meg, at dere har det godt, forstår hverandre.
Jeg satte fra meg koppen.
Snakker du med ham om meg?
Noen ganger. Bare sånn, i samtale. Han skryter alltid av deg.
Det er vel hyggelig, svarte jeg, uten å mene det.
Hvorfor det føltes så rart, klarte jeg ikke å si. At mannen min skrøt av meg for en venninne. Det var ikke galt. Likevel føltes det ikke helt rett. Kvinnelig intuisjon, lo jeg alltid av, men nå var den altfor tydelig, og jeg tidde, for ordene fantes ennå ikke.
I slutten av sjette uken ba Marit om å låne parfymen. “Hagefiol”.
Min er tom, og jeg rekker ikke butikken. Bare noen ganger?
Selvfølgelig, sa jeg.
Senere den kvelden så jeg på flasken og innså at den var nesten tom. I forrige uke var det fortsatt over halvparten igjen.
Jeg låste flasken inn i et skap, med en gammel hengelås jeg knapt visste hvorfor jeg eide. Så stod jeg lenge foran speilet. Nå skjuler jeg parfymen min for venninnen min, tenkte jeg. Hva slags person er jeg?
Men jeg tok den ikke frem igjen.
Morten kom hjem den kvelden i usedvanlig godt humør, og det hendte oftere når Marit var hjemme. Han hadde med kake. Ikke til noen spesiell anledning, bare fordi.
Vi fortjener litt ekstra, sa han.
Marit reagerte akkurat som jeg ville ha gjort hvis Morten dukket opp med kake. Hun gjorde alt “riktig”. Riktig kompliment for kaffe, riktig latter, riktig bekymring, riktig overraskelse. Hun var meg, bare mer oppmerksom, mer tilstede, og uten treogtyve års slitasje.
Og Morten la merke til det. Kanskje uten å forstå det selv. Men han la merke til det.
Jeg sto i døråpningen og tenkte på følelsen inni meg det var som å komme hjem, og alt står der det skal, men likevel føles alt litt feil, som om noen bare har skjøvet tingene én centimeter bort.
Så, plutselig, oppdrag i Oslo. Fagskolen trengte noen på etterutdanning. Fire dager. Rektor spurte, jeg sa ja. Tenkte, fire dager Morten og Marit alene? Skjøv tanken vekk. Voksne folk. Jeg tenker for mye.
Før jeg dro, snakket jeg med Morten på kjøkkenet.
Jeg er hjemme fredag kveld. Marit kan ta middagen, hun kan det.
Null problem, ikke stress, sa han.
Jeg så ekstra nøye på ham. Morten så helt vanlig ut. I tjue år har jeg visst hva det ansiktet skjuler, men nå var det liksom lettere, som om han hadde lagt fra seg en bekymring.
Jeg reiste onsdag morgen. Så ut vinduet på flate, våte landskap og drakk kaffe av papp. Kursene var kjedelige, men gjorde nytten. Om kvelden ringte jeg Morten. Kort samtale.
Hvordan går det?
Fint. Vi har spist, alt ok.
Marit er hjemme?
Ja, på rommet sitt.
Greit. God natt.
God natt.
Ikke et ord som rokket tilliten min. Likevel lå jeg lenge våken den natten og tenkte på Marit, jakken, parfymen.
Halvveis torsdag fikk jeg telefon fra rektor:
Oda, du kan like godt reise hjem i kveld, siste dag er bare repetisjon. Slipp å sløse bort fredagen. Vi ordner med kursbeviset.
Så jeg var hjemme kvart på ti om kvelden. Taxi fra togstasjonen, ikke et menneske ute.
Jeg åpnet selv, tenkte kanskje de allerede sov.
Men de sov ikke.
I stua brant to stearinlys på bordet. Tyttebærgrøt og snitter stod på fat. Luktet mat ogparfymen min. Hagefiol. Jeg visste jeg hadde låst inn flasken hun hadde kjøpt en egen.
Morten satt på sofaen. Marit satt ved siden av, i en kongeblå kjole jeg aldri hadde sett før. Akkurat min stil, min farge, hår i bølger, hendene foldet i fanget. De snakket lavt. Da jeg åpnet døra, så begge opp.
Det var stille noen sekunder.
Du kom tidlig, sa Morten.
Ja, det ser jeg, svarte jeg.
Hengte fra meg jakken, utrolig rolig, fokuserte på hver bevegelse.
Oda, det var bare middag, sa Marit. Vi har bare spist.
Jeg ser det, svarte jeg. Og tent stearinlys.
Stille igjen.
Romantisk, la jeg til, nesten nøytralt. Overrasket over min egen stemme.
Morten reiste seg.
Ikke lag noe ut av
Morten, avbrøt jeg ham stille, ikke si jeg ikke skal lage noe.
Han tidde. Marit stirret ned i duken.
Jeg gikk på kjøkkenet, tok et glass vann, så ut på plantene mine i vinduet. Geraniumen blomstret fremdeles. Jeg hadde ikke vannet på onsdag, for jeg var borte. Marit måtte ha vannet.
Jeg gikk inn igjen.
Marit, sa jeg. Kan du finne et annet sted å bo fra i morgen?
Hun løftet blikket.
Oda, jeg skjønner det ser
Kan du ordne det til i morgen? gjentok jeg. Rolig.
Ja, sa hun.
Fint.
Jeg tok bagen og gikk inn på soverommet. Satte meg på sengen, med klærne på, stirret opp i taket. Noen ryddet stille etter middag i stua. Gjesteromsdøra åpnet og lukket seg rolig.
Morten sov på sofaen. Det sa mer enn ord.
Neste morgen stod jeg opp først, lagde kaffe, drakk ved vinduet. Kristiansund våknet sakte til fredag. En kvinne gikk forbi med hund, og duer kurret på nabotaket. En vanlig morgen.
Morten sto plutselig bak meg i døra.
Vi må snakke, sa han.
Ja, svarte jeg.
Oda, det har ikke vært noe mellom meg og Marit.
Kanskje ikke.
Ikke kanskje. Ingenting.
Morten, sa jeg og ble fortsatt stående i vinduet. Du skjønner ikke hva jeg snakker om. Det handler ikke om hva som har skjedd eller ikke. Det handler om hva jeg har sett den siste måneden.
Og hva har du sett?
Jeg snudde meg.
Jeg har sett et menneske komme inn og gradvis bli meg. Håret mitt. Parfymen min. Oppskriftene, jakken, gestene. Og en ektemann som legger merke til det og liker det. Fordi det er meg, bare uten slitasjen, uten hverdagen, uten tjuetre år.
Han tidde.
Dette er ikke et spørsmål, la jeg til.
Du overdriver, sa han.
Kanskje, svarte jeg, men jeg går nå. Når jeg kommer hjem vil jeg at tingene hennes ikke er her.
Oda
Blind tillit, sa jeg mens jeg tok på frakken i gangen. Det er meg. Jeg har vært for godtroende. Med dere begge.
Døra gikk stille igjen etter meg. Uten smell.
På jobb holdt jeg to timer. Snakket med studentene. Tok en kopp te med Inger i pausen. Hun sa ikke noe, bare så på meg med et blikk som kunne lese mellom linjene. Noen folk kan det.
Hjemme klokka halv fire var gjesterommet tomt og strøket. Ikke noe, ingen spor. Marit hadde ryddet etter seg. I baderomshylla stod det en liten, hvit plastbørste. Jeg tok den med to fingre og kastet den i søpla.
Morten var hjemme. Han satt i stua, satte telefonen bort da jeg kom inn.
Hun har dratt, sa han.
Jeg ser det, svarte jeg.
Hva nå?
Jeg hengte fra meg frakken, gikk på kjøkkenet, satte noe på platetoppen.
Oda, han kom etter. Vi har vært sammen i tjuetre år, du kan ikke bare
Jo, jeg kan. Vent. Gi meg litt tid.
Hvor mye?
Vet ikke. Noen dager. Trenger å finne ut av ting.
En uke gikk. Vi bodde sammen, men nesten som fremmede med delt hus. Høflig, avstand. Spiste hver for oss, sov på hvert vårt rom. Morten prøvde å åpne samtaler noen ganger, jeg svarte kort. Ikke fordi jeg var sint men fordi jeg ikke turte, eller orket, sette ord på det jeg følte. Alt var stablet inne i hodet mitt, og jeg var redd for at én kommentar ville velte hele stabelen.
Jeg tenkte mye den uka. På hvordan det startet, på hvordan jeg slapp Marit inn uten å tenke, fordi man gjør det for en venn. Fordi det er “vanlig”. Når følte jeg første gang at noe skurret, og hvorfor prøvde jeg ikke å navngi det? Stille misunnelse, kalte Inger det. Kopiering. Uskyldig, kanskje, men gradvis tok hun litt og litt. Lukt, oppskrifter, hår.
Det som sved mest, var ikke Marit. Det var Morten.
Han kunne ha oversett det. Eller, om han la merke til det, kunne han ha sagt det. Men han reagerte med kake, med latter, med stearinlys, med nærhet. Uten å tenke noe galt. Eller kanskje bare uten å tenke.
I starten av uke to ringte jeg datteren min.
Mamma, du høres annerledes ut.
Hva mener du?
Bare stemmen. Er alt ok?
Vi vurderer å gå fra hverandre, sa jeg. Første gang jeg sa det høyt.
Lang pause i andre enden.
På grunn av Marit?
Ikke bare. Hun viste bare, det som allerede fantes.
Hva da?
Jeg vet ikke helt hvordan jeg forklarer det. Vi var blitt så vant til hverandre at vi sluttet å se hverandre. Og så kom det en inn som ble meg, bare en bedre utgave, vakrere, mer til stede. Og det likte han.
Mamma
Ikke si noe, jeg gråter ikke. Jeg bareforklarer.
Blir du alene nå?
En stund, svarte jeg. Det går bra.
Da jeg sa “det går bra”, festet ordet seg denne gangen. Fordi jeg selv valgte det.
Morten og jeg snakket søndag kveld.
Jeg tror vi bør flytte fra hverandre, sa jeg.
Han var taus lenge.
Er det endelig?
Vet ikke. Men jeg trenger luft. Jeg trenger å finne ut hvem jeg er uten deg og uten denne leiligheten.
Er det på grunn av stearinlysene? Oda, det var bare middag.
Det er ikke stearinlysene, Morten. Det er alt før det også, og alt det jeg overså og kalte “vanlig”, selv om det ikke var vanlig.
Jeg skjønner ikke hva jeg har gjort galt.
Ingenting spesifikt. Du bare sluttet å se meg. Du merket ikke at noen ble til meg, uten å være meg. Hvis du hadde sett meg, ville du lagt merke til det.
Han svarte ikke, for det fantes ikke svar.
Vi selger leiligheten, eller jeg kjøper deg ut. Ikke nå, men snart. Det ordner seg.
Hvor flytter du hen?
Leier en stund, her eller et annet sted. Ser hva som skjer.
Begynne helt på nytt i femtito…
Ja, nikket jeg. Mange gjør det enda senere.
Jeg gikk på badet, åpnet skapet, tok ut den grønne “Hagefiol”-flasken. Holdt den i hånda, gikk ut til søppeldunken og satte den forsiktig oppi. Ikke kastet, bare satte fra meg pent.
Så satte jeg på te.
Dagene etter gjorde jeg alt med nøye system. Ringte megler, spurte om prosessen med leilighet. Ringte advokat. Var hos Inger og fortalte kort. Hun ristet ikke på hodet, hun bare lyttet, og sa “ja” på en måte som betydde “jeg forstår”.
Er du sint på henne? spurte Inger.
På Marit? Nei. Mest på meg selv, som kalte det vanlig da det ikke var det.
Du kan ikke klandre deg for å stole på folk.
Blind tillit, sa jeg. Det er min svakhet.
Ikke blind, bare tillit.
Kanskje…
Og Morten?
Jeg er bitter, svarte jeg ærlig. Men det går over.
Hva nå?
Leier leilighet. Klipper håret annerledes. Kjøper ny parfyme. Ikke hagefiol.
Lurt, sa hun.
Og leter etter hva som egentlig er mitt, ikke bare en vane.
Det tar tid.
Jeg har tid.
Vi drakk mer te og så på den lave høstregnet utenfor vinduet. For noen uker siden visste jeg akkurat hvordan livet mitt så ut: bolig, Morten, rutiner, favorittoppskrifter, grønn parfymeflaske på venstre hylle på badet. Alt på sin plass. Nå visste jeg at det ikke var så sikkert som jeg trodde.
Men jeg følte ikke tomhet eller bakken forsvinne. Det var noe annet, en slags merkverdig frihet, som om jeg hadde tatt av meg en frakk som hadde vært for trang lenge uten at jeg hadde merket det.
Vet du, sa jeg til Inger, jeg tror jeg for første gang på mange år ikke aner hva som skjer videre. Og det er… til å holde ut.
Til å holde ut, smilte Inger. Det er bra.
Ytterst i tredje uke hadde jeg funnet en liten ettroms ved Vanndamman, med mye lys og utsikt mot parken. Dyr, men overkommelig. Jeg dro på visning, ruslet på gulvet, kjente parketten knirke. Så for meg at jeg kunne bo der.
Jeg tar den for et år, sa jeg til utleieren, en eldre dame.
Så får vi se, svarte hun og nikket.
Hjemme begynte jeg å sortere. Ikke dramatisk, bare rolig. Delte ting mellom mitt og ikke-mitt. Kjøkkenutstyr, klær, bøker. Gitt bort noe som bare fylte skapet. Jeg la også den grå jakken i en pose til Fretex. Kjøpte en mørk blå i stedet. Prøvde den foran speilet. Ingenting til felles med Marits klær. Bra.
Jeg så ikke mer til Marit, og hun ringte ikke. En dag sendte hun en melding: “Oda, jeg skjønner jeg såret deg. Unnskyld, om du kan.” Jeg leste og svarte ikke. Ikke fordi jeg ikke tilga, men fordi jeg ikke var klar, eller ikke hadde lyst, jeg visste ikke ennå.
Morten ble boende. Vi snakket bare om det vi måtte. Det var vondt, men samtidig lettende. Jeg så også at han ikke visste hvordan han skulle hente oss inn igjen. Kanskje han ikke hadde skjønt hva han egentlig hadde mistet.
Fredag før flyttingen dro jeg til parfymeriet. Lenge luktet jeg på prøveflaskene, uten å finne noen. Så fant jeg en “Sølvfuru”. Ikke blomster, men tre, en varm undertone. Ikke det jeg pleide, og derfor valgte jeg den.
Godt valg, sa ekspeditøren.
Vi får se, svarte jeg.
Flyttingen gikk fort. Inger hjalp til. Morten tilbød seg også å bære, og jeg lot ham. Vi bar i taushet, det gikk greit. Da siste esken var inne, satt jeg alene inne og åpnet “Sølvfuru”, lot noen dråper falle på håndleddet. Fremmed duft, men ikke vond. Kanskje skulle jeg bare la det være nytt, ikke venne meg, bare akseptere.
Ute var parken nesten bar november klamret seg fast til de siste bladene. Gatelyktene tente tidlig slik de alltid gjør. Jeg satte på te, fant en kopp uten skår, og stod i vinduet.
Telefonen ringte. Datteren min.
Du mamma, har du fått på plass alt?
Jeg prøver meg frem.
Er du redd?
Jeg så ut mot lyset og tenkte meg godt om.
Nei, sa jeg. Vet du, det er jeg faktisk ikke.
Den siste uken skjønte jeg at det er lov å slippe kontrollen og begynne på nytt, uansett alder. Det har jeg tatt med meg videre.
