Åse kom inn i leiligheten min som om det var en gammel seter, og hun var en mytisk dronning på uventet inspeksjon. Besøkene hennes var alltid et ritual: en kongelig nikk ved døren, et foraktelig blikk på tøflene, og et tungt sukk som skulle vise hvor mye hun led ved å senke seg til samtale med vanlige dødelige. Rommet føltes uvirkelig, som om veggene trakk seg sammen og ut igjen i takt med pusten hennes.
Den kvelden feiret vi Olas førtiseksårsdag. Kari, en naiv kvinne som fortsatt trodde på kraften av kulinarisk diplomati, hadde stått på kjøkkenet i to ettermiddager etter vakter på hjerteavdelingen. På bordet dekket med sprø linduk lå en svinestek bakt i honningglasur, gylden potetgrateng, og salater pyntet med en manisk nøyaktighet som vitnet om en mild grad av perfeksjonisme.
Utenom svigermoren hadde svigerinnen Mari materialisert seg ved bordet – en kvinne med et evig misfornøyd ansikt og en forbløffende evne til å klage over pengebruk mens hun slukte lakserognsmørbrød med hastigheten til en skurtresker. Ola satt øverst ved bordet, smilte og befant seg i den lykkelige mannlige illusjonen der “alle er samlet, alt smaker godt, så må alle elske hverandre”.
– Å, jeg sier deg, Ola, helsen må vernes fra ungdommen, – messet Åse mens hun tok seg en tredje porsjon av salaten. – Jeg renser karene mine utelukkende med natron og avkok av konglekvann. På nettet har en akademiker skrevet at all den offisielle medisinen bare er en sammensvergelse fra apotekene for å suge penger fra oss.
Hun kastet et betydningsfullt blikk på Kari. Kari, som jobbet som oversøster, pleide å la slike passasjer gli forbi, men i dag tok trettheten over.
– Åse, – sa Kari rolig mens hun helte saft til mannen sin, – åreforkalkning er en kompleks forstyrrelse i fettstoffskiftet. Kolesterolplakk vokser inn i bindevev og forkalker seg inne i selve karveggen. Natron løser fint opp stivnet fett på en støpejernspanne, men i blodbanen virker det ikke. Ellers ville vi på intensiven ha behandlet hjerteinfarkter med oppvaskmiddel.
Svigermor stivnet med gaffelen halvveis til munnen. Ansiktet hendes fikk plutselig fargen av overmoden rødbete.
– Den kloge, hva?! – skrek hun, såret i sine beste følelser. – Du er bare en som tømmer bettene for syke, og våger å krangle med kloke folk! Du har kjøpt deg utdannelsen, sitter der og er flink, en ubehøvlet kjerring!
Åse puste og fnyse, som en overopphetet vedovn som fikk for lite luft.
Ola prøvde som vanlig å glatte ut konflikten:
– Mamma, la nå det, Kari bare fleipet. La oss heller skåle for helsen.
Denne fredsbevarende manøveren ble av svigermor oppfattet som svakhet. Hun følte at sønnen ikke hastet til hennes forsvar med spydet i hånd, og bestemte seg for å skifte taktikk og slå til der det gjorde mest vondt.
Samtalen gled over til en fjern slektning som nylig hadde skilt seg. Mari nøt detaljene om eiendomsdelingen, mens Åse lyttet med sammenpressede lepper.
– Slik er det, Ola, – sa hun plutselig høyt, så hvert ord slo som en tromme i stillheten. – Kvinnfolk i dag er griske og upålitelige. Du er en pen, snilt gutt. Men husk: koner kommer og går. I dag én, i morgen en annen. Men mor har man bare én.
Mari nikket samtykkende mens hun tygget på et stykke kjøtt. Ola svelget nervøst, så bort på Kari og slapp sin faste, innarbeidede setning:
– Kari, du kjenner mamma… hun mener ikke noe vondt. Det er bare en talemåte.
Kari protesterte ikke. Hun syntes det var nytteløst å krangle med folk hvis intellekt satt fast på nivået til manipulasjon fra et gamlehjørne. Hun smilte svakt, reiste seg langsomt og gikk bort til bordet.
Forsiktig, uten en eneste brå bevegelse, tok hun det store fatet med svinestek. Deretter grep hun salatskålen med “Cæsar”-salaten.
– Kari, hvor skal du med kjøttet? – undret svigerinnen oppriktig, med gaffelen halvveis i luften.
– Hvor? – svarte Kari vennlig og helt hverdagslig. – I kjøleskapet.
– Hvorfor? Vi har jo ikke spist opp! – protesterte Åse, mens hun følte ritualet med det mette selskapet bli brutt.
– Ser du, Åse, – Kari kom tilbake, tok tallerkenen med pålegg og skålen med rogn, – jeg er en konsekvent kvinne. Når det er sagt at en kone er et midlertidig, forgjengelig fenomen, bestemte jeg meg for å demonstrere det konkret. Hvis konen går, går også maten hennes. Hvorfor skulle dere kveles av maten til en som bare er her på lånt tid?
Hun bar maten til kjøkkenet. I stuen falt en tung, tykk stillhet, avbrutt bare av den jevne tikkingen fra vegguret. Da Kari kom tilbake for brødkurven, hadde svigermor fått tilbake talen.
– Hva er det du tillater deg?! – buldret hun, reiste seg fra bordet og tok positur som en fornærmet statue. – Hvordan våger du! Du kom inn i vår familie! Du skal respektere de eldste og takke for at vi i det hele tatt tok deg inn!
Kari stoppet foran henne. Det var nesten morsomt å se dette hysteriet.
– Åse, la oss presisere geografien og eiendomsretten, – stemmen hennes lød like jevnt som en nyhetsoppleser. – Jeg kom ikke noe sted. Det er du som sitter i leiligheten min, som jeg kjøpte tre år før jeg i det hele tatt visste at sønnen din fantes. Du spiser mat kjøpt for lønnen min, fordi Ola betalte billån denne måneden. Du sitter på en stol jeg satte sammen selv. Så den midlertidige her er definitivt ikke meg.
Svigermor gapte etter luft. Hun kastet et forvirret blikk på sønnen, i håp om at han nå ville slå i bordet og sette den overlegne svigerdatteren på plass.
Ola satt med senket hode. Han stirret på den tomme duken. På smulene som var igjen. På en enslig karaffel med saft. I øynene hans pågikk komplisert tankearbeid. Illusjonen av den “hyggelige familien” smuldret til støv møtt med ubarmhjertig realitet.
Han løftet langsomt hodet. Blikket hans var uvanlig hardt.
– Mamma. Mari. Reise dere.
– Ola? – blunket svigermor uforstående. – Du hørte hva hun sa? Lar du henne jage bort din egen mor?!
– Mamma, du har gått over streken, – Ola reiste seg og skjøv stolen inn. – Min kone går ingen steder. Leiligheten er hennes, og hjemmet hennes holder alt i gang. Men nå må dere dra. Festen er over.
– Så det sånn?! Byttet du mor for et skjørt! – ropte Åse tragisk og gikk mot gangen. Mari trippet etter, mumlende forbannelser om “beregnende slanger”.
Ola rakte dem i stillhet jakkene. Han unnskyldte seg ikke, ba ikke om tilgivelse. Han bare åpnet døren og ventet til de var ute på trappen. Smekk.
Mannen kom tilbake, så på Kari som sto med brødkurven, og pustet tungt.
– Hent fram kjøttet igjen, – sa han lavt, kom bort og la armene om skuldrene hennes. – Jeg tror jeg nettopp våknet. Og du… jeg er drit-sulten.
De satt på kjøkkenet alene. Svinesteken var fremdeles lunken, og teen var sterk. Mer tok de ikke opp temaet om kommende og gående. Bare fra den kvelden av dukket Åse ikke lenger opp i mitt slott, og statusen som kone fikk en jernfast styrke i vår familie.
