Kona pakket sakene sine og forsvant uten et spor
Nå får du slutte å spille hellig. Alt ordner seg. Kvinner er jo så lette å roe, hun kommer til å skrike litt, så roer det seg ned. Det viktigste er jo oppnådd. Vi har sønn, slekta føres videre.
Inger tiger.
Gjøran, hvisket Inger, og lente seg frem for en uke siden sa du at du hadde «ordnet» det med Line og graviditeten hennes. Hva mente du egentlig med det?
Gjøran la fra seg gaffelen og lente seg bakover i stolen.
Jeg mente akkurat det. Line holdt meg for narr i fem år. «Jeg er ikke klar», «karrieren min», «la oss vente litt til».
Når er egentlig «senere»? Jeg er tretti-to, Inger. Jeg ville ha arving, en skikkelig familie, som vanlige folk.
Så jeg… byttet ut pillene hennes.
Inger ble helt stum.
Har du sagt det til henne? Når?
Den dagen hun dro, mumlet Gjøran. Hun eksploderte, begynte å rope. Da sa jeg bare: venn deg til det, kjære, du ønsket deg dette, jeg bare hjalp til.
Trodde hun kom til å ro seg, forstå at hun ikke hadde noe valg. Men hun hun var ikke helt god. Grep vesken og dro.
***
På kjøkkenbordet, rett ved siden av fjellet med uvaskede tåteflasker, lå det en hårbørste broren hadde glemt igjen.
Inger stirret på den og kjente irritasjonen koke inni seg. Hvorfor må det alltid være så rotete?
Babyen i sprinkelsenga på rommet ved siden av hadde endelig sovnet, men stillheten gav ingen lettelse om én time, to på det meste, ville alt starte på nytt.
Inger rettet på morgenkåpen og tok opp vannkokeren. Bare en måned tidligere hadde de hentet Line, hennes svigerinne, hjem fra barselavdelingen. Gjøran hadde strålt, stresset rundt med blomster i armene til sykepleierne, og Line…
Line så ut som hun skulle føres til skafottet, ikke hjem.
Inger tenkte det var utmattelse, alt det med første fødsel, hormoner… Hun burde vært mer våken.
Døra til gangen smalt broren kom hjem fra kontoret. Han gikk rett mot kjøkkenet, løsnet slipset i farta og åpnet kjøleskapet.
Er det noe mat? spurte han uten å se på søsteren.
Det står makaroni i gryta. Og jeg har kokt pølser.
Gjøran, han har akkurat sovnet. Kan du være litt roligere?
Gjøran snøftet og tok ut en tallerken.
Jeg er utslitt, Inger. Tråkket beina av meg i hele dag. Kundene tømmer meg for krefter.
Hvordan går det med lillefuglen?
«Lillefuglen» er sønnen din, Inger satte koppen i bordet litt hardere enn hun hadde tenkt. Han heter Marius.
Han har skreket sammenhengende i tre timer. Han har vondt i magen.
Men du klarer deg jo, Gjøran trakk på skuldrene og satte seg ned. Du er kvinne, det ligger jo i blodet.
Mamma tok seg av oss to alene da pappa var på fiske langt til havs.
Inger bet seg i leppa. Hun hadde lyst til å kaste tallerkenen etter ham.
Hun bodde her bare midlertidig, mens hun betalte ned påskuddet sitt på atelieret, men etter to uker var hun blitt gratis barnevakt, hushjelp og kokke.
Og Gjøran oppførte seg som om ingenting var skjedd. Som om det ikke var hans egen kone som hadde pakket alt og forsvunnet ut i det blå.
Har Line ringt? Inger så på brorens slukende gafler.
Gjøran stivnet et øyeblikk med gaffelen i været.
Hun tar ikke telefonen. Legger på. At hun kan forlate barnet Man må være sprø for å finne på noe sånt.
Fortsatt sint for at jeg byttet pillene hennes. Så hun ble gravid raskere.
Du er en skurk, Gjøran, sa Inger lavt.
Hva? Han sperret opp øynene. Jeg gjorde det for familien! Jeg jobber, bringer penger i huset!
Men hun forlater barnet! Hvem har egentlig skylda?
Du fratok henne valget, Inger reiste seg. Du svek den du sa du elsket.
Hvordan skulle hun reagere? «Takk, kjære, for å ha ødelagt livet mitt»?
Orker ikke høre mer, viftet Gjøran avvisende. Hun roer seg vel. Hvor skal hun gjøre av seg? Barnet er her, tingene hennes er her.
Pengene hennes er straks tomme, da kryper hun nok tilbake. I mellomtiden… Tja, du hjelper jo til?
Jeg har virkelig ikke tid nå, regnskapet skal inn.
Inger svarte ikke. Hun gikk ut på barnerommet.
Marius pustet rolig, de små knyttnevene var samlet. Inger så på ham, hjertet revnet.
På den ene siden et hjelpeløst lite menneske, helt uten skyld. På den andre Line, dyttet inn i et narrespill hun aldri ba om.
Hun synes synd på dem begge…
Hun tok opp telefonen og åpnet meldingsappen. Line hadde vært på nett for tre minutter siden. Inger tastet, slettet, og skrev igjen.
«Line, det er Inger. Jeg ber deg ikke komme tilbake. Jeg vil bare vite at du har det bra.
Og… jeg klarer det ikke alene. Kan vi ikke bare snakke, uten roping?»
Svaret kom etter ti minutter.
«Jeg bor på hotell. Om tre dager reiser jeg på jobbtur til Bergen, blir der i tre uker.
Det var avtalt lenge før jeg visste… ja, lenge siden.
Jeg kommer tilbake og søker skilsmisse. Jeg svikter ikke Marius, Inger.
Men jeg klarer ikke å være der nå. Jeg orker ikke engang se på ham jeg ser bare Gjøran!»
Inger pustet tungt ut.
«Jeg forstår. Virkelig. Gjøran har fortalt meg alt.»
«Og hvordan er han? Er han fornøyd med seg selv?»
«Nærmest. Han er sikker på at du kommer hjem.»
«La ham drømme. Inger, om det blir for tungt, si fra. Jeg skal få til å hyre barnevakt, overføre penger.
Men jeg går aldri tilbake til ham.»
Inger la telefonen fra seg og sukket. Hun måtte skaffe jobb, betale gjeld, bygge sitt eget liv.
Men å overlate Marius til Gjøran, som knapt kunne forskjellen på bleie og grøt, det klarte hun ikke.
***
De neste tre dagene ble en ørkesløs, uendelig runddans.
Gjøran kom hjem sent, spiste og la seg.
Hver gang hun ba om hjelp med ungen, svarte han: «Jeg er sliten» eller «du vet jo best hvordan man trøster ham.»
En natt gråt Marius så lenge og så hysterisk, at Inger ikke orket mer.
Hun gikk inn til brorens rom og slo på lyset.
Stå opp, sa hun kaldt.
Gjøran knep øynene sammen og trakk dynen over hodet.
Inger, gå ut. Jeg skal tidlig opp.
Jeg bryr meg ikke. Gå og trøst sønnen din. Han er sulten, og jeg er så utmattet at jeg knapt får løftet ham.
Du er gal? Gjøran satte seg rufsete i senga, sur og trøtt. Du bor jo her, får tak over hodet, jeg betaler regningene!
Så jeg er hushjelp, altså? brøt Inger ut.
Kall det hva du vil, mumlet han. Line kommer tilbake, du får slappe av da. Inntil da, jobb.
Inger forlot rommet uten et ord.
Hun sov ikke den natten. Hun satt i mørket på kjøkkenet, gynget vugga med foten og tenkte ut hvordan hun skulle lære broren folkeskikk. Gjøran hadde gått altfor langt.
Da Gjøran dro neste morgen, skrev Inger til Line igjen.
«Vi må møtes. I dag. Mens han er borte. Vær så snill.»
Line sa ja.
De satt på en benk i parken nede i gata.
Line så elendig ut; blek, dype ringer under øynene, gått ned flere kilo.
Hun gikk bort til barnevogna og ble stående lenge og se på sønnen. Hun skalv på hendene.
Han har vokst, sa hun lavt. Endret seg så mye på to uker…
Line, han kjenner deg ikke igjen engang, sa Inger mykt.
Jeg vet, Line dekket ansiktet med hendene. Inger, jeg er ikke noe monster. Jeg elsker ham, innerst inne. Men når jeg tenker på å bo sammen med Gjøran, dele seng med en som lurte meg så totalt… da mister jeg pusten.
Må du det, da? spurte Inger.
Line så opp.
Hva mener du?
Han tror du aldri drar fra ham. Han tror du og barnet ditt er hans eiendom.
Men sannheten er at han er ingen far. Han er prosjektleder for «Den Perfekte Familie».
Han står ikke opp om natta, vet ikke hvor mye morsmelkspulver som skal til i flasken. Han ville ha arving, ikke ekte familieliv.
Og hva foreslår du?
Du drar på jobbturen din, sa Inger bestemt. Få fokus, finn deg selv.
Jeg blir hos Marius i tre uker til. Og da forbereder jeg det nødvendig.
Hva for noe nødvendig?
Skilsmisse. Fordeling av foreldreansvar. Line, du trenger ikke gå tilbake til ham. Du kan leie egen leilighet. Jeg flytter inn, hjelper med Marius til du er klar.
Mine penger ordner seg snart, har fått noen oppdrag på frilans. Vi klarer oss. Uten ham.
Line så skeptisk ut.
Du er villig til å gå imot broren din?
Han er broren min, ja. Men han har oppført seg avskyelig. Jeg kan ikke være med på dette bedraget.
Han tror jeg er på hans side bare fordi jeg ikke har noe annet sted å gå. Han tar feil.
Line var lenge stille og fulgte et solglimt som danset over vognhetta.
Hva med ham? Han gir vel ikke fra seg barnet så lett. Det blir vel et sant helvete.
Det blir det, nikket Inger. Men vi har trumf på hånda. Han innrømmet pillebyttet for meg. Om det kommer opp i retten… Jeg støtter hvert ord.
Og hans «innsats» i permisjonstida skal jeg også nevne.
Han vil ikke ha barnet, Line. Han vil ha kontroll.
Når han merker hvor mye jobb det er, gir han seg. Han vil heller spille «stakkars far»-rollen overfor kameratene.
For første gang på lenge smilte Line svakt.
Du har blitt voksen, Inger.
Måtte jo, sukket hun. Er vi enige?
Ja. Takk.
Tre uker forsvant i en fei.
Gjøran ble surere, irriterte seg over at Inger ikke løp til ham med middagen lenger.
Når kommer Line tilbake da? spurte han en kveld og kastet veska på sofaen.
I morgen, svarte Inger kort og klemte Marius.
Endelig. Da kan vi gå ut og spise, er lei av dine makaroni. Burde kjøpe en gave til henne, så hun ikke klager. Ring eller øredobber, kanskje… Damer liker sånt.
Inger så på ham med avsky.
Tror du virkelig litt glitter fikser alt?
Hør her nå, Gjøran gikk nærmere og prøvde å klappe henne på skulderen, men hun trakk seg bort. Slutt å være så from.
Alt ordner seg. Kvinner kommer seg alltid. Målet er nådd. Vi har sønn, slekta fortsetter.
Inger sa ikke no.
***
Morgenen etter kom Line mens Gjøran var på jobb. Hun gikk ikke opp, ventet i bilen. Inger hadde allerede pakket alt til barnet, sine egne ting og nøvendigheter.
Det tok tre turer ned. Marius sov rolig i bilsetet.
Da siste bagasje var levert, gikk Inger opp for å legge igjen nøklene.
Hun la dem på kjøkkenbordet, akkurat der Gjørans hårbørste hadde ligget for tre uker siden. Ved siden av la hun en lapp.
«Gjøran, vi er dratt. Ikke let etter Line, hun tar kontakt via advokat. Marius er med henne. Jeg også.
Du ville ha familie, men glemte at familie bygges på tillit, ikke manipulasjon.
Makaronien er i kjøleskapet. Nå får du klare deg alene.»
De kjørte avgårde.
Line leide en liten, koselig leilighet i den andre enden av byen. De første dagene var tunge: Marius slet med å falle til ro, Line begynte å gråte for ingenting, telefonen til Inger pep av glødende meldinger fra broren.
Gjøran skrek i røret, truet og forbannet. Han lovet å saksøke dem begge, ta barnet fra dem og la dem sitte igjen uten en øre.
Inger tok det rolig.
De holdt ut.
Etter få dager ga Gjøran opp og forsvant bare.
Skilsmissen gikk gjennom via retten, og Gjøran nevnte ikke et ord om å ha omsorg for sønnen selv.
Inger hadde rett broren ville ikke ha bryet, han valgte heller å betale bidrag enn å ta ansvar.
Han krevde ikke en gang å se sønnen sin.
