Kona og svigerfar Karina lot bare som om hun ønsket å bli kjent med foreldrene til Vadim. Hvorfor skulle hun egentlig det? Hun hadde jo ikke tenkt å bo sammen med dem, og av faren hans, Valerij, som visstnok var velstående, kunne man neppe vente noe annet enn problemer og mistro. Men skulle hun først gifte seg, måtte spillet fullføres. Karina kledde seg pent, men enkelt nok til å fremstå som en hyggelig jente. Å møte svigerforeldre er alltid forbundet med skjulte farer—og å møte kloke, observante foreldre er virkelig en styrkeprøve. Vadim mente hun trengte trøst: – Ikke vær nervøs, Karina, bare ikke vær nervøs. Pappa er litt mutt, men han er omgjengelig. De vil ikke si noe fryktelig til deg. Og de kommer til å like deg. Pappa er kanskje litt rar, men mamma er midtpunktet i selskapet, forsikret han henne foran barndomshjemmet. Karina smilte bare og strøk en løst hårstrå bak øret. Så pappa var mutt, og mamma en gledesspreder—et spennende par. Hun lo for seg selv. Huset overrasket henne ikke spesielt. Hun hadde vært i langt flottere hjem. De ble møtt nesten med en gang. Karina var ikke særlig nervøs. Hvorfor skulle hun være det? Folk er folk. Nina Petrovna, som Vadim hadde fortalt, hadde vært hjemmeværende i mange år, arbeidet lite og reiste av og til på turer sammen med venninner. Ikke noe spesielt. Faren, Valerij Aleksandrovitsj, var riktignok ingen gledesspreder, men til gjengjeld fåmælt. Men navnet hans virket kjent… De ble ønsket velkommen… Og Karina stivnet til, uten å ha kommet inn. Dette var slutten… Den fremtidige svigermoren kjente hun ikke, men svigerfaren kjente hun igjen på et øyeblikk… De hadde møttes før. For tre år siden. Ikke ofte, men med gjensidig utbytte. På barer, hoteller og restauranter. Selvfølgelig visste verken kona til Valerij eller sønnen deres om disse møtene. Der gikk ferden. Valerij kjente henne også igjen. Blikket hans lyste kort opp med overraskelse og kanskje noe mørkere, et eller annet skummelt han allerede rakk å legge planer for, men han sa ingenting. Vadim, som ikke ante noe, introduserte henne entusiastisk: – Mamma, pappa, dette er Karina. Min forlovede. Jeg skulle ha tatt henne med tidligere, men hun er litt sjenert. Oi… Valerij Aleksandrovitsj rakte henne hånden. Håndtrykket var fast, nesten hardt. – Hyggelig å møte deg, Karina, sa han, med en knapt merkbar tone av… noe Karina ikke klarte å plassere. Kanskje misnøye. Eller advarsel. Eller noe annet. Karina lurte på hvordan hun skulle komme seg ut av dette, og ventet på at Valerij når som helst skulle avsløre hvem hun egentlig var. – Veldig hyggelig, Valerij Aleksandrovitsj, svarte hun, og forsøkte å ikke bli avslørt med en gang. Hun grep hånden hans, pulsen økte. Hva nå… Men… ingenting skjedde. Valerij tvang frem noe som lignet et smil og flyttet stolen for henne. Han vil vel prøve å ydmyke henne senere… Men ingenting kom. Og da skjønte Karina – han vil ikke avsløre henne. For da avslører han seg selv foran kona. Da hun fikk samlet seg, gikk kvelden ganske så uformelt for seg. Nina Petrovna fortalte historier fra Vadims barndom, og Valerij Aleksandrovitsj virket interessert i Karina, spurte henne mye om jobben. Han visste mye om henne. Hans spisse humor gikk henne heldigvis ikke helt inn på livet lengre. Han spøkte til og med et par ganger, og Karina lo overraskende nok med. Dog med små antydninger som bare de to skjønte. For eksempel da han, med et blikk til Karina, sa: – Du minner meg om en tidligere… kollega. Hun var også veldig smart. Og kunne komme godt overens med folk. Med hvem som helst, faktisk. Karina nølte ikke: – Det finnes mange slags talenter, Valerij Aleksandrovitsj. Vadim, forelsket og intetanende, så beundrende på Karina. Ingen skjulte signaler ble fanget opp. Han elsket henne. Det var tross alt det viktigste. Og det bitreste. For ham. Senere, da samtalen kom inn på reiser, sa Valerij Aleksandrovitsj rettet mot Karina: – Jeg liker best bortgjemte steder. Ro og fred, gjerne med en god bok. Hva med deg, Karina? Han prøvde å felle henne. – Jeg trives når det er folk rundt meg, når det er liv og røre, svarte Karina, uten å la seg provosere, – Selv om sladder kan være farlig noen ganger. Et øyeblikk – veldig svakt, nesten umerkelig – rykket Nina til. Karina la merke til hvordan svigermoren så ut til å ha fått en dårlig tanke, men ristet den av seg. Valerij Aleksandrovitsj visste at Karina aldri hadde søkt seg til stilhet. Han visste hvorfor. Da kvelden tok slutt, og det var tid for å finne senga, omfavnet Valerij Aleksandrovitsj sønnen sin: – Ta vare på henne, sønn. Hun… er spesiell. Det hørtes ut som både et kompliment og en hån. Bare Karina fanget det opp. Karina kjente at romtemperaturen falt brått. “Spesiell”. Han brukte akkurat det ordet. * Om natten, da huset sov, fikk ikke Karina sove. Hun lå våken og tenkte over det uventede møtet, på hvordan den nye situasjonen skulle håndteres. Fremtidsutsiktene var ikke akkurat lyse. Hun ante at Valerij Aleksandrovitsj heller ikke sov. Han grunnet på møtet, hun på samtalen de måtte ha. På alt, egentlig. Hun sto forsiktig opp, tok på seg hettejakken over shorts og t-skjorte, og lusket lydløst ut. Hun gikk med vilje, såpass at de som ikke sov muligens kunne høre henne, og gikk ut på verandaen, der hun antok at Valerij Aleksandrovitsj ville finne henne. Hun slapp ikke å vente lenge. – Får du ikke sove? – spurte han bakfra. – Nei, søvnen vil liksom ikke komme, – svarte Karina. En mild bris sveipet forbi. Hun kjente den kjente parfymen hans. Han så gransket henne nøye. – Hva vil du egentlig med sønnen min, Karina? – det var ikke spor igjen av den tidligere tiden, – Jeg vet hva du er i stand til. Jeg vet hvor mange som meg du har hatt. Og jeg vet at du alltid har vært ute etter penger. Det la du aldri skjul på. Du anga alltid prisen, selv om det bare var mellom linjene. Hvorfor vil du ha Vadik? Siden han ikke ønsket å mimre, tenkte heller ikke Karina å være hyggelig. Hun sneerte: – Jeg elsker ham, Valerij Aleksandrovitsj, – sang hun, – Hvorfor skulle jeg ikke kunne det? Han var ikke overbevist. – Elsker? Du? Det er morsomt. Jeg vet hvilken type du er, Karina. Og jeg skal fortelle Vadik alt. Om hvem du har vært, om hvem du egentlig er. Tror du han vil gifte seg med deg etter det? Karina gikk nærmere, helt til bare en armlengde skilte dem. Hun bøyde hodet for å se ham nærmere. Som om hun ikke hadde sett ham nok før! – Kjør på, Valerij Aleksandrovitsj, – sa hun langsomt, – Men da får også kona di vite om vår lille hemmelighet. – Det… – Det er ikke utpressing. Det er rettferdighet. Hvis du avslører meg, kan jeg love deg at din kone og alle andre får hele sannheten – inkludert din rolle. Tror du hun vil tilgi deg? – Det er ikke det samme… – Jasså? Kommer du til å si det til Nina på samme måte? Valerij Aleksandrovitsj var stum. Forsøket på å true Karina mislyktes, og han skjønte at han var fanget. De var i samme båt. – Hva vil du fortelle henne? – Ikke bare henne, men alle. Vadik også. Jeg skal fortelle hvilken familiemann du er, og hvor du virkelig brukte overtidstimene. Alt kommer ut, da har jeg ingenting å tape. Vil du redde sønnen din fra meg? Prøv. Et vanskelig valg. Å overtale sønnen til å droppe giftermålet, var som å skrive under på sin egen skilsmisse. – Du våger ikke. – Jeg våger ikke? – Karina lo, – Så du våger, men ikke jeg? Jeg tier hvis du tier om min “grådighet”, som du kaller det, for du har like mye å miste. Og Nina Petrovna… hun setter tross alt pris på troskap. En gang, mens han var dritings, hadde han tilstått for Karina at han ofte bedrog kona, som aldri ville tilgi ham. Derfor hadde han egentlig ikke noe valg. Han visste hun ikke bluffet. – Greit, – sa han til slutt, – Jeg sier ingenting. Og du heller. Vi glemmer det som har vært. Derfor var ikke Karina egentlig bekymret. Han hadde mer å tape enn hun. – Som du vil, Valerij Aleksandrovitsj. Neste morgen forlot de Vadims barndomshjem. Under et hatfullt blikk fra den kommende svigerfaren tok Karina farvel med kona hans, som allerede hadde begynt å kalle henne “datter”. Hos Valerij rykket det i øyekroken. Han led over ikke å kunne advare sønnen mot den utspekulerte bruden, men fryktet å avsløre seg selv. Om han mistet Nina, ville han miste både sin hustru og store deler av formuen. Hun ville ikke gå tomhendt. Og sønnen ville neppe tilgi… En annen gang ble Karina og Vadik boende hos foreldrene i to uker. Ferien var godt i gang. Valerij Aleksandrovitsj forsøkte å unngå Karina, påberopte seg stadig flere ærender. Men en dag, alene, lot han nysgjerrigheten ta overhånd. Kanskje hun hadde noe i veska som kunne gi ham et overtak? Han rotet igjennom eiendelene hennes – sminkeveska, kalender, en liten notatbok. Plutselig fikk han øye på et hvitt- og blått-plastobjekt. En graviditetstest. To tydelige streker. – Jeg trodde det verste var at sønnen min ville gifte seg med… Nei, dette er katastrofe! – han la testen tilbake, men rakk ikke å lukke veska. Karina hadde sett ham. – Ikke særlig pent å snoke i andres saker, – irettesatte hun sarkastisk, men virket ikke egentlig opprørt. Valerij Aleksandrovitsj nektet ikke for det. – Er du gravid med Vadik? Karina gikk sakte bort til ham, tok veska og så ham rett inn i øynene: – Det var visst slutten på overraskelsen, Valerij Aleksandrovitsj. Valerij Aleksandrovitsj var rasende. Nå ville Karina aldri slippe sønnen. Om han fortalte noe nå, var det total katastrofe for alle. Nå måtte han virkelig holde kjeft. Men det å holde munn, mens han så sønnen gå rett i en felle, var verre enn alt annet. * Ni måneder senere… og et halvt år til. Vadik og Karina oppdro datteren Alice. Valerij Aleksandrovitsj unngikk å besøke dem. Han orket ikke å se dem, ikke å tenke på det. Han regnet ikke Alice som sitt barnebarn. Karinas kulde overfor Vadik og hennes mørke forhistorie skremte ham. Og igjen. Nina skulle på besøk til Vadik og Karina. – Valerij, blir du med? – Nei, jeg har vondt i hodet. – Igjen? Dette begynner å bli alvorlig, vet du. – Det er bare slitenhet. Reis du alene. Valerij Aleksandrovitsj gjorde som vanlig – simulerte migrene, forkjølelse, ørebetennelser, ømme bein – han fant alltid en unnskyldning. Tok til og med et par tabletter for troverdigheten. Han orket ikke å se Karina. Kunne ikke tolerere hennes nærvær. Men å fortelle alt kunne han fortsatt ikke. Kvelden gikk sakte, ikke minst på grunn av hans egne grublinger. Lå på sofaen. Leste litt. Men så merket han at Nina var sent ute. Klokken var elleve, ingen kone. Telefonen svarte ikke. Selvsagt ringte han Vadik. – Vadik, alt bra der? Er Nina på vei hjem? Hun har ikke kommet ennå. – Pappa, du er den siste jeg vil prate med akkurat nå. Så la Vadik på… Valerij Aleksandrovitsj var på vei ut døra for å kjøre til sønnen, da Karinas bil rullet inn på tunet. Synet av henne holdt på å gi ham hjertestans. – Hva gjør du her?? Snakk! – utbrøt han, – Hva har skjedd? Karina så helt uanfektet ut, skjenket seg et glass vin, satte seg godt til rette. – Katastrofe. – Hva slags katastrofe? – Vår. Felles. Vadik fant gamle bilder av oss på nettsiden til en restaurant. Fra en fest fire år siden på “Oasen” – husker du? Vadik ville bestille bord til jubileet vårt, sjekket nettsiden… Og der var vi. I full prakt. Fotografen la alt ut! Nå er Vadik helt fra seg. Din Nina vurderer skilsmisse. Og forresten, jeg blir visst også skilt fra sønnen din. Akkurat slik du ønsket. Valerij Aleksandrovitsj stirret på henne. Hendelsesforløpet raste gjennom tankene. Den kvelden på “Oasen”… Han hadde jo advart mot bilder! Men hvem kunne ane noe slikt! Han seg sammen på gulvet. – Hvorfor kom du da til meg? – Jeg trengte å komme meg bort litt, – smilte Karina, – Det er totalt kaos hjemme. Alice er med barnevakten. Vil du ha vin? Hun tilbød ham hans egen vin. De satt på verandaen og drakk. Stillheten, bare brutt av lyden fra gresshopper, var det eneste de delte den kvelden. – Alt er din skyld, sa Valerij Aleksandrovitsj. Karina nikket, uten å ta blikket fra glasset sitt. – Mhm. – Du er utholdelig. – Jeg gjør mitt beste. – Du har ikke engang dårlig samvittighet for Vadik. – Litt, men jeg syns mer synd på meg selv. – Du elsker bare deg selv. – Jeg protesterer ikke. Plutselig strakte han ut hånden og grep henne under haken, snudde henne mot seg. – Du vet jo at jeg aldri har elsket deg, – hvisket han. – Ingen tvil om det. *** Neste morgen, da Nina Petrovna til slutt kom hjem, klar til å forsone seg, koste hva det koste ville for nervene, fant hun Karina og Valerij Aleksandrovitsj sammen. De sov fortsatt. – Hvem er der? – mumlet Karina. – Det er meg, – sa Nina, idet hun innså at alt raknet. Karina smilte rolig. Valerij Aleksandrovitsj våknet først senere – uten å gå etter sin kone.

Author Sommer fuglViews 62

Kvinne og far

Siri lot bare som om hun gjerne ville møte foreldrene til Espen. Hva skulle hun vel med dem egentlig? Hun hadde jo ikke noen planer om å bo sammen med dem, og av hans far, som angivelig skulle være velstående, fikk man sannsynligvis ikke annet enn problemer og skepsis.

Men når det først var snakk om å gifte seg, måtte man jo spille med helt til siste akt.

Siri hadde kledd seg pent, men ganske enkelt, for at hun skulle oppfattes som en hyggelig, jordnær jente.

Møte svigerforeldre det er alltid fylt med usynlige utfordringer. Og når de i tillegg er smarte, så føles det som en eksamen.

Espen trodde han måtte berolige henne:

Slapp av, Siri, bare ta det helt med ro. Pappa er litt surmaget, men han gir seg fort. De kommer ikke til å si noe helt sprøtt til deg. Og de kommer til å like deg. Pappa er kanskje litt sær, men mamma hun er familiens midtpunkt, sa han utenfor huset til foreldrene.

Siri smilte og la rolig en hårlokk bak øret. Så faren var mutt og moren livlig. En spennende kombinasjon, tenkte hun for seg selv.

Huset imponerte henne ikke nevneverdig. Hun hadde vært i finere hjem før.

De ble møtt med en gang.

Siri kjente nesten ingen nerver. Hva skulle hun være nervøs for? Folk er folk. Karen, Espon sin mor, hadde hun jo hørt om; hjemmearbeidende i årevis, knapt jobbet ute, reiser av og til på turer med venninner, men aldri noe spesielt. Faren, Olav, skulle visst være en mann som ikke lo så mye, men som ellers var stille. Navnet hans hadde hun hørt før …

De ble ønsket velkommen …

Og Siri frøs til, hun hadde ikke engang rukket å ta steget inn i gangen. Nå var det over … Den kommende svigermoren var en ukjent for henne, men svigerfaren kjente hun igjen på et øyeblikk De hadde møttes før. Tre år tidligere. Ikke ofte, men med gjensidig fordel. Barer, hoteller, restauranter. Ingen hadde peiling verken Karens kone eller Espen.

Så var de i saksa.

Olav kjente henne tydeligvis også igjen. Det glitret i øynene hans, det kunne bety alt fra overraskelse til noe mørkere, en plan han allerede la i hodet. Men han sa ingenting.

Espen, helt uvitende, introduserte henne gladelig:

Mamma, pappa, dette er Siri. Min forlovede. Jeg ville så gjerne tatt henne med før, men hun er så forsiktig.

Typisk …

Olav rakte frem hånden.

Håndtrykket var fast, mer på grensen til hardt.

Hyggelig å møte deg, Siri, sa han, og det var en understrøm der … Siri prøvde å tolke den. Kanskje sinne? Kanskje en advarsel …

Hun lurte på hvordan hun skulle ro seg ut hvis Olav avslørte hvem hun var.

Hyggelig å møte deg, Olav, svarte Siri, og håpet hun ikke skulle bli avslørt med en gang. Hun presset til, kjente adrenalinet pumpe. Nå skjer det.

Men … ingenting.

Olav hadde klart å vri frem et slags smil, og trakk ut stolen for henne ved middagsbordet.

Kanskje han skulle ydmyke henne senere …

Men det ble aldri til noe.

Da forsto Siri plutselig han kom ikke til å si noe. Om han avslørte henne, avslørte han også seg selv for kona si.

Da hun omsider fikk puste, ble samtalen ganske naturlig. Karen fortalte historier fra Espens oppvekst, og Olav virket til å følge godt med på det Siri sa. Han stilte spørsmål om jobben hennes, og det var tydelig han visste mer enn han sa. Ironien hans traff ikke lenger. Han smålo noen ganger, og Siri lo overrasket med. Men flere av ironiske kommentarene hans, de var det bare de to som forsto små stikk som mellom linjene.

Som da han sa med et smil, mens han så på Siri:

Du minner meg faktisk mye om en gammel … kollega. Hun var også svært intelligent. Og hun kunne virkelig snakke med hvem som helst.

Siri gikk ikke i fella.

Folk har forskjellige talenter, Olav.

Espen, nyforelsket og full av drømmer, satt og sendte beundrende blikk bort på Siri, helt uvitende om de skjulte signalene. Han elsket henne virkelig. Det var både det fineste og det verste for ham.

Senere, da praten gikk over til ferier, sa Olav, mens han så på Siri:

Personlig liker jeg meg best på steder uten for mye folk. Da får man ro til å koble av med en god bok. Hva foretrekker du, Siri?

Han prøvde å ta henne på fersken.

Jeg liker steder der det er mye liv og folk, svarte Siri uten å la seg lure, selv om ekstra ører kan være risikabelt noen ganger.

Det virket som Karen et øyeblikk ble tankefull, men så ristet hun det av seg.

Olav visste så godt at Siri ikke søkte ro og hvorfor.

Da kvelden var over, og alle skulle legge seg, klemte Olav sønnen sin.

Ta vare på henne, gutten min. Hun er spesiell.

Det lød som både en ros og en sarkasme. Men bare Siri skjønte betydningen.

Siri merket at kald luft fylte stua da han sa «spesiell». Han valgte ord med omhu.

***

Den natten fikk Siri ikke sove.

Hun lå og vrei seg, tenkte på det uventede møtet og prøvde finne ut hvordan hun skulle håndtere de nye omstendighetene. Utsiktene var ikke lyse. Hun regnet med at Olav heller ikke sov. Han på grunn av det overraskende gjensynet, og hun på grunn av alt som skulle ryddes opp i.

Stille stod hun opp, dro på seg hettegenseren over shorts og t-skjorte og snek seg lydløst ut. Hun sørget for å tråkke akkurat så hardt i trappa at alle som var våkne hørte det, og gikk ut på verandaen. Hun visste at der ville Olav fort se henne.

Hun slapp å vente lenge.

Sover du dårlig? spurte han bakfra.

Får ikke til å sove, svarte Siri.

En lett bris blåste over verandaen.

Hun kjente igjen parfymen hans.

Olav stirret granskende på henne.

Hva er det du egentlig vil ha av sønnen min, Siri? Han gikk rett på sak. Jeg vet utmerket godt hvem du er, hva du har gjort. Jeg vet hvor mange som meg du har hatt. Og det eneste du har tenkt på, har vært penger. Det har du aldri lagt skjul på. Prisen la du alltid på bordet. Så hvorfor Espen?

Når han ikke ville dra opp gamle minner, gadd ikke Siri late som heller. Hun hevet blikket, frekk:

Jeg elsker ham, Olav, sang hun nesten, Kan det ikke være sånn?

Han lot seg ikke overbevise.

Elsker? Du? Det blir for dumt. Jeg vet nøyaktig hvem du er, Siri. Jeg skal si alt til Espen. Om hva du har drevet med. Om hvem du egentlig er. Tror du han gifter seg med deg etter det?

Siri gikk helt innpå ham, med bare en armlengdes avstand. Hun bøyde hodet og så på ham. Som om hun aldri hadde sett nok av ham før …

Du kan bare fortelle, Olav, sa hun med rolig stemme, Men da får vel kona di også høre om vår lille hemmelighet.

Det …

Det er ikke utpressing. Det er gjensidighet. Forteller du om hvordan vi møttes, blir det vanskelig å utelate hva vi faktisk gjorde. Jeg skal nok sørge for å utfylle historien.

Det er ikke helt det samme …

Er det ikke? Vil du si det samme til Karen?

Olav ble stående helt stille. Han hadde trengt Siri opp i et hjørne, men nå satt han selv der. Nå var de i samme båt.

Og hva forteller du henne?

Ikke bare henne. Til alle. Espen også. Jeg forteller hvilket ideal av en familiefar du er. Og hvilke jobber du egentlig ble sen på. Jeg har lite å tape, du har alt. Vil du redde sønnen din fra meg værsågod.

Ikke så mye å velge mellom.

Hvis han fikk hindret sønnen i å gifte seg, risikerte han å ødelegge sitt eget ekteskap.

Du tør ikke.

Jeg tør ikke? Siri lo foraktelig. Han kunne, men hun kunne ikke? Jeg holder kjeft, hvis du gjør det samme. Du vil ikke snakke om min «grådighet», når du selv sitter med slike hemmeligheter? Karen … hun setter pris på lojalitet.

Hun husket godt hvordan Olav en gang, full og angrende, hadde fortalt henne hvor urettferdig det var mot Karen, som alltid hadde vært trofast. Karen ville aldri tilgi. Han måtte velge.

Et bløff var det ikke.

Greit, sa han etter hvert, Jeg sier ikke et ord. Og du også … holder kjeft. Vi glemmer alt det som har vært.

Siri bekymret seg derfor ikke mer. Han hadde mer å tape enn henne.

Som du vil, Olav.

Neste morgen dro de fra foreldrene til Espen. Under det hatfulle blikket til fremtidig svigerfar, tok Siri farvel med hans kone, som allerede kalte henne «datter». Olav fikk et nervøst rykk i øyet.

Han hadde det vondt for at han ikke kunne advare sønnen mot den slu fremtidige konen, men å eksponere seg var verre. Mister han Karen, mister han ikke bare kona, men også halve sin formue. Hun ville ikke gå tomhendt, og Espen ville neppe tilgi.

Senere ble det til at Siri og Espen tilbrakte to uker på ferie hos foreldrene hans.

Sommerferie, midt i det norske sommerlandet.

Olav holdt seg mest unna Siri under besøket, og begrunnet det med travle dager. En dag, da han hadde huset for seg selv, tok nysgjerrigheten overhånd. Han klarte ikke dy seg og rotet i veska til Siri. Kanskje han fant noe han kunne bruke mot henne.

Han lette gjennom sminkeveske, notatbok og organizer. Plutselig oppdaget han noe hvitt og blått. En graviditetstest. Med to tydelige streker.

Jeg trodde verst tenkelig var at min sønn giftet seg med … men dette! Dette er katastrofe! sa han til seg selv, og la testen tilbake, men rakk ikke engang å lukke veska.

Der sto Siri i døra.

Ikke bra, Olav, å rote i andres ting, irettesatte hun ham tørt, men hun virket ikke særlig fornærmet.

Olav la seg flat.

Du er gravid med Espen?

Siri tok veska, kikket ham i øynene:

Ser ut som du ødela overraskelsen, Olav.

Han var rasende. Nå slapp ikke Siri sønnen hans. Nå kunne han aldri fortelle om fortiden deres uten å dra alle i dragsuget. Det var best å holde kjeft enda det kostet. Tanken på at sønnen gikk rett i fella kostet ham nattesøvn.

***

Det gikk ni måneder … og ytterligere et halvt år.

Espen og Siri oppdro lille Liv.

Olav holdt seg så langt unna de kunne komme. Ville ikke se dem, eller tenke på det. Barnebarnet var han likegyldig til. Siri gav ham frysninger. Det mørke hun hadde i seg, brydde han seg ikke om.

Så enda en gang.

Karen skulle besøke Espen og Siri.

Blir du med, Olav?

Nei, jeg har vondt i hodet.

Igjen? Det begynner å bli et alvorlig varseltegn.

Jeg er bare sliten. Dra du.

Som vanlig latet Olav som han hadde migrene, forkjølelse, ørebetennelse eller dårlige bein. Han brukte alle unnskyldninger. Han tok noen paracet for dramatikkens skyld. Han orket ikke se Siri. Tålte ikke tanken på å være i samme rom. Men fortelle kunne han heller ikke.

Kvelden ble bare tankespinn. Kjedsomheten var total.

Han lå på sofaen. Leste litt.

Da la han merke til at Karen ble fryktelig sen. Klokka var elleve ingen Karen, mobilen var død. Han ringte Espen.

Espen, alt bra? Har Karen dratt? Hun har ikke kommet hjem.

Pappa, du er den siste jeg vil prate med nå.

Og la på.

Olav skulle akkurat til å dra til sønnen, da det kjørte en bil opp foran huset. Siris bil. Han skjønte at noe var galt, og da han så Siri, trodde han nesten han skulle dåne.

Hva gjør du her? Hva nå?! ropte han og fikk tak i skuldrene hennes.

Siri var rolig. Tok seg et glass vin og satte seg godt til rette.

Det er over.

Hva da, over?

Alt sammen. Espen fant noen gamle bilder på nettsiden til en kafé. Fra festen på Nordlys for fire år siden, husker du? Espen ville bestille bord til årsdagen vår og der lå bildene. Fotografen la dem ut. Nå er Espen helt ute av seg. Karen skal skille seg fra deg. Og forresten, det blir nok skilsmisse mellom meg og sønnen din også. Akkurat som du innerst inne håpet på.

Olav ble sittende som lammet. Tankene raste. Den festen, nettsiden, bildene … Han hadde visst det ville gå galt, men likevel latt seg overtale til bilder den kvelden. Hvem kunne forutsett at akkurat dette skulle bli avsløringen?

Han sank sammen på gulvet.

Hvorfor kommer du hit til meg?

Jeg trengte en pause. Det er fullstendig kaos hjemme. Liv er hos barnevakten. Vil du ha et glass vin?

Hun tilbød ham hans egen vin.

De satt sammen på verandaen og drakk. Stillheten de delte, avbrutt kun av sommerfugler og nattelyder, føltes som det eneste de egentlig hadde igjen.

Alt er din skyld, sa Olav til slutt.

Siri nikket uten å ta blikket fra glasset.

Jada.

Du er uutholdelig.

Det kan du godt si.

Du føler ikke et snev av anger for Espen.

Jeg gjør det, men meg selv har jeg mer vondt av.

Du elsker bare deg selv.

Sant nok.

Han strakte plutselig frem hånden, tok henne under haken og vendte ansiktet mot sitt.

Du vet at jeg aldri elsket deg, hvisket han.

Ganske klart.

***

Neste morgen, da Karen endelig kom hjem for å tilgi ektemannen, fant hun Siri og Olav sammen. De lå fortsatt og sov.

Hvem der? spurte Siri.

Det er meg, svarte Karen, mens hun så livet sitt gå i grus.

Siri så på henne og smilte rolig. Olav våknet etter hvert, men løp ikke etter Karen.