Kona mi, Liv, ligger ved siden av meg i sengen, og plutselig får jeg en varsling på Facebook. En kvinne ber meg om å legge henne til som venn. Jeg godtar forespørselen og sender en melding: «Kjenner vi hverandre?».
Hun svarer: «Jeg har hørt at du er gift, men jeg elsker deg fortsatt». Det er en gammel venninne fra ungdomstiden, og på bildet ser hun strålende vakker ut.
Jeg lukker chatten, ser på Liv som sover rolig etter en lang arbeidsdag. Når jeg ser på henne, tenker jeg på hvor trygt hun føler seg i vårt nye hjem, langt fra foreldrene sine som hun bodde hos i 24 timer hver dag. Da hun var opprørt eller trist, var moren der for å gi trøst, søskenene hennes fortalte vitser og fikk henne til å le, og faren pleide å komme med gaver hun likte. Likevel stoler hun fullt og helt på meg.
Alle disse tankene svirrer i hodet, så jeg tar opp telefonen og trykker på «Blokker». Jeg vender meg mot Liv, legger hodet mitt ved siden av hennes og sovner.
Jeg er en mann, ikke et barn. Jeg har lovet henne troskap, og det skal jeg holde. Jeg vil kjempe resten av livet for å være en ekte ektemann som ikke svikter sin kone eller ødelegger familien.
