De første årene vi var gift, levde vi ganske normalt sammen, han var enig i alt! forteller Ingrid, som er 28 år. Vi jobbet begge hardt, sparte til egenkapitalen for boliglånet, og hadde aldri problemer med mat. Mannen min spiste det han fikk servert! Jeg gadd ikke stresse, kjøpte meg en trykkoker, laget raske og enkle ting grøt, risotto, supper aldri noen klager. Av og til drømte han høyt om at han ville ha noe litt ekstra…
Hva da, egentlig?
Pannekaker med kjøttfyll, for eksempel, lapskaus, eller hjemmelagde kjøttkaker. Han har tydelig en svakhet for retter som krever mange trinn: koke, kjøle ned, sile, lage deig, koke noe igjen, finhakke alt en skikkelig dagsjobb på kjøkkenet, puh… Og ferdigkjøpt kommer ikke på tale, det skal være hjemmelaget!
Når begynte han å få disse matfantasiene?
Omtrent to år etter at jeg gikk ut i mammaperm… Helt ærlig, jeg er ikke så glad i å lage mat. Men jeg gjør det alltid! Mannen min jobber jo hver dag på kontoret og tjener penger for oss, så det hender aldri at han kommer hjem og det ikke er mat på bordet. Det er alltid noe varm mat, og det er ikke bare pasta og pølser, heller. Men det er fortsatt ganske enkelt: poteter og kjøtt, kylling, suppe, fårikål, salat. Og så blir han sur! Han mener at jeg burde både kunne sette en deig, lage hjemmelagde dumplings, og kålruletter…
Jeg skjønner. Moren ute i permisjon helt fri dag, og babyen skal jo tas vare på, det glemmer menn ofte…
Det handler ikke om barnet! Dattera vår er jo et lite gull, rolig og snill. Hun kan sitte ved siden av meg på kjøkkenet, får litt deig å leke med og holder seg i ro. Vi synger og sier rim sammen. Hun er ingen plage! Bare det, jeg vil ikke bruke tid på alt dette tullet. Særlig når jeg ikke spiser slikt selv! Jeg er på slankekur, prøver å spise mindre kjøtt og har sluttet med mel. Skal jeg stå og lage hjemmelagde dumplings kun for mannen? Blir det ikke litt drøyt…?
Så, Ingrid og mannen lever godt: mannen løper rett hjem fra jobb, sluntrer ikke unna, går på julebord én gang i året og bare en kort stund. Han hjelper med datteren, helt frivillig. Leker, bader henne og går tur sammen med henne.
Men én ting plager: han har begynt å mase på sylteagurk og slikt og forrige uke ble det faktisk et skikkelig krangel, vi snakket ikke sammen på flere dager.
Mannen min skjønner virkelig ikke hvor krevende det er: å lage deig, steke en haug med pannekaker, fylle dem med kjøtt? Han blir såret og tror at jeg lager mat bare for å gjøre det lett for meg selv, ikke for å glede, overraske eller gjøre ham fornøyd…
Jeg synes det er slitsomt! sukker Ingrid. Først lage kjøtt, så deig, steke pannekaker, fylle dem… Jeg ville jo ikke spise det selv, så jeg må jo lage noe annet til meg og datteren!
Ingrid mener at folk ikke lager rullade, aspikk eller kålruletter til hverdags lenger. Kanskje til jul, men det er sjelden. Unge gidder ikke å stelle i stand store bord. I det daglige, og ellers også. Vil du så veldig ha en pai, så kan du jo bestille hjem, selv om det ikke er billig, særlig når du har mammaperm og boliglån. Det er ikke til å gjøre hver dag, for å si det sånn.
Mannen hennes trekker alltid frem bestemora si som eksempel; hun luktet alltid av boller og kaker, jobbet hardt hele livet men fikk til alt, med mange barn.
Ja! sier Ingrid oppgitt. Kvinnene før i tiden hadde jo ikke så mye å finne på etter jobb. Ikke TV, ikke internett. Så de fant på ting å gjøre, vasket tøy og bakte dumplings. Selv tenker jeg det er bedre å bruke tiden på å være med barnet sitt, gå tur i stedet for å dansere rundt komfyren i tre timer…
Nylig ringte Ingrid svigermor, som på forståelsesfull måte begynte å forklare at veien til mannens hjerte går via magen, og at det ikke er vanskelig å lage det mannen ønsker. Det viser seg at mannen allerede har klaget til mammaen sin.
Jeg sa at jeg ikke spiser kålruletter og derfor ikke har lyst til å lage det! Da ble det selvfølgelig ko-ko-ko, akkurat som om det er det eneste i verden, ja men jeg lagde alltid dumplings til mannen min!
Hva skal man si om en matglad mann? Så lenge det er fersk og varm mat i huset, er det frekt å etterlyse forskjellige retter hver dag? Han får spise det han får, og hvis han vil ha pølser kan han jo lage dem selv?
Eller burde Ingrid lytte til ønskene hans?
