Marit kommer hjem fra sykemeldingen, og oppdager at kontorplassen hennes er tatt av brorssøsteren.
Mikkel, har du glemt å skru av kranen igjen? Vasken er full av rustne dråper! roper Marit fra badet, mens hun stirrer på de oransje flekkene på den hvite emaljen.
Marit, jeg har ikke vært i kjøkkenet i morges! kommer Mikkels stemme fra kjøkkenet, tydelig irritert. Har du glemt å skru den av selv?
Jeg har ligget på sykehus i en måned, jeg har ikke tid til å leke vannlek!
Mikkel stikker hodet frem fra kjøkkenet, tørker hendene på et håndkle.
Kanskje den er ødelagt. Vi får kalle en rørlegger.
Marit vifter bort innvendingen. Etter operasjonen har hun nesten ingen krefter, hvert eneste trekk er tungt. Hun går inn på kjøkkenet, setter seg forsiktig på en stol. Mikkel stiller fram en bolle med grøt.
Spis. Legen har sagt du må ha god ernæring.
Jeg vet det, sier Marit mens hun tygger sakte. Grøten er blek, men hun må svelge den. Kroppen hennes helbreder seg i et langsomt tempo.
Det er nesten en måned siden ambulansen kjørte henne inn med akutt blindtarmsbetennelse med komplikasjoner. To uker på sykehuset, deretter to uker hjemme. Marit har gått ned i vekt, blitt blek, og ser ut som en sekstenværende, selv om hun er kun femogførti.
Mikkel, hvordan går det på jobben? Har du ringt noen? spør hun mellom skjeene.
Jeg ringte Arne Pettersen. Han sa du skal ta det rolig, ikke skynde deg.
Og så?
Marit rynker pannen. Mikkels stemme bærer en umerkelig falskhet. Hun ser ham nøye i øynene. Mikkel vender blikket bort og begynner å skrubbe i stekepannen med ild i.
Mikkel, du holder igjen noe.
Nei, alt er i orden! Ikke finne på det!
Jeg finner på det. Jeg kjenner det.
Mikkel sukker, legger svampen ned og vender seg mot Marit.
Det har skjedd noe. Men du trenger ikke bekymre deg, greit? Du skal ikke bli stresset.
Marits hjerte slår fortere.
Hva er det?
Kristine har fått en midlertidig stilling i kontoret ditt mens du er sykemeldt.
Stilheten henger. Marit stirrer på mannen, kan ikke tro ørene.
Kristine? Søstra di? I regnskapsavdelingen?
Ja. Hun har lett etter jobb, husker du? Arne hadde en ledig plass, så han tok henne som vikar.
På min plass, mumler Marit.
Teknisk sett ja, men det er bare midlertidig! Du kommer tilbake, og alt blir som før!
Marit skyver fra seg skålen. Appetitten forsvinner på et øyeblikk. Kristine Mikkels søster en 27 år gammel skjønnhet med lange ben, hvite tenner og ambisjoner som en skyskraper.
Marit har aldri likt henne. Fra første gang Mikkel introduserte dem, følte hun en kald bris. Kristine så ned på henne, som om hun var uverdig. Etter bryllupet har forakten blitt tydelig.
Mikkel giftet seg med en regnskapsfører, sier hun til venninnene sine, og Marit hører. Forestill dere! En regnskapsfører! Det kunne ikke vært kjedeligere!
Mikkel elsker Marit. Eller det ser sånn ut. De har vært sammen i femten år, og hele tiden har Kristine holdt seg i bakgrunnen, dukket opp ved høytider, ga små gaver, og dro så tilbake til sitt eget liv. Nå har hun tatt Marits plass.
Hvorfor fortalte du meg ikke dette? spør Marit med en stemme som nesten brister.
Jeg ville ikke såre deg. Du var syk.
Når skjedde dette?
For to uker siden.
To uker! Og du holdt det skjult!
Marit, ro deg ned! Det er ikke permanent! Du blir frisk, du kommer tilbake, og Kristine drar.
Kristine, gjentar Marit bittert. Alltid Kristine.
Hun går inn på soverommet. Mikkel blir igjen på kjøkkenet, og Marit hører ham mumle gjennom tennene.
Hun ligger på sengen, ser opp i taket. Kristine sitter på hennes plass, i hennes kontor, ved hennes skrivebord, snakker med Arne Pettersen, smiler med sin kjære firma-smil.
Marit lukker øynene og husker da hun begynte i dette firmaet for tjue år siden, ung og full av iver, som assistent i regnskapet, og steg til hovedspesialist. Hun kjente hver tall, hvert dokument, jobbet ærlig og flittig. Nå er hennes plass tatt av en slektning, men likevel en fremmed.
Hun tilbringer en ekstra uke på sykemeldingen. Legen forlenger, sier hun bør bli hjemme litt lenger, men hun vil tilbake så fort som mulig.
Mikkel prøver å overtale:
Bli litt lenger. Hvorfor hastverk? Helse er viktigere.
Marit føler at han skjuler noe. Han kommer hjem senere enn vanlig, svarer vagt på spørsmål, sitter lenge på telefonen og smiler.
Hvem snakker du med? spør hun en kveld.
Med Kristine. Hun spør om jobben, jeg forklarer.
Hvorfor spør hun meg ikke?
Kanskje hun vil ikke forstyrre deg.
Marit blir stille. Til slutt er sykemeldingen over. Legen gir henne grønt lys. Hun kler seg i en fin dress, sminker seg, pusser håret. I speilet ser hun en blek, eldre kvinne, men hun viser ingen svakhet.
Jeg drar på jobb, sier hun til Mikkel over frokosten.
Marit, kanskje du bør hvile litt mer? bekymrer han. Du er fortsatt svak.
Jeg er i orden. Sykemeldingen er over, jeg må jobbe.
Mikkel sier farvel ved døren, gir henne et kyss på kinnet.
Lykke til.
Marit tar bussen til kontoret i Oslo, nervøs for hva kollegene vil si, hva Arne vil si, og hva Kristine vil gjøre. Kontoret ligger i en gammel bygning i sentrum. Hun går opp til tredje etasje, trykker på den kjente døren. I resepsjonen sitter sekretæren Sofie.
Marit! Så bra du er tilbake! Hvordan går det?
Jeg er frisk igjen. Hvor er Arne?
Han er på kontoret. Kom inn.
Hun går gjennom korridoren, passerer regnskapsavdelingen, og ser Kristine ved sitt skrivebord i en skinnende kjole, med løst hår, som en påfugl, ler sammen med Marits kollega Marina.
Marit snur seg, går videre, banker på lederens kontor.
Kom inn!
Arne Pettersen sitter bak skrivebordet, ser på papirer. Han ser Marit, reiser seg.
Marit! Hvordan er helsen?
God, her er sykemeldingspapiret, hun legger det på bordet.
Arne blar gjennom det.
Så du er tilbake?
Fra i dag.
Han ser alvorlig på henne.
Jeg må snakke med deg. Sett deg.
Marit setter seg, hjertet slår hardt.
Mens du var syk, tok jeg Kristine Mikkelsdatter inn i stillingen din. Din søster.
Jeg vet det.
Hun har gjort en god jobb, lærer raskt, kundene er fornøyde.
Så?
Arne lener seg tilbake, krysser armene.
Marit, du er en dyktig ansatt. Men du er i en alder hvor du kanskje bør vurdere en lettere rolle.
Marit kjenner kulden spre seg.
Sparker du meg?
Nei, jeg foreslår bare en overføring til personalavdelingen, med samme lønn, men mindre belastning.
Og min plass blir tatt av Kristine?
Kort sagt, ja.
Marit reiser seg, hendene skjelver, knytter nevene.
Jeg har jobbet i tjue år her uten en eneste feil eller klage! Og nå bytter dere meg bort for en jente
Arne prøver å berolige henne.
Det er en arbeidsmessig beslutning, ingenting personlig.
Marit stormer ut, går gjennom regnskapet, og ser Kristine på en stol, smilende.
Marit, hvordan går det? Du er frisk? roper Kristine.
Hva gjør du her? svarer Marit kjølig.
Jeg tok jobben, Arne ga meg den, jeg aksepterte. Du er vel ikke imot?
Nei, jeg er imot!
Kristines smil blir hardere.
Det er bare business. Ikke personlig.
Marit ser på kollegene Marina, Sofie, Ole som alle ser bort, skyende blikk.
Ingen vil si noe? spør hun tomt.
Stillheten svarer.
Hun drar ut, sitter på en benk utenfor bygningen, ringer Mikkel.
Marit, hvordan går det? Er du på jobb?
De har degradert meg. Søsteren din har tatt plassen min. Vet du noe om dette?
Mikkel svarer tregt.
Kristine sa at Arne er fornøyd med henne
Du visste det?
Jeg… jeg visste bare at de prøvde å finne en løsning
Marit henger på linjen, stemmen skjelver.
Dere har alle konspirert! Du, søsteren din, sjefen!
Ikke sånn, Marit, ro deg ned!
Hun legger på, ser på forbipasserende biler, på livet rundt seg. Hun tenker på hvordan hun møtte Mikkel, begge rundt tretti, hans jobb som ingeniør, hennes som regnskapsfører. De ble kjent på en felles venns bursdag, giftet seg etter et halvt år, kjøpte leilighet, senere hus. De fikk ingen barn på grunn av helseproblemer, men Mikkel var aldri kritisk.
Kristine dukket opp i bryllupet, Mikkels lillesøster, vakker og selvsikker, og hun så på Marit med en vurderende blikk.
Årene har gått, og nå har denne familien tatt et stykke av hennes liv.
Kvelden kommer, Marit kommer hjem, Mikkel står på kjøkkenet og prøver å lage middag.
Marit, la oss snakke rolig
Jeg vil ikke snakke.
Vær så snill! Jeg ville aldri ha ønsket dette!
Hva ville du? spør hun, og Mikkel ser smerten i hennes øyne. Du ville at jeg skulle gi plass til søsteren din uten protest?
Jeg trodde det var midlertidig!
Arne foreslo en stilling i personalavdelingen. En assistent! En ydmykelse!
Jeg vil takke Kristine! Hun vil bli i jobben!
Mikkel setter seg ned, tar hånden hennes.
Jeg skal snakke med henne, be henne gå.
Det er for sent. Hun har slått rot. Arne er fornøyd, kollegene er stille. Jeg er alene mot alle.
Du er ikke alene! Jeg er med deg!
Du? Marit ler bittert. Du som visste og holdt kjeft? Du som lot søsteren din ta plassen min?
Mikkel nikker, ingen ord.
Marit går til soverommet, legger seg på sengen, stirrer i taket. En kald tomhet fyller henne.
Neste morgen går hun tilbake til kontoret, møter Arne.
Jeg godtar overføringen til personalavdelingen, sier hun.
Arne nikker, ser fornøyd ut.
En god beslutning. Vi fikser papirene.
Marit begynner i personalavdelingen, håndterer personalmapper, fyller skjemaer, en monotont arbeid som står i stil med den tidligere jobben.
Kristine vandrer rundt i kontoret som en påfugl, i nye kjoler, på høye hæler, med perfekt frisyr. Hun hilser søtt:
Hei, Marit! Hvordan går det?
Marit vender seg bort, svarer ikke.
Kolleger uttrykker sympati, men ingen beskytter henne. Marina sier stille:
Hold ut, Marit. Dette er urettferdig.
En uke går, Marit kommer på jobb, gjør sine oppgaver, drar hjem, snakker knapt med Mikkel. Han prøver å få kontakt, men hun avviser ham.
Marit, slapp av! roper han.
Jeg kan ikke lenger.
Hun tar opp en sjanse og melder seg på en jobb i en mindre, men lovende bedrift. Hun søker, får intervjuer, får et tilbud med høyere lønn.
Etter en uke har hun en ny stilling i en liten, men fremtidsrettet firma. Lønnen er bedre, arbeidsmiljøet er vennlig, sjefen er rimelig.
Marit trives, ingen trykker på henne. En måned senere ringer Marina.
Du vil ikke tro det! Kristine ble sparket!
Hvorfor?
Hun gjorde en stor feil, en kunde klaget. Arne ble sint og kastet henne. De leter nå etter en ny regnskapsfører.
Marit smiler.
Sånn er det.
Vil du komme tilbake? Arne spurte om han kunne ringe deg.
Nei, takk. Jeg trives på den nye jobben.
Marit legger på, tenker på hvordan Kristine kom inn og ut så raskt. Hun har funnet et nytt sted, et bedre sted. Livet går videre, og noen ganger er tapet starten på noe bra.
