Kom med meg! Jeg har plass i gården, men ingen hund. Du kan bli en god vokter jeg vil ikke skade deg! Jeg satte meg på sykkelen og tråkket mot bygda. På veien så Olav den gamle hyttabonden rundt seg flere ganger, men ingen løp etter ham.
Den lille valpen var «ensom» på samme måte som folk noen ganger blir kalt ensomme. Den var akkurat sånn.
For lenge siden, da Olav var ung, gikk han inn i skogen for å plukke bær. Der fant han et valpekull som hadde blitt adskilt fra moren. Kun Gud vet hvordan den lille ble igjen alene i den tette skogen.
Den stod der, våt etter regnet, uten bånd. Olav rynket på nesen og gikk nærmere.
Den var klønete, ikke særlig vakker, men den hadde noe som fanget ham. De brune øynene så inn i ham ikke et valpsyn, men et klokt, dyrisk blikk. Olav tenkte seg om.
Kom med meg! Jeg har plass i gården, men ingen hund. Du kan bli en god vokter jeg lover å behandle deg bra!
Han satte seg på sykkelen, tråkket mot bygda, og så seg flere ganger om på veien. Ingen fulgte etter. Olav glemte snart møtet i skogen.
På gården hans var det ikke lite å stelle: tre villsvin, en svin med ti smågriser, kua Maja, ti høner, seks ender med enderunger og katten Måne.
Olav rullet opp en sigarett, sukket og åpnet låven. Han ville endelig sette seg på benken ved huset og slappe av. Plutselig så han igjen de brune øynene stikke frem fra skyggen.
Skal du gå inn i gården? spurte han etter en lang pause. Valpen trippet tilbake, forsvant i mørket.
Det gikk ikke bare én eller to netter før de brune øynene fulgte ham hver kveld, som om de vurderte ham, som om de lette etter en sjel som kunne forstå dem.
En sommerdag kom den lille valpen frem igjen, snuste på Olav og la seg ved føttene hans.
Olav var ikke en spesielt kjærlig mann; han så på dyr mest som nytte. På hans alder hadde han slaktet mange griser, kyr, høner og annet. En hund trengtes til å vokte, kattene til å fange mus. Han kunne knapt telle hvor mange hunder han hadde mistet forgiftet, døde av sykdom eller gammel. Vår gammeldagse hundekasse sto tom i gårdsplassen.
Tidlig på sommeren brøt et kraftig tordenvær over skogstunnelen. Veterinæren sa at flått var årsaken, men ingen i bygda brydde seg mye om tordenbrak. Olav var en streng, tilbakeholden mann.
Kona hans, Karin, var enda sterkere. Hele bygda husker fortsatt hvordan hun en gang slo et kalv med en knyttneve for at det hadde lekt for mye. Hun hadde et temperament som kunne skremme selv den hardeste bonde.
Olav tok et drag av sigaretten og så på valpen som lå ved hans føtter. De brune øynene fulgte ham nøye.
Så du har bestemt deg for å bli hos meg? sa han. Jeg gir deg mat to ganger om dagen, såfremt Gud sender nok. Jeg har en varm hytte. Av og til slipper jeg deg ut om natten i noen timer, så du kan vokte gården. Ingen utenfor skal stige over uten frykt! Er du med?
Da blir det sånn, sa valpen med et lite hves. Olav ga den navnet Lykke. Hvor han først hadde hørt et så vakkert navn, forblir en gåte.
Lykke fikk en varm hytte, et stort jordbruk og et bånd. Årene gikk, og den klønete valpen vokste til en stor, vakker og kraftig hund som hele bygda fryktet. Det gikk rykter om at løvskogen bak gården skjulte ulver i Lykke sin avstamning.
Hun var både vakker og uvanlig, men hadde helt andre vaner enn vanlige hunder. Ingen sprettende hale, ingen slikling av hender. Når Olav, Karin eller andre familiemedlemmer nærmet seg, lå Lykke rolig og betraktet dem med sine kloke øyne.
Utenfor kom hun aldri med bjeffing. Hun brummet et dyp, fryktinngytende brøl som kun ble hørt om dagen. Derfor flyttet de hytten fra gårdsplassen til en bortgjemt del av hagen slik at naboene ikke skulle støte på den.
Om natten lot Olav enkelte ganger Lykke springe fri fra båndet, og ropte:
Jeg er tilbake om tre timer! Se, melkerne er redde for å gå til melkeplassen når du er der! Ikke rør noen!
Lykke bet aldri noen, og skremte aldri noen. Kanskje hadde hun andre interesser. Olav fant alltid henne i hytten når han kom tilbake, og det ga ham stor respekt. Kanskje han ennå ikke helt forstod henne.
Lykke fikk valper som kom ofte, akkurat som naturen krever. Til tross for at bygda var redd for henne, spredte valpene seg som nybakte boller. De kom også fra nabobyer, for folk respekterte Lykke og ville ha valpene til kunnskapens skyld, ikke for moro skyld.
En vanlig sommerdag, etter frokost, hvilte Lykke ved hytten, la seg i solen og så med ett øye på lille Mari, som lekte i sandkassen under det store eiketreet ved låven, og med det andre på gamle fru Kari som jobbet i hagen.
Mari var bare tre år gammel, og foreldrene tok henne med til bygda i helgene. Hun løp straks mot Lykke, armene strukket ut:
Lykke!!! Lykke!!!
Hundens hjerte spratt av glede over den lille mennesken. Lykke voktet Mari, Kari og hvilede.
Plutselig våknet Lykke av en skrap lyd på nesen. Katten Måne satt foran ansiktet hennes og kveket:
Hjelp! Mari holder på å drukne!
Lykke så seg rundt i gjerdet, men mari var ingen steder verken i sandkassen, på husken eller ved treet. Lykke så på Måne.
Hun er ved dammen. Hennes kjole er i vannet! Hun prøver å hente den! Hjelp meg! Jeg roper!
Lykke begynte å bjeffe som aldri før. Hun spratt, rev seg fra båndet, løp mot dammen med et brøl så høyt at alle i bygda hørte det. Fru Kari reiste seg, så på hunden og tenkte:
Sånn en vill drittsekk
Lykke brølte, et ulende ulingskrik som fylte hele bygda. Håret stod rett på bakhodet på dem som hørte den.
Kari skjønte at noe alvorlig hadde skjedd, og sprang mot dammen. Til slutt ble Mari funnet og dratt opp i tide.
Nå var det kaos i bygda ambulansen kom, foreldrene til Mari gråt og jublet på samme tid. Om kvelden roet stemningen seg, og en liten delegasjon kom til Lykke: faren til Mari, Ivar, hans kone og Olav.
Ivar satte seg på huk ved Lykke og sa:
Takk for at du reddet datteren min! Jeg vil at du skal flytte inn hos meg i byen. Jeg har et stort innhegning, jeg vil gi deg god mat og lange turer hver dag!
Lykke så på ham med sine brune øyne, hvilte hodet på skulderen hans i noen sekunder, og vendte så tilbake til Olav. Hun la hodet ved hans føtter, og Olav stod der, fastlåst i overraskelse. En tåre trillet nedover hans ru kinn.
Historien endte med at bygda innså at ekte styrke kommer fra omsorg, og at selv den mest uventede vokter kan bli en heltemodig beskytter. Når vi åpner våre hjerter for de som er annerledes, får vi både fred i gården og en påminnelse om at kjærlig handling er den sterkeste beskyttelsen av alle.
