28. desember
Det er noe melankolsk over Oslo etter jul. Lyslenkene henger fortsatt på stolpene, men de gir ikke lenger varme. Folk haster forbi hverandre, butikkene er nesten tomme, og hjemme er det altfor mye mat igjen og en stillhet som nesten er tung å bære.
I stuen hos oss på Skøyen, var det som alltid stor overflod til jul. Sild, ribbe, lefser, riskrem, mandariner mye mer enn vi noensinne kunne spise opp.
Jeg gikk og ryddet vekk tallerkenene etter middagen sakte. Hver gang jeg kastet et blikk på all maten, kjente jeg en vond klump i halsen. Jeg visste at en del kom til å bli kastet. Det gjorde meg trist.
Uten helt å tenke, gikk jeg bort til vinduet.
Der stod han.
Emil.
Han stod borte ved porten. Liten og stille i vintermørket, med lue trukket godt ned og jakken altfor tynn. Han så ikke inn mot huset, bare stod der, som om han ventet på noe men uten mot til å ringe på.
Det strammet seg i brystet mitt.
For noen dager siden hadde jeg sett ham i sentrum, i Karl Johans gate. Han stod foran butikkvinduene og så på julemat og kaker som var dandert bak glasset. Han tigde ikke. Han plaget ingen. Han bare så. Det blikket, sultent men resignert, hadde jeg ikke klart å slippe siden.
Plutselig forstod jeg.
Jeg satte tallerkenene fra meg og fant frem en stor handlenett. La oppi brød, julekake, ribbe, frukt, sjokolade. Så fylte jeg enda en pose og enda en. Alt som var igjen etter julefeiringen.
Jeg åpnet døren stille.
Emil kom hit, gutten min.
Han skvatt, nærmet seg litt nølende med små steg.
Ta dette med hjem, sa jeg mykt og rakte ham posene.
Han stod helt stille.
Men vi har ikke penger, mumlet han og så flau ned i bakken.
Du trenger ikke penger for dette, svarte jeg. Spis, bare spis.
Hendene hans skalv da han tok imot matposene. Han holdt dem inntil brystet som om det var noe skjørt, noe hellig.
Tusen takk hvisket han, med tårer i øynene.
Jeg ble stående og se etter ham mens han vandret avgårde, langsomt, nesten som om han ville trekke ut øyeblikket så lenge som mulig.
Den kvelden, i en liten leilighet på Tøyen, satt en mor og gråt men av takknemlighet.
En gutt spiste seg god og mett.
En familie kjente plutselig at de ikke var alene lenger.
Hos oss var bordene tomme, men hjertet fullt.
For sann rikdom er ikke det du beholder for deg selv,
men det du velger å gi bort uten at noen krever det.
Kanskje julen ikke bare varer én dag.
Kanskje julen begynner når du åpner døren
og sier: «kom inn».
Skriver du «GODHET» i kommentarfeltet og deler denne historien, så kanskje flere får en påminnelse om at små handlinger kan forandre liv.
