Kom inn, mamma, vi har ventet på deg, sa sønnen Eirik, mens svigerdatteren tok jakka hennes og rakte henne tøflene. Plutselig forsvant smilet hennes og bekymringen krøp inn i fjeset.
Inger gikk inn i stua til gjestene, mens Kjersti nikket mot gulvet. Eirik så det samme som hun våte fotspor på parketten. De utvekslet blikk, men bestemte seg for å ikke ta den praten akkurat nå.
Eirik og Kjersti hadde store nyheter; de hadde nettopp fått tvillinger! Nå som guttene hadde blitt litt større, hadde de invitert de nærmeste for å feire livets underverk med kringle og kaffe.
Inger, som hadde vært pensjonist en stund, hadde strikket nydelige gensere til babyene. Hun hadde ikke hatt råd til å kjøpe noe i butikk, og hadde egentlig ikke tenkt å komme, men Eirik og Kjersti hadde vært urokkelige: mamma måtte være med denne dagen!
Guttene hadde fått navnene Henrik og Sindre, noe som gjorde Inger varm om hjertet. Hennes mann hadde hett Sindre og faren hennes Henrik sønnen videreførte familiens stolte tradisjoner når det kom til guttenavn, og det gledet henne mer enn hun kunne si.
Han her minner jo om deg, Kjersti. Og han her, han er prikk lik deg, Eirik. Nei, nå ble jeg helt forvirret, de er jo like som to dråper vann! Inger løp rundt vugga og visste ikke hvem som var hvem, for guttene var virkelig vanskelig å skille.
Eirik og Kjersti lo hjertelig, bestemor sin glede og samtidig bekymring var umulig å ikke trekke på smilebåndet av.
Gjestene takket for seg, og til slutt gjorde også Inger seg klar til å gå hjem. Kjersti så på mannen sin, og Eirik foreslo at mamma kanskje burde bli og overnatte:
Mamma, vil du ikke bare bli her i natt? Det er sent, og bussen går kanskje ikke lenger. Dessuten kan du hjelpe Kjersti med guttene de skal både bades og legges i kveld.
Ja, men da gjør jeg det, Eirik, svarte Inger smilende.
Hun hjalp svigerdatteren med å rydde av bordet, vasket opp og fikk alt på plass. Etterpå gikk de sammen for å bade tvillingene. Aldri hadde bestemor ens øyne strålt av mer entusiasme! Da Kjersti ga henne én av smårollingene hadde hun nesten ikke turt å ta imot så liten, tenk om han sklir ut av hendene!
Du klarte nå å holde Eirik trygt, det gikk vel bra, lo Kjersti.
Ja, men det er så lenge siden jeg husker nesten ikke hvordan man gjør dette lenger! sukket Inger.
Kjersti la lille Henrik i armene hennes, og gutten sovnet straks, som om han følte den trygge varmen fra slekta. Kjersti selv vugget Sindre.
Inger fikk sove på eget rom, men fikk ikke blund på øynene. Hun lyttet hele natten etter små kremt eller utbrudd fra Henrik og Sindre. Så ble den gamle damen så sliten av sin egen årvåkenhet at hun sovnet først i grålysningen.
Da hun våknet neste morgen, hadde Kjersti allerede laget frokost, og ungene sov fremdeles.
Hvor er Eirik? spurte Inger overrasket da hun bare så Kjersti på kjøkkenet.
Bare sett deg og spis, mamma, Eirik dukker opp snart, sa Kjersti beroligende.
Et par minutter senere kom Eirik stormende inn, med en stor eske i armene.
Mamma, denne er til deg. Åpne den! sa Eirik med et smil.
Inger pakket opp og så et splitter nytt par støvletter! Av ren overraskelse mistet hun nesten munn og mæle.
Barn, dette er altfor flott, jeg kan ikke ta imot en så dyr gave, sa Inger, på gråten.
Ikke dyrere enn deg, mamma. Ta dem på og bruk dem med glede, smilte sønnen varmt.
Inger prøvde støvlettene, og kunne ikke begripe hvordan de hadde visst at hun trengte nye sko. De gamle var utslitte for lenge siden og ikke til å reparere, og hun hadde ikke råd til nye.
Så skrek én av tvillingene, og bestemoren, nå med splitter nye støvletter som hun ikke ville ta av igjen, ilte til.
Så flink du er, tusen takk, sa Eirik stille til kona si. Hadde det ikke vært for deg, hadde jeg ikke tenkt på det.
Det var jo ikke akkurat rakettforskning jeg så de våte sporene på gulvet etter mamma i går, så på de gamle skoene, og skjønte alt. Tre tusen kroner er mye for oss, ja, men vi tjener dem inn igjen. For mora di er det umulig. La henne ha det bra, Kjersti ga mannen en kjærlig klem.
Inger kjente seg så utrolig varm om hjertet, om det nå var de nye støvlettene eller vissheten om hvor viktig og elsket hun var for sønnen og svigerdatteren.
