Kom inn, mamma, vi har ventet på deg, sier sønnen min, Magnus, mens svigerdatteren min, Ingrid, tar jakken min og rekker meg tøfler. Plutselig forandrer smilet hennes seg til et urolig uttrykk.
Jeg går inn til stuen hvor gjestene allerede sitter, og ser at både Ingrid og Magnus kaster et blikk ned på gulvet. Der er det våte fotspor. Vi møtte blikket til hverandre, men bestemte oss for å ikke ta opp det temaet riktig ennå.
Magnus og Ingrid har gode nyheter å dele. De har fått tvillinger for ikke så lenge siden, og nå som guttene har blitt litt større, har de invitert de nærmeste for å feire.
Som pensjonist har jeg, Marit, ikke råd til å kjøpe gaver i butikk. Istedenfor har jeg strikket fine klær til barnebarna. Egentlig hadde jeg ikke lyst å komme på besøk, følte jeg burde vente til jeg kunne gi noe ordentlig, men både barna og svigerdatteren min insisterte; en slik dag kunne jeg ikke gå glipp av.
Guttene har fått navnene Olav og Einar fine, tradisjonelle navn. Jeg ble rørt da jeg hørte det, for min avdøde mann het Einar, og faren min het Olav, så Magnus har virkelig fulgt familiens tradisjoner for guttenavn.
Han er da så lik deg, Ingrid. Og denne her ligner på deg, Magnus. Nei, nå blir jeg helt forvirret, de er jo som to dråper vann, sier jeg, mens jeg sirkler rundt barnesengen og prøver å skille dem fra hverandre guttene er rett og slett helt like.
Magnus og Ingrid ler bare hjertelig, for de ser både min glede og min lille bekymring.
Etter at gjestene har gått, gjør jeg meg også klar til å gå. Ingrid ser på mannen sin, og Magnus spør:
Mamma, vil du bli over natten? Det har blitt sent, og bussen går kanskje ikke nå. Dessuten kan du hjelpe Ingrid med guttene de skal bades og legges i kveld.
Ja, kjære deg. Hvis dere vil, så blir jeg, svarer jeg og kjenner meg egentlig glad for å få være til hjelp.
Jeg hjalp til med å rydde av bordet og vaske opp, så gikk vi sammen for å bade guttene. Det var en lykke å se på øynene til ei bestemor. Ingrid ga meg lille Olav i armene, men jeg var nervøs for han var så liten, redd for at jeg ikke skulle klare å holde ham.
Men mamma, du har da vokst opp Magnus uten å miste ham en eneste gang, ler Ingrid.
Ja, men det er jo så lenge siden, jeg husker nesten ikke lenger hvordan man holder en så liten baby, sukker jeg.
Så gav Ingrid meg Olav, og før jeg visste ordet av det sovnet han i armene mine, som om han skjønte at han var i trygge hender. Ingrid vugget Einar i armene sine til han også sovnet.
De redde opp i et eget rom til meg, så jeg skulle få sove ut, men jeg lå mest og lyttet hele natten om Olav eller Einar kanskje våknet eller lagde en lyd. Til slutt sovnet jeg godt utpå morgenen.
Da jeg våknet, hadde svigerdatteren laget frokost, og guttene sov fortsatt.
Hvor er Magnus? spurte jeg litt forundret, for bare Ingrid var på kjøkkenet.
Bare sett deg ned, mamma. Magnus kommer snart, trøstet Ingrid.
Etter noen minutter kom Magnus inn døra, med en stor eske i hånden.
Denne er til deg, mamma. Åpne med en gang, sier han smilende.
Jeg åpnet esken og der lå et par splitter nye vinterstøvler. Jeg ble så overrasket at jeg ikke fikk frem et ord.
Barna mine, dette blir for dyrt for meg å ta imot, sier jeg med tårer i øynene.
Ikke dyrere enn alt du har gjort for oss, mamma. Ta dem på, bruk dem med god samvittighet, sier Magnus vennlig.
Jeg prøvde støvlene, og kunne ikke forstå hvordan de hadde visst at jeg trengte nye sko. Mine gamle støvler var utslitte, og jeg hadde ikke penger til å kjøpe nye.
Plutselig begynte en av guttene å gråte, og jeg, med de nye støvlene på, løp til de små.
Du er jammen flink, takk skal du ha, sier Magnus lavt til Ingrid. Hadde det ikke vært for deg, hadde jeg ikke tenkt tanken.
Det var da ikke så vanskelig. Jeg så på fotsporene i går, og på de utslitte støvlene; da skjønte jeg alt. For oss er 3000 kroner mye, men vi kan tjene det inn igjen. For din mor er det en umulig sum. Hun fortjener nye støvler, sier Ingrid og smiler og gir mannen sin en god klem.
Og jeg, Marit, kjente en varme i meg kanskje fra de nye støvlene, eller kanskje fordi jeg følte meg både viktig og elsket av barna mine.
