Jeg og kona mi tok nylig opp et boliglån for en fin leilighet i et splitter nytt nabolag, hvor det fortsatt pågikk oppussing. “Vi må jo innvie den! Ingen har bodd her før oss, og hvordan kan vi flytte inn uten Guds velsignelse?” begynte bestemoren min å insistere. “Selvfølgelig må hjemmet bli velsignet, vi kan jo ikke risikere at noe leit skjer. Vi trenger lykke, glede og velstand i den nye leiligheten,” støttet mamma henne. Til tross for vår skepsis klarte vi ikke å motstå presset, så til slutt bestemte vi oss for å invitere en prest for å holde en velsignelsesseremoni.
“Det er helt nødvendig,” erklærte hun bestemt. På den fastsatte dagen og tidspunktet ringte det på døra. En prest med grålig hentesveis og lang skjegg stod plutselig på terskelen. Han hadde et stort kors hengende i en solid lenke rundt halsen og bar et røkelseskar og en slitt veske i hendene. Han rakte oss hver vår tente lys og begynte å forklare ritualet.
“Kjære dere,” annonserte presten med myndig stemme, “tenn lysene deres og følg etter meg.” Vi adlød, klare for en høytidelig og nesten hellig seremoni. Imidlertid fikk pappa trøbbel med å tenne lyset sitt det bare svei og sendte ut røyk, knittret og nektet å ta fyr uansett hvor mye vi prøvde. Etter flere mislykkede forsøk samlet presten hastig samen tingene sine og pakket det hele raskt ned i veska.
“Løp bort herfra, kom dere vekk det er helt klart noe galt her inne…” sa presten forvirret. Stemmen hans hadde plutselig fått et preg av alvor. Han tok raskt med seg veska og hastet ut av leiligheten, og etterlot oss målløse og forvirra.
“For en merkelig prest, og enda merkeligere lys,” bemerket kona mi, da vi oppdaget at prestens eget lys nå brant uten problemer.
“Kanskje han var i dårlig humør sikkert derfor ritualet ikke gikk som det skulle,” fleipet mamma, i et forsøk på å lette stemningen.
“Han snakker både varmt og rungende, men så stikker han. Kanskje det ikke finnes internett der han skal,” tenkte jeg og prøvde å finne noe morsomt i hele opptrinnet. “Hvor skulle vi egentlig rømme uansett? Vi er jo allerede bundet til dette stedet i femten år fremover med alle regningene,” la jeg til med et skjevt smil.
“Jaja, skal vi bli her, eller prøve å finne en ny prest?” spurte bestemor, og hentet oss tilbake til virkeligheten, mens hun lurte på hvordan vi skulle løse denne underlige situasjonen.
