Kofferten lar du stå – du flytter ut i dag – Hva har skjedd? – spurte Irka med myndig stemme da hun så Levik ligge på sofaen uten engang å reise seg. – Det som har skjedd er at du forlater meg, musa mi! Så kofferten lar du stå – vi skal skilles, og du flytter ut i dag! – svarte ektemannen. Irka trodde hun hørte feil. Musa mi? – Har du sett meg? Jeg kan da umulig være en kanin – jeg er jo nesten to meter høy! – svarte Leva til Svetka da hun foreslo at han skulle være kaninen. – Jaja, da får du være kjempekaninen som tramper ned alt som kommer i veien og hopper avgårde! – var den morsomme kommentaren fra venninnen. – Hvilken størrelse har dere egentlig på kanindrakten? – spurte Levik. – Nei, søren! Ja, det var jo lurt! Kaninen vår er jo ikke så stor! Hvorfor skjønte jeg ikke det med en gang? – sa jenta irritert. Etter litt stillhet foreslo hun: – Du, vet du hva? Du kan være julenisse, så bytter vi – Moroz Vitka kan være kaninen, han er jo mye mindre enn deg! – Passer klærne hans til meg, da? – spurte Leva. – Den der frakken eller hva nå nissene bruker? – Javisst – den er bare litt stor for ham egentlig, han må alltid brette kanten. – Og replikker, da? Jeg aner ikke hva jeg skal si! – Åh, kjære deg, hvilke replikker? Det er bare improvisasjon – du er jo tross alt gullmedaljevinneren her! Jeg hjelper deg! – forsikret venninnen. Svetka, som Leva hadde vært venn med siden skolen, jobbet nå i et eventbyrå. Og nå hadde gutten som vanligvis var kanin, fått akutt lungebetennelse akkurat før nyttår. Så var det plutselig ikke noen kanin i gjengen som skulle dra rundt og glede folk til nyttår. – Hva er det for noe tull? – vil kanskje mange tenke, og det med rette! Kanin? Hvorfor det? Alle vet at det bare skal være nisse og snøprinsesse! Det er gammel tradisjon, hold dere til det – ikke lag styr! Alt er jo funnet opp for lenge siden! Og stjålet… Men den nye sjefen i byrået tilhørte den nye aktive og kreative generasjonen! Og dessuten – den som betaler bestemmer. Kanskje hadde han sine uløste barndomstraumer? Gestalt-er, eller hva det nå kalles. Veldig mulig. Ja, kanskje stakkaren aldri rakk å få være kanin da han var liten og drar med seg det inn i voksenlivet nå… Så ny kost – nye takter. Slik dukket kaninen opp i teamet. Drakten var som vanlig: hvit plysj og lue med ører. For ektheten – en ryggsekk bak, med en diger stoffgulrot hengende ut… – Nå skal vi fornye tradisjonene! – erklærte den ferske sjefen. – Vi må få litt frisk vind inn i hverdagsrutinene! Ved siden av energiske, kreative sjefen, ble Sera­fim Ivanovitsj fra “Karnevalsnatten” nesten bare en uskyldig Cheburashka. Og slik bruste de videre… Kort fortalt – nå var det tre som dro ut for å spre nyttårsglede: nissen Vitka, snøprinsessen Svetka – og kaninen. Men nå var kaninen syk og ingen kunne steppe inn – særlig ikke 30. eller 31. desember! – Ikke mitt problem, – sa sjefen, – men kaninen må være med! Alt minnet om barnesangen: jeg er veldig lei meg i dag – stakkars kanin ble syk. Hjelper ikke med sylfersk gulrot, og så videre i teksten. Leva var i ganske dårlig humør. For nyttårsaften hadde han nyss fått triste nyheter: kona Irka hadde plutselig dratt til sin mor – svigermorens helse var blitt verre, og mannen satt igjen alene. Svigermoren hadde vært mye syk siste tiden – alltid noe nytt. Nå hadde det blusset opp igjen. – Du skjønner vel, kjære, jeg kan ikke la mamma være alene nå! – sa penne Irka og pakka i kofferten – tredje gang på to måneder hun dro til moren. – Skal jeg bli med deg, da? – tilbød Leva. – Kan ikke tenke meg at du vil være alene nyttårsaften! – Hva sier du, elskling! – svarte kona. – Hvorfor skal du få ødelagt feiringen også? Jeg får det nok kjipt som det er! – Men vi lovte hverandre å være sammen i gode og onde dager? – utbrøt Leva. – Det sverget vi jo! – Du kan støtte meg på telefon! Det holder! Du må bare kose deg, gå ut og treff folk! Han kunne sikkert ha bedt seg med til noen – men alle hadde allerede planer. Men stemningen minnet om karakteren til Raikin i Zhvanetskys sketsj: drittlei og råtten stemning. Så ringte Svetka. I deres duo var hun alltid redningen – ja, Svetka Sokolova, akkurat som i sangen, var god på vennskap! De hadde vært venner siden skolen og fortsatt etterpå. Selv om Irka hadde rynket på nesa og påstått at vennskap mellom mann og kvinne ikkefins. Hun forbød til og med Leva å ta med Svetka i sitt eget bryllup! Selv om hun var gift og ville tatt med ektemannen. Leva lot det ligge – han ville ikke ødelegge stemningen for sin kjære. Kloke Svetka ble ikke sur, selvsagt. De holdt fortsatt kontakten, men mer diskret: Leva ringte henne oftest fra jobb. Og så – en ensom nyttårsaften og Svetka med morsomt forslag om å hjelpe til – og de fikk betalt! Selv om Leva hadde en god jobb i et analysefirma, slik at kjære Irka egentlig slapp å jobbe, sa han ja. Ikke for pengenes skyld, men for å få tankene på noe annet. Nissedrakten passet. Vadmelsstøvlene også. Limte på skjegg og barter – klart for action! Han fikset det – ikke så vanskelig, faktisk! Barna leste vers, kaninen hoppet rundt juletreet med gulrota. Så gikk de rundt treet – alt var tipp topp! En siste visitt gjenstod: klokken 22.00 den 31. desember. Så var det hjem! Snille Svetka, som hadde skjønt at Leva måtte tilbringe nyttårsaften alene, inviterte ham til sitt – feiring med mannen og moren som kjente Leva fra skoletiden. Barn hadde 25-årige Svetka ikke. De dro av gårde til siste kunde i godt humør. Vitka slappet til og med av med et glass, noe han aldri kunne før. Kl 21.45 – Leva ringer kona: – Hvordan går det, kjære? – Holder ut, vennen! – Godt nyttår til deg! Sett over til mamma – jeg vil gratulere henne også! – Hun duppet akkurat av – vil ikke forstyrre! Jeg ser TV med hodetelefoner, tenker på deg! – Elsker deg! Jeg ringer ved midnatt! – Og jeg elsker deg! Ta vare på deg, kanin! – svarte kona. Da de åpnet døra til siste oppdrag, ble Leva satt ut: der sto hans egen kone Irka – som for to dager siden hadde reist til Tver, han hadde selv bestilt taxi! Nå snakket de nettopp i telefonen… Han hadde tilbudt å kjøre henne, men Irka hadde sagt bestemt nei: Klarer meg helt fint – ta deg fri! Hun hadde på seg kjole og sko – hvor hadde hun rukket å pakke det med? Hun pakket jo mens han så på! Småfrek – rett og slett! Eller var det ikke Irka? Hadde hun en identisk tvillingsøster? Nei – det var Irka: føflekken over venstre øyenbryn beviste det. Eller hallusinasjon? Med alt som skjer i verden er jo det mulig også – asteroiden nærmer seg jorda, Vanga forutsa dommedag! Men hadde det bare vært ham, så hadde han ikke vært bekymret – nå så jo alle damen. – Kanin! – ropte “hallusinasjonen” inn i gangen. Kanin? Det er jo ham, Leva! Og nettopp det kalte Irka ham på telefon. Leva følte seg helt lammet – trodde ikke det skjedde ham, bare observerte utenfra. – Kommer, musa! – svarte det inne fra gangen, og ut kom kaninen: en skallet, overvektig mann… – Hvor er gutten? Er Vadska hjemme? – spurte snøprinsessen ertende. – Jeg ER Vadim! – lo mannen og klappet seg på store ølmagen. – Jeg fant ut jeg fortjente en fest! Leva så målløs på sceneriet: Var det for dette Irka hadde løyet så grundig? Han skjønte at han grovt ble lurt… Første impuls var å lage skandale på flekken. Men han syntes det var for pinlig foran Svetka. Så Leva, med litt forandret stemme – tenk om Irka kjenner ham igjen? – beordret: Gid meg et dikt, Vadim! Vadim mumlet noe. Irka kjente ham ikke igjen – de var allerede godt påseilet, det var jo nyttår… Men hvordan hadde Irka, alltid så nøye, endt opp med denne feite fyren? Irka sjanglet inntil ham, lo og fniste. Leva skjønte plutselig hvor de gaver fra Tver-mammaen kom fra… – Nå tar vi ringleik! – ropte Vadim, lei av diktet, og så danset de ringleik. – Musa, sett på vår låt! – ba kaninen. Musa satte på – og vilt dans begynte. Vadim, Irka og kanin Vitka – som hadde fått slukt enda mer brennevin – danset. Leva hadde fått samlet seg – filmet alt med mobilen: Irka sitt alibi forsvant som snø i sol… Til slutt kastet husverten alle ut: – Nok – jeg skal legge meg! Gratulerer, det får holde! Følg dem ut, musa mi! Musa ut fulgte… – Rart – vakker jente! Hva ser hun egentlig i det slimet der? – sa Svetka da de dro. – Han er jo ikke mannen hennes! “Jeg er mannen hennes!” ville Leva rope, men svelget det. Leva dro ikke til venninnen for å feire – han skjønte at han ikke klarte å “holde maska”. Han orket ikke snakke om all dritten som veltet over ham. Han løy om at han sikkert hadde blitt syk: feber osv. Og dro hjem. Ved midnatt ringte han ikke Irka. Og heller ikke etterpå – la henne more seg med sin “kanin”… Han feiret nyttår alene. Men tid til å tenke var det jo nok av. Han elsket kona. Men etter det som skjedde, minket følelsene ganske fort. Men tilgi – det kom ikke på tale. Det var hans leilighet. Kona, som ikke fikk noen telefon fra ham mot normalt, ble bekymret! Hvordan kunne det være – han pleide jo å ringe flere ganger om dagen, og nå – ikke ett eneste… Så hun dro hjem tidligere enn annonsert – 2. januar på kvelden istedenfor 4. Hun måtte ta taxi – ingen kom for å møte henne. Selv om hun hadde sendt all informasjon til ektemannen. – Hva har skjedd? – spurte Irka med myndig stemme da hun så Levik ligge på sofaen uten å reise seg. – Det som har skjedd, er at du forlater meg, musa. Så kofferten lar du stå – vi skal skilles, og du flytter ut i dag! – svarte mannen. Irka trodde hun hørte feil. Musa? Men hvordan visste han? Det kalte bare Vadim henne… – Og hvor skal jeg liksom flytte, da? – prøvde hun offensivt. – Vet ikke: enten til din kanin eller til moren din i Tver. Forresten – har hun det bedre nå? – svarte Levik med jevn stemme. – Du har misforstått alt, – begynte Irka stille: han vet alt! Men hvordan? Hvor avslørte hun seg? Moren har ikke svart på mobilen. Og Vadim kunne ikke sladre. Men hvem da? Kan noen ha sett? Men hvem? – Ja, legg frem din versjon! – ba ektemannen interessert. – Var den skallede mannen en lege du kom for å snakke om mammas helse med? Eller kanskje en alkymist som lagde mirakelmedisin? Paracelsus, rett og slett! Eller kanskje en innleid pleier, betalt symbolsk – av meg, selvsagt – for å bytte bleie, gi klyster og nattevakt? Eller, Gud forby! – jeg antyder ingenting – mannen fra begravelsesbyrået, som du, som omsorgsfull datter, ville ordne i god tid? Jaja, Irka, ikke vær sjenert: du skammet deg jo ikke da du hoppet rundt med kaninen? Eller rettere sagt med to: din egen og vår! Nå da, musa mi? Og mannen viste henne filmen… Irka var taus – hva kunne hun si? Ja, hun hadde funnet seg en elsker. Hvorfor? For spenningens skyld. Kjedet seg hjemme! Vadim var ikke fattig og ga fine gaver. Jobbe, for å få dagene til å gå? Haha, aldri! Ikke derfor rosen blomstrer! Men for et grusomt sammentreff – hvem skulle trodd? Hun elsket mannen sin – på sitt vis. Eller var hun bare avhengig? Alt måtte skjules – hun ville jo ikke bite hånden som matet henne… Dermed ble det bare enda verre. Hadde hun bare sagt at hun hadde forelsket seg og gått til sin skallede kanin, kunne Leva forstått og overlevd det. Eller hun kunne innrømmet et enkelt sidesprang: Unnskyld, kjære – jeg mistet hodet! Da kunne han tilgitt – så storhjertet var han, hennes Levik. Eller er han det? Men her – utroskap pluss haugevis med løgner om mamma. Og så grundige og gjennomtenkte løgner! Det kunne nesten regnes som en forbrytelse med overlegg. Eller hva? Det var ihvertfall en skjerpende faktor. Irka gråt, ba om nåde, sverget og bønnfalt. Men Levik var ubøyelig: sagt er sagt! Døde nisser er kompromissløse, det hadde Leva rett i… De ble skilt. Leva var trygg på sin rett. Han angret bare én ting: at han ikke lagde et oppgjør allerede den nyttårsnatten… For spenningen skyld, liksom! Derfor – overdrevet høflighet og anstendighet trengs ikke alltid. Men skitt la gå: det endte likevel ikke så verst, eller hva?

Kofferten skal ikke pakkes ut du flytter ut

Hva har skjedd? spurte Irmelin med en myndig stemme, mens hun så på Leiv som lå henslengt på sofaen og ikke en gang reiste seg da hun kom inn.
Det som har skjedd, min lille pus, er at du skal dra fra meg! Så kofferten, den skal du ikke pakke ut: vi skal skilles, og du skal ut i dag! svarte mannen tørt.

Irmelin trodde nesten hun hørte feil. Pus?

Har du sett meg? Hvilken pus er jeg? Jeg er jo nesten to meter høy! svarte Leiv til Siv da hun for moro skyld sa han kunne være pus i karnevalet.

Vel, da får du vel være super-pus en sånn som tramper alle ned og spretter avgårde! svarte venninna med kvikt glimt i øyet.

Hvilken størrelse har dere på det pus-kostymet? spurte Leiv.

Nei, pokker, det har jeg ikke tenkt på! Pusen vår er visst ikke så stor. Hvordan kunne jeg glemme det? utbrøt Siv oppgitt.

Etter en liten pause fikk hun en idé:
Da gjør vi det heller sånn: Du kan være Julenisse, og Vebjørn morosom kan være pusen han er jo mye mindre enn deg!

Får jeg klærne over på meg, da? Er det frakk eller kaftan Julenissene bruker egentlig?

Det skal gå bra, den er alltid litt stor på ham uansett!

Hva med teksten, da? Jeg vet jo ikke helt hva jeg skal si!

Hjelpes, hvilken tekst? Det er bare å improvisere du fikk vel gullmedalje på videregående? Jeg hjelper deg! smilte venninna.

Siv hadde kjent Leiv helt siden barndommen, og jobbet nå i et eventbyrå. Og sånn ble det til at en av karnevalsgruppa plutselig ble akutt syk og ikke kunne spille pus.

Derfor sto de plutselig uten pus kun dager før nyttårsfeiringen.

Det var da merkelig! ville mange sagt, og de ville hatt rett. Hva i alle dager skal man med pus? Er det ikke alltid bare Julenisse og Snøfrøken? Tradisjon tro! Hvorfor rote det til?

Men den nye sjefen ville ha fornyelse! Og selvfølgelig den som betaler for dansen, får også ta piken i dansen…

Kanskje hadde han uløste barndomstraumer? Mulig!

Kanskje rakk han aldri ha på seg pus-kostyme som barn, og nå måtte det altså skje? Nå skulle nye koster feie på nye måter.

Så pus kom inn i byråets feiringer. Pelskostyme, stor gulrot på ryggen, lange ører og hele pakken.

Vi skal innføre fornyelse! ropte sjefen. Vi skal slippe kreativt og friskt vann rett inn i hverdagen!

Ved siden av ham virket Sjur Ivar Holm fra «Revy i natten» som en snill liten Småris.

Og dermed begynte de å helle på…

Nå dro de ut tre stykker for å holde show: Vebjørn som nissen, Siv som Snøfrøken, og pus. Men plutselig ble pus syk, og ingen andre kunne steppe inn spesielt ikke 30. eller 31. desember!

Jeg driter i det, men pus må på plass, sa sjefen vidløftig.

Det hele føltes som den gamle barnesangen: Jeg er så lei meg i dag den stakkars kaninen min er syk. Selv et deilig kålhode hjelper ikke og så videre.

Leiv var i et humør langt under nullpunktet. Nyttårsplanene hans var blitt mørke og grå: kona Irmelin hadde dratt overraskende hjem til moren svigermor var blitt dårligere, og Leiv ble alene hjemme.

Den siste tiden hadde stakkars moren vært stadig syk. Nå hadde hun fått et nytt tilbakefall.

Du skjønner sikkert, kjære, at jeg kan ikke la mamma være alene! sa skjønne Irmelin mens hun pakket kofferten tredje turen på to måneder.

Men da kan jeg bli med deg! Hva skal du gjøre der alene på nyttårsaften?

Nei, vennen! Det skal du ikke! Ikke ødelegg din feiring også det holder at jeg får den ødelagt!

Men vi har jo sagt “i sorg og glede”? Hev Leiv forskrekket. Det lovte vi jo!

Du kan ringe og støtte meg, det holder for meg! Gå ut, gjør noe, kos deg!

Egentlig kunne han kanskje bare sneket seg inn til noen venner, men de fleste hadde laget egne planer.

Alt føltes som et dårlig revyinnslag stemningen var seig, tung og ekkel.

Da ringte Siv. Hun var Leivs redningsplanke ja, Siv Solbakken, akkurat som i sangen! Hun kunne kunsten å være venn!

Vennskapet deres hadde vart siden skolebenken, og det fortsatte lenge etterpå. Selv om Irmelin alltid rynket på nesen og hevdet at menn og kvinner ikke kunne være venner.

Hun hadde til og med nektet Siv å komme i bryllupet! Selv om hun var gift selv og ville kommet sammen med mannen sin.

Den gangen presset ikke Leiv på ville ikke plage Irmelin med det. Kloke Siv ble uansett ikke fornærmet!

Og hun ble ikke fornærmet de holdt kontakten. Bare mer i det stille: Leiv ringte mest fra jobben.

Og nå alene nyttår, og Siv med sitt tilbud om ekstrajobb de betalte for det!

Selv om Leiv hadde en god jobb i et analysebyrå, hvor han sørget for at Irmelin ikke trengte å jobbe, gikk han med på det. Ikke for pengene, men for å slippe den tunge stillheten.

Julenissefrakken passet som støpt. Vottene passet. Skjegget og barten var bra nå kunne han dra ut på «oppdrag»!

Det gikk overraskende lett! Barna sang, pus hoppet rundt juletreet med gulrot på ryggen, Snøfrøken smilte, og alle danset ring. Alt gikk som det skulle!

Ett oppdrag gjensto: klokken 22:00 på nyttårsaften! Så alle var fri!

Snille Siv, som visste at Leiv var alene, inviterte ham hjem til familien sin for å feire: hun skulle bare være med mannen og moren, som kjente Leiv fra gamle dager. Siv (25) hadde ingen barn.

De dro til siste oppdrag i god stemning. Vebjørn drakk til og med et glass, noe han ellers ikke gjorde når han spilte nisse.

Rundt 21:45, utenfor huset, ringte Leiv til kona:
Hvordan går det, kjære?

Jo, jeg holder ut, kjære Leiv!

Godt nytt år! Kan jeg få moren din i telefonen også?

Hun sover akkurat nå, vil ikke vekke henne Jeg ser på NRK med øreproppene og tenker på deg!

Jeg elsker deg! Ringer ved midnatt!

Elsker deg også! Pass på deg, pus! svarte kona.

Da døra til siste kunde åpnet seg, mistet Leiv nesten pusten: Der sto jo Irmelin som dro til Tromsø to dager før, og som han 15 minutter tidligere hadde snakket med på telefon…

Han hadde selv bestilt taxi for henne, nå sto hun der i nyttårskjolen og skoene.

«Når i huleste rakk hun å legge fra seg nyttårskjolen hjemme? Hun pakket jo alt foran meg!» suste det gjennom hodet til nissen. «Tryllekunstner, rent David Berglas med skjørt!»

Eller kanskje det ikke var Irmelin? Men jo, der var føflekken over venstre øyenbryn! Ikke til å ta feil av!

Eller såg han nå bare syner? Det var jo spådd både asteroider og verdens undergang hva visket ikke Norungen om dette året?

Men om det var hallusinasjon, hadde alle i rommet den.

Pus! ropte syner innover i gangen.

Pus? Men Pus, det var jo ham! Og det var det hans Irmelin nettopp kalte ham på telefonen!

Leiv sto helt nummen. Utenfor seg selv, som om han så på sitt eget liv fra utsiden.

Kommer, puselus! hørtes det fra inngangsdøra, og inn kom en tykk, skallet fyr

Hvor er barnet den lille Vidar? spurte Snøfrøken Siv.

Jeg er Vidar! lo mannen, og klappet sin respektable ølmage. Ville ha party i kveld!

Leiv stirret sjokkert på opptrinnet: Skulle Irmelin ha spunnet sånn eventyr rundt alt? Det gikk plutselig opp for ham at han var blitt lurt…

Første instinkt var å rope ut, lage en scene men han så bort på Siv. Hun fortjente bedre.

Han senket stemmen så Irmelin ikke skulle kjenne ham igjen, og sa bestemt: Si frem et dikt, Vidar!

Vidar mumlet noen vers. Irmelin kjente ikke igjen mannen sin: de var allerede godt brisne nyttår, vettu…

Men hvordan kunne Irmelin, estetiker og perfeksjonist, innlate seg med denne slasken?

Irmelin klamret seg inntil Vidar og lo skrålende.

Nå forstod Leiv hvor de rare gavene Irmelin fikk fra hennes «fattige» mamma egentlig kom fra

Nå skal vi gå ring, ropte Vidar! Og de begynte å danse rundt, mens han brølte: Pus, sett på favorittlåta vår, da!

Store Vidar, Irmelin og pusen Vebjørn, nå både prippen og full, danset. Leiv, som nå hentet seg litt inn, filmet alt på mobilen Irmelins alibi smeltet som snø.

Snart ble de kastet ut verten ville legge seg:
Nå får det være nok, jeg vil sove! Ha det!

Pusen vinket farvel

Underlig, tenk, så pen jente! Hva hun ser i den slimålen der, sa Siv på hjemveien. Han er definitivt ikke mannen hennes!

“Jeg er jo mannen hennes!” ville Leiv rope, men bet det i seg.

Han dro ikke til Sivs familiefest: for mye for ham, han orket ikke late som. Dessuten, dette kunne han ikke fortelle.

Så han løy: sa han sikkert var syk og måtte hjem. Klokka tolv ringte han ikke Irmelin. Og senere heller ikke hun fikk feire med sin pus…

Han møtte det nye året i ensomhet. Men fikk ro til å tenke.

Han elsket kona. Men nå kjærligheten han følte, den hadde visnet. Forlate alt dette? Han kunne aldri tilgi. Så bare skilsmisse. Leiligheten var hans.

Irmelin, irritert over ingen svar, kom plutselig tilbake 2. januar to dager tidligere enn planlagt.

Hun måtte ta taxi ingen kom å hente. Hun hadde sendt melding til ham med tid og sted.

Hva har skjedd? kommanderte Irmelin da hun så Leiv dorsk på sofaen.

Du drar fra meg, puselus! Så kofferten skal ikke pakkes ut: vi skal skilles, du flytter ut i dag! svarte Leiv.

Hun trodde nesten hun hadde hørt feil puselus? Men det var det bare Vidar som kalte henne…

Hvor er det jeg skal dra, da? forsøkte Irmelin å snu alt til sitt eget.

Aner ikke: til dine pusser, eller til din syke mor i Tromsø. Forresten, er hun bedre? spurte Leiv rolig.

Du har misforstått, begynte Irmelin lavt. Men fienden vet alt! Men hvordan? Mamma fikk streng beskjed om ikke å svare før 4. januar. Vidar kunne ikke vite…

Hvem måtte ha sett oss? Men hvem?

Fortell nå din versjon, sa Leiv, og nesten lo. Kanskje den skallede mannen var doktoren din, eller kanskje alkymist Paracelsus himself?

Eller, ja tenk kanskje en omsorgsarbeider, betalt som jeg alltid gjør, for mammaen din!

Eller, å gud forby ville ikke insinuere! en gravferdskonsulent, du planlegger alt i god tid?

Du skal ikke skamme deg du danset jo høyt og lavt med pusen! Med både din og vår! Hva er svaret, puselus?

Og han lot henne se videoen…

Irmelin sa ingenting. Hva skulle hun si? Ja, hun hadde funnet seg en elsker! Hvorfor? Bare for spenningen!

Hun kjedet seg hjemme alene, og Vidar ga feil med kjedelige gaver.

Skulle hun fått seg en jobb for å få tiden til å gå? Nei! Ikke derfor var rosen vokst!

Men for en fryktelig tilfeldighet hvem forventer slikt?

Kanskje elsket hun Leiv, eller var hun bare avhengig av ham? Så hun skjulte det, bet ikke hånden som matet henne

Det hele ble bare enda vondere.

Hadde hun bare sagt hun var blitt forelsket og skulle dra, ok, kanskje det hadde vært til å forstå.

Eller hun hadde innrømmet en engangsfeil Leiv hadde kanskje tilgitt: Han var jo så storsinnet, hennes Leiv. Eller var han ikke hennes lenger?

Men nå utroskap pluss grundig løgn om moren. Alt sammen nøye planlagt som et dobbeltliv. Kan det sammenlignes med et velregissert lovbrudd? Ja!

Irmelin gråt, ba om nåde, lovet og ropte på samvittigheten. Men Leiv var urokkelig: sagt er sagt, ut betyr ut! Ja, slik er Julenissene: Leiv fikk rett

Skilsmisse var utfallet: Leiv sto igjen med vissheten om at han var den ærlige. Angret bare bitte litt: å ikke ha laget et scene der og da, nyttårsnatten…

Ja, for dramatikkens skyld! Kjedsomhet og veloppdragen holdning fører til intet annet enn hvilket som helst teater.

Men det gikk jo bra. Eller…?

Rate article
Intigue Life
Kofferten lar du stå – du flytter ut i dag – Hva har skjedd? – spurte Irka med myndig stemme da hun så Levik ligge på sofaen uten engang å reise seg. – Det som har skjedd er at du forlater meg, musa mi! Så kofferten lar du stå – vi skal skilles, og du flytter ut i dag! – svarte ektemannen. Irka trodde hun hørte feil. Musa mi? – Har du sett meg? Jeg kan da umulig være en kanin – jeg er jo nesten to meter høy! – svarte Leva til Svetka da hun foreslo at han skulle være kaninen. – Jaja, da får du være kjempekaninen som tramper ned alt som kommer i veien og hopper avgårde! – var den morsomme kommentaren fra venninnen. – Hvilken størrelse har dere egentlig på kanindrakten? – spurte Levik. – Nei, søren! Ja, det var jo lurt! Kaninen vår er jo ikke så stor! Hvorfor skjønte jeg ikke det med en gang? – sa jenta irritert. Etter litt stillhet foreslo hun: – Du, vet du hva? Du kan være julenisse, så bytter vi – Moroz Vitka kan være kaninen, han er jo mye mindre enn deg! – Passer klærne hans til meg, da? – spurte Leva. – Den der frakken eller hva nå nissene bruker? – Javisst – den er bare litt stor for ham egentlig, han må alltid brette kanten. – Og replikker, da? Jeg aner ikke hva jeg skal si! – Åh, kjære deg, hvilke replikker? Det er bare improvisasjon – du er jo tross alt gullmedaljevinneren her! Jeg hjelper deg! – forsikret venninnen. Svetka, som Leva hadde vært venn med siden skolen, jobbet nå i et eventbyrå. Og nå hadde gutten som vanligvis var kanin, fått akutt lungebetennelse akkurat før nyttår. Så var det plutselig ikke noen kanin i gjengen som skulle dra rundt og glede folk til nyttår. – Hva er det for noe tull? – vil kanskje mange tenke, og det med rette! Kanin? Hvorfor det? Alle vet at det bare skal være nisse og snøprinsesse! Det er gammel tradisjon, hold dere til det – ikke lag styr! Alt er jo funnet opp for lenge siden! Og stjålet… Men den nye sjefen i byrået tilhørte den nye aktive og kreative generasjonen! Og dessuten – den som betaler bestemmer. Kanskje hadde han sine uløste barndomstraumer? Gestalt-er, eller hva det nå kalles. Veldig mulig. Ja, kanskje stakkaren aldri rakk å få være kanin da han var liten og drar med seg det inn i voksenlivet nå… Så ny kost – nye takter. Slik dukket kaninen opp i teamet. Drakten var som vanlig: hvit plysj og lue med ører. For ektheten – en ryggsekk bak, med en diger stoffgulrot hengende ut… – Nå skal vi fornye tradisjonene! – erklærte den ferske sjefen. – Vi må få litt frisk vind inn i hverdagsrutinene! Ved siden av energiske, kreative sjefen, ble Sera­fim Ivanovitsj fra “Karnevalsnatten” nesten bare en uskyldig Cheburashka. Og slik bruste de videre… Kort fortalt – nå var det tre som dro ut for å spre nyttårsglede: nissen Vitka, snøprinsessen Svetka – og kaninen. Men nå var kaninen syk og ingen kunne steppe inn – særlig ikke 30. eller 31. desember! – Ikke mitt problem, – sa sjefen, – men kaninen må være med! Alt minnet om barnesangen: jeg er veldig lei meg i dag – stakkars kanin ble syk. Hjelper ikke med sylfersk gulrot, og så videre i teksten. Leva var i ganske dårlig humør. For nyttårsaften hadde han nyss fått triste nyheter: kona Irka hadde plutselig dratt til sin mor – svigermorens helse var blitt verre, og mannen satt igjen alene. Svigermoren hadde vært mye syk siste tiden – alltid noe nytt. Nå hadde det blusset opp igjen. – Du skjønner vel, kjære, jeg kan ikke la mamma være alene nå! – sa penne Irka og pakka i kofferten – tredje gang på to måneder hun dro til moren. – Skal jeg bli med deg, da? – tilbød Leva. – Kan ikke tenke meg at du vil være alene nyttårsaften! – Hva sier du, elskling! – svarte kona. – Hvorfor skal du få ødelagt feiringen også? Jeg får det nok kjipt som det er! – Men vi lovte hverandre å være sammen i gode og onde dager? – utbrøt Leva. – Det sverget vi jo! – Du kan støtte meg på telefon! Det holder! Du må bare kose deg, gå ut og treff folk! Han kunne sikkert ha bedt seg med til noen – men alle hadde allerede planer. Men stemningen minnet om karakteren til Raikin i Zhvanetskys sketsj: drittlei og råtten stemning. Så ringte Svetka. I deres duo var hun alltid redningen – ja, Svetka Sokolova, akkurat som i sangen, var god på vennskap! De hadde vært venner siden skolen og fortsatt etterpå. Selv om Irka hadde rynket på nesa og påstått at vennskap mellom mann og kvinne ikkefins. Hun forbød til og med Leva å ta med Svetka i sitt eget bryllup! Selv om hun var gift og ville tatt med ektemannen. Leva lot det ligge – han ville ikke ødelegge stemningen for sin kjære. Kloke Svetka ble ikke sur, selvsagt. De holdt fortsatt kontakten, men mer diskret: Leva ringte henne oftest fra jobb. Og så – en ensom nyttårsaften og Svetka med morsomt forslag om å hjelpe til – og de fikk betalt! Selv om Leva hadde en god jobb i et analysefirma, slik at kjære Irka egentlig slapp å jobbe, sa han ja. Ikke for pengenes skyld, men for å få tankene på noe annet. Nissedrakten passet. Vadmelsstøvlene også. Limte på skjegg og barter – klart for action! Han fikset det – ikke så vanskelig, faktisk! Barna leste vers, kaninen hoppet rundt juletreet med gulrota. Så gikk de rundt treet – alt var tipp topp! En siste visitt gjenstod: klokken 22.00 den 31. desember. Så var det hjem! Snille Svetka, som hadde skjønt at Leva måtte tilbringe nyttårsaften alene, inviterte ham til sitt – feiring med mannen og moren som kjente Leva fra skoletiden. Barn hadde 25-årige Svetka ikke. De dro av gårde til siste kunde i godt humør. Vitka slappet til og med av med et glass, noe han aldri kunne før. Kl 21.45 – Leva ringer kona: – Hvordan går det, kjære? – Holder ut, vennen! – Godt nyttår til deg! Sett over til mamma – jeg vil gratulere henne også! – Hun duppet akkurat av – vil ikke forstyrre! Jeg ser TV med hodetelefoner, tenker på deg! – Elsker deg! Jeg ringer ved midnatt! – Og jeg elsker deg! Ta vare på deg, kanin! – svarte kona. Da de åpnet døra til siste oppdrag, ble Leva satt ut: der sto hans egen kone Irka – som for to dager siden hadde reist til Tver, han hadde selv bestilt taxi! Nå snakket de nettopp i telefonen… Han hadde tilbudt å kjøre henne, men Irka hadde sagt bestemt nei: Klarer meg helt fint – ta deg fri! Hun hadde på seg kjole og sko – hvor hadde hun rukket å pakke det med? Hun pakket jo mens han så på! Småfrek – rett og slett! Eller var det ikke Irka? Hadde hun en identisk tvillingsøster? Nei – det var Irka: føflekken over venstre øyenbryn beviste det. Eller hallusinasjon? Med alt som skjer i verden er jo det mulig også – asteroiden nærmer seg jorda, Vanga forutsa dommedag! Men hadde det bare vært ham, så hadde han ikke vært bekymret – nå så jo alle damen. – Kanin! – ropte “hallusinasjonen” inn i gangen. Kanin? Det er jo ham, Leva! Og nettopp det kalte Irka ham på telefon. Leva følte seg helt lammet – trodde ikke det skjedde ham, bare observerte utenfra. – Kommer, musa! – svarte det inne fra gangen, og ut kom kaninen: en skallet, overvektig mann… – Hvor er gutten? Er Vadska hjemme? – spurte snøprinsessen ertende. – Jeg ER Vadim! – lo mannen og klappet seg på store ølmagen. – Jeg fant ut jeg fortjente en fest! Leva så målløs på sceneriet: Var det for dette Irka hadde løyet så grundig? Han skjønte at han grovt ble lurt… Første impuls var å lage skandale på flekken. Men han syntes det var for pinlig foran Svetka. Så Leva, med litt forandret stemme – tenk om Irka kjenner ham igjen? – beordret: Gid meg et dikt, Vadim! Vadim mumlet noe. Irka kjente ham ikke igjen – de var allerede godt påseilet, det var jo nyttår… Men hvordan hadde Irka, alltid så nøye, endt opp med denne feite fyren? Irka sjanglet inntil ham, lo og fniste. Leva skjønte plutselig hvor de gaver fra Tver-mammaen kom fra… – Nå tar vi ringleik! – ropte Vadim, lei av diktet, og så danset de ringleik. – Musa, sett på vår låt! – ba kaninen. Musa satte på – og vilt dans begynte. Vadim, Irka og kanin Vitka – som hadde fått slukt enda mer brennevin – danset. Leva hadde fått samlet seg – filmet alt med mobilen: Irka sitt alibi forsvant som snø i sol… Til slutt kastet husverten alle ut: – Nok – jeg skal legge meg! Gratulerer, det får holde! Følg dem ut, musa mi! Musa ut fulgte… – Rart – vakker jente! Hva ser hun egentlig i det slimet der? – sa Svetka da de dro. – Han er jo ikke mannen hennes! “Jeg er mannen hennes!” ville Leva rope, men svelget det. Leva dro ikke til venninnen for å feire – han skjønte at han ikke klarte å “holde maska”. Han orket ikke snakke om all dritten som veltet over ham. Han løy om at han sikkert hadde blitt syk: feber osv. Og dro hjem. Ved midnatt ringte han ikke Irka. Og heller ikke etterpå – la henne more seg med sin “kanin”… Han feiret nyttår alene. Men tid til å tenke var det jo nok av. Han elsket kona. Men etter det som skjedde, minket følelsene ganske fort. Men tilgi – det kom ikke på tale. Det var hans leilighet. Kona, som ikke fikk noen telefon fra ham mot normalt, ble bekymret! Hvordan kunne det være – han pleide jo å ringe flere ganger om dagen, og nå – ikke ett eneste… Så hun dro hjem tidligere enn annonsert – 2. januar på kvelden istedenfor 4. Hun måtte ta taxi – ingen kom for å møte henne. Selv om hun hadde sendt all informasjon til ektemannen. – Hva har skjedd? – spurte Irka med myndig stemme da hun så Levik ligge på sofaen uten å reise seg. – Det som har skjedd, er at du forlater meg, musa. Så kofferten lar du stå – vi skal skilles, og du flytter ut i dag! – svarte mannen. Irka trodde hun hørte feil. Musa? Men hvordan visste han? Det kalte bare Vadim henne… – Og hvor skal jeg liksom flytte, da? – prøvde hun offensivt. – Vet ikke: enten til din kanin eller til moren din i Tver. Forresten – har hun det bedre nå? – svarte Levik med jevn stemme. – Du har misforstått alt, – begynte Irka stille: han vet alt! Men hvordan? Hvor avslørte hun seg? Moren har ikke svart på mobilen. Og Vadim kunne ikke sladre. Men hvem da? Kan noen ha sett? Men hvem? – Ja, legg frem din versjon! – ba ektemannen interessert. – Var den skallede mannen en lege du kom for å snakke om mammas helse med? Eller kanskje en alkymist som lagde mirakelmedisin? Paracelsus, rett og slett! Eller kanskje en innleid pleier, betalt symbolsk – av meg, selvsagt – for å bytte bleie, gi klyster og nattevakt? Eller, Gud forby! – jeg antyder ingenting – mannen fra begravelsesbyrået, som du, som omsorgsfull datter, ville ordne i god tid? Jaja, Irka, ikke vær sjenert: du skammet deg jo ikke da du hoppet rundt med kaninen? Eller rettere sagt med to: din egen og vår! Nå da, musa mi? Og mannen viste henne filmen… Irka var taus – hva kunne hun si? Ja, hun hadde funnet seg en elsker. Hvorfor? For spenningens skyld. Kjedet seg hjemme! Vadim var ikke fattig og ga fine gaver. Jobbe, for å få dagene til å gå? Haha, aldri! Ikke derfor rosen blomstrer! Men for et grusomt sammentreff – hvem skulle trodd? Hun elsket mannen sin – på sitt vis. Eller var hun bare avhengig? Alt måtte skjules – hun ville jo ikke bite hånden som matet henne… Dermed ble det bare enda verre. Hadde hun bare sagt at hun hadde forelsket seg og gått til sin skallede kanin, kunne Leva forstått og overlevd det. Eller hun kunne innrømmet et enkelt sidesprang: Unnskyld, kjære – jeg mistet hodet! Da kunne han tilgitt – så storhjertet var han, hennes Levik. Eller er han det? Men her – utroskap pluss haugevis med løgner om mamma. Og så grundige og gjennomtenkte løgner! Det kunne nesten regnes som en forbrytelse med overlegg. Eller hva? Det var ihvertfall en skjerpende faktor. Irka gråt, ba om nåde, sverget og bønnfalt. Men Levik var ubøyelig: sagt er sagt! Døde nisser er kompromissløse, det hadde Leva rett i… De ble skilt. Leva var trygg på sin rett. Han angret bare én ting: at han ikke lagde et oppgjør allerede den nyttårsnatten… For spenningen skyld, liksom! Derfor – overdrevet høflighet og anstendighet trengs ikke alltid. Men skitt la gå: det endte likevel ikke så verst, eller hva?