Knasingen fra en tørr kvist under sin egen fot merket ikke Morten engang. Plutselig bare forsvant hele verden, snurret rundt og forvandlet seg til en regnbue av farger, før alt eksploderte i et hagl av blinkende stjerner stjerner som samles i et brennende punkt i venstre arm, like over albuen.
Au… Morten grep til den skadede armen, og et hyl av smerte snek seg mellom tennene.
Morten! hans venninne Ingvild var lynrask borte hos ham, kastet seg på knærne foran ham med håret flagrende. Gjør det vondt?
Nei, det er jo kjempegodt! mumlet han surt, med grimasen fremdeles limt til ansiktet.
Ingvild strakte forsiktig frem hånden og la den varsomt på Mortens skulder.
Ta bort! skrek han plutselig, stemmen hard som is Det gjør vondt! Ikke rør meg!
Morten følte et stikk ekstra inni seg. For det første så hadde han helt klart brukket armen, og han ante at den neste måneden ville bli alt annet enn morsom, fullt av venners hån over et sikkert gips. For det andre hadde han gjort dette av sitt eget dumme påfunn å klatre i treet for å imponere Ingvild med mot og styrke. Den første grunnen til å være sur gikk kanskje an, men den andre? Den var for vond. Ikke nok med at han dummet seg ut foran denne jenta nå skulle hun synes synd på ham også! Aldri i verden Han spratt opp, holdt den slappe armen inntil kroppen, og marsjerte bestemt mot legevakten.
Ikke tenk på det, Morten! Ingvild småsprang etter, prøvde å oppmuntre ham med vennlig stemme Alt ordner seg, Morten! Alt ordner seg!
Slutt nå, han stoppet, sendte henne et foraktelig blikk og spyttet skarpt på bakken Hva skal bli bra? Skjønner du ingenting? Jeg har brukket armen, er du helt fjern? Gå hjem, du plager meg!
Han snudde seg ikke engang, gikk langs fortauet slik at Ingvild ble stående igjen med digre grønngrå øyne og hvisket de samme ordene:
Alt ordner seg, Morten … Alt ordner seg …
***
Herr Morten, hvis vi ikke ser innbetalingen på kontoen vår innen neste døgn, blir vi svært skuffet. Forresten, det er meldt holke på veiene i morgen, så det gjelder å være varsom bak rattet. Du skjønner sikkert, en ulykke kan jo hende hvem som helst. Ha en fin dag.
Røret ble stille. Morten kastet mobilen fra seg og druknet fingrene i håret mens han lente seg tilbake i stolen.
Hvor i huleste skal jeg få tak i de pengene? Den overføringen var satt opp til neste måned …
Han sukket og tastet på telefonen igjen.
Ragnhild, kan vi overføre pengene til konsernet for utstyr i dag?
Men … Herr Morten …
Kan vi, eller kan vi ikke?
Jo, men da sprekker hele betalingsplanen vår …
Skitt i det! Det får vi ta senere! Overfør til konsernet i dag.
Greit, men … da blir det problemer med …
Han la på før hun rakk å fullføre og slo knyttneven hardt i armlenet.
Jævla blodsugere
Noe mykt og overraskende snappet han til seg på skulderen, og hjertet hans dunket vilt.
Ingrid, jeg har sagt at du ikke skal forstyrre meg når jeg jobber. Har jeg ikke det?
Kona hans, Ingrid, la leppene inntil øret hans og strøk ham gjennom håret.
Ikke vær så stressa, Morten. Alt ordner seg.
Du og det evige alt ordner seg! Blir du aldri ferdig? Jeg kan bli drept i morgen, skjønner du? Vil du synes alt er greit da?
Morten spratt opp, grep Ingrid i hendene og dyttet henne bestemt bort.
Hvorfor er du her? Skulle ikke du lage fårikål? Gå og lag fårikål! Jeg trenger ro!
Hun trakk pusten dypt, gikk stille mot døren, stoppet opp og hvisket så igjen de tre samme ordene.
***
Vet du … Nå ligger jeg her og tenker på livet vårt …
Den gamle mannen åpnet øynene mot det slørete lyset, så over på sin gamle kone. Hennes ansikt var furet av rynker, skuldrene tunge, ryggen ikke lenger rak. Hun slapp ikke hånden hans, justerte forsiktig dryppet og smilte stumt.
Hver gang jeg havnet i trøbbel, holdt på å dø eller miste alt, så kom du alltid og sa den samme setningen. Du aner ikke hvor forbanna det gjorde meg. Jeg ville kvele deg for din naivitet … han prøvde å smile, men ble kastet ut i hoste. Når krampene endelig la seg, fortsatte han Jeg har brukket både armer og bein, blitt truet på livet, mistet alt, havnet i hull folk sjelden kommer ut av, og hele tiden sa du det samme: Alt ordner seg. Og du løy aldri. Hvordan visste du egentlig alt det?
Jeg visste ingenting, Morten, sukket den gamle Tror du jeg sa det til deg? Jeg roet meg selv. Jeg har jo elsket deg som en gal hele livet … Du var hele livet mitt. Hver gang du hadde det vondt, slet sjela mi seg i to. Jeg har grått så mange tårer, ligget våken natta gjennom … Alt jeg sa til meg selv var: Så lenge han lever, kan alt ordne seg.
Den gamle mannen lukket øynene noen sekunder, klemte hånden hennes svakere enn før.
Sånn var det altså … Og så har jeg gått rundt og vært sur på deg. Unnskyld meg, Ingrid. Jeg skjønte det jo aldri … Jeg har levd hele livet, og sett så lite av deg. For en tosk jeg var.
Hun tørket ubemerket vekk en tåre fra kinnet og bøyde seg over ham.
Morten, ikke vær urolig …
Et øyeblikk ble hun bare sittende slik, stirret inn i øynene hans, før hun la hodet mykt til hans stille bryst og strøk hånden over hans kalde fingre.
Alt VAR bra, Morten, alt VAR bra Jeg er ikke urolig lenger, Ingrid, hvisket han, og selv om stemmen var svak og lyset var i ferd med å slippe taket, hørte hun ordene mer tydelig enn noen gang før. Jeg vet at alt kommer til å ordne seg nå.
Stillheten i rommet satte seg som en myk kappe rundt dem, fylt av minner laget gjennom et langt og stormfullt liv, flettet sammen med hver trassig forsikring, hver latter, hver tåre. Utenfor vinduet tentes de første stjernene, svake, men urokkelige som håp, som løfter, hviskende om at alt kanskje, likevel, alltid har en vei.
Hun satt der, hånd i hånd, lenge etterpå. Da mørket senket seg og natten var på det sorteste, kunne hun høre hans stemme inni seg, rolig og vennlig, slik den var før verden ble hard:
Alt ordner seg, Ingrid. Alt ordner seg.
Og for første gang på lenge kjente også hun seg helt trygg.
