Klokken seks om morgenen dro mannen min meg ut av senga. Først trodde jeg det bare var et uhell, men allerede neste dag gjentok det seg. Alt dette startet etter at vi hadde vært på besøk hos moren hans på bygda.
Vi har bare vært gift et halvt år, men etter dette var jeg fast bestemt på å søke om skilsmisse. Grunnen til at han begynte å behandle meg slik, sjokkerte meg virkelig. Jeg må bare fortelle hva som har skjedd.
Jeg vokste opp i byen og har aldri hatt behov for å stå opp tidlig. Nå jobber jeg for et internasjonalt firma og har derfor ofte sene vakter når vi har dag her, er det natt hos dem jeg samarbeider med, så arbeidsdagen min slutter ofte sent.
Mannen min, Eirik, er oppvokst på landet der det er vanlig å stå tidlig opp. Selv etter at han flyttet til byen, holdt han fast på vanene sine: Han våkner klokken seks og krever eggerøre og kaffe.
Jeg spiser alltid frokost klokken sju, sa han da vi ble kjent.
Da bare smilte jeg jeg tenkte at det ikke ville være noe problem. Dessuten, etter nattevakt har jeg jo muligheten til å ta meg en lur utover dagen.
De første seks månedene av ekteskapet gikk forholdet vårt ganske greit. Jeg prøvde å tilpasse meg hans rutiner når jeg husket på det, og vi klarte å finne en balanse. Det føltes som om tingene mellom oss fungerte godt.
Men det endret seg etter besøket hos svigermor. Hun bor i ei lita bygd utenfor Lillehammer, i et gammelt, men koselig hus. Da jeg først så det, drømte jeg om en ordentlig idyll: tente stearinlys, nystekte kanelboller og rolige kvelder med teprat. Men virkeligheten ble ikke som jeg håpet på.
Bare noen timer etter at vi kom fram, innså jeg at det ikke kom til å bli fredelig. Svigermor fant hele tiden noe å kritisere meg for.
Den egentlige testen kom neste morgen.
Hun må vekkes på ordentlig vis, slik vi gjør her, sa svigermor til Eirik under frokosten mens jeg fortsatt sov. Som jeg senere fant ut, bestemte han seg da for å «lære» meg å stå opp tidlig, på bygde-vis.
Første gang han tvang meg ut av senga, ble jeg helt forfjamset.
Hva er det du driver med?! spurte jeg både sint og skremt.
Du hører jo ikke på vekkerklokka. Mamma sier dette er den beste måten å våkne på, svarte han rolig.
Men jeg jobber jo netter! Jeg trenger søvnen for å fungere normalt!
I familien vår gjør vi det sånn, sa Eirik, som om det forklarte alt.
Neste morgen skjedde akkurat det samme. Jeg følte at både mannen min og svigermor gjorde dette bare for å plage meg.
Jeg skjønte ingenting hvordan kunne en mann jeg hadde planlagt å dele livet med, forandre seg sånn bare fordi moren hans mente det var rett?
Etter at vi kom hjem igjen, var Eirik blitt en helt annen. Han gikk stadig og gjentok: «Mamma vet best.» Hans stahet fikk meg til å innse at vi var for forskjellige.
Nå holder jeg på med skilsmissepapirene. Jeg orker ikke mer.
Hva ville dere gjort i min situasjon? Eller har jeg kanskje tatt en forhastet avgjørelse?
