KLARTE IKKE Å ELSKE
Jenter, hvem av dere er Ingrid? spurte en ung kvinne, og så på oss med et lurt blikk.
Jeg er Ingrid. Hvorfor spør du? svarte jeg undrende.
Her, Ingrid. Et brev til deg, fra Vidar, sa kvinnen, og tok frem en krøllete konvolutt fra barkappen sin, og rakte den til meg.
Fra Vidar? Hvor er han selv? spurte jeg overrasket.
Han har blitt flyttet til et voksenhjem. Han ventet på deg, Ingrid, som sola etter vinteren. Han stirret ut vinduet hver dag. Dette brevet ba han meg lese for å rette feilene. Han ville ikke skjemmes foran deg. Jeg må gå nå, snart er det lunsj. Jeg jobber som miljøarbeider her, sa hun, og sendte meg et bebreidende blikk før hun hastet videre.
… Det hele begynte en sommerdag, da jeg og Marit tok en spasertur og tilfeldigvis havnet på området til et ukjent institusjon. Vi var seksten år og glade for skolens sommerferie begge søkte eventyr.
Vi satte oss på en benk, lo og pratet uhemmet. Plutselig kom to gutter bort.
Hei, jenter! Kjeder dere dere? Kan vi bli kjent? sa en av dem og rakte hånden til meg, Vidar.
Jeg svarte:
Ingrid. Og dette er Marit, min venninne. Hva heter den stille vennen din?
Joachim, sa den andre gutten sjenert.
Gutta virket litt gammeldagse og uvanlig korrekte. Vidar kommenterte strengt:
Hvorfor har dere så korte skjørt? Og Marits utringning er jo ganske dristig.
Vel, gutter, ikke kikk der dere ikke skal. Øynene deres kan jo fly hver sin vei, lo jeg og Marit sammen.
Lett for dere å si. Vi er jo menn, ikke sant? Ja, forresten, røyker dere? fortsatte den dydige Vidar.
Vi røyker, men bare for gøy, fleipet vi.
Først nå oppdaget jeg og Marit at guttene gikk litt annerledes. Vidar slet med å bevege seg, Joachim haltet tydelig på én fot.
Dere får behandling her? spurte jeg.
Ja, svarte Vidar, med innøvd tone. Jeg havnet i en MC-ulykke. Joachim skadet seg da han hoppet fra en fjellknaus. Vi skal snart hjem.
Vi trodde på deres “historier”. Ingen av oss visste at de var funksjonshemmede fra barndommen. Barndommens hendelser og institusjonsliv var ikke noe de ville snakke om, så alle hadde sine egne versjoner om “ulykker”. For Vidar og Joachim var vi som et pust av frihet.
De bodde og gikk på skole på institusjonen skjermet fra omverdenen. Hver av dem bar på sin egen historie, ofte pyntet på, om ulykker eller fall…
Vidar og Joachim var kunnskapsrike og reflekterte langt over sin alder. Jeg og Marit begynte å besøke dem ukentlig.
Dels av medfølelse vi ville muntre dem opp; dels fordi de virkelig hadde noe å lære oss. Våre korte møter ble en vane.
Vidar plukket blomster til meg fra hagebedet, Joachim bød på origami han selv hadde brettet, og ga det sjenert til Marit.
Etterpå satt vi alle fire sammen på benken: Vidar ved siden av meg, Joachim med ryggen mot oss, helt opptatt av Marit. Hun rødmet og ble flau, men det var tydelig at hun trivdes med hans tilstedeværelse. Vi pratet løst om alt og ingenting.
Sommeren var varm og lys. Så kom den regnvåte høsten, skolestart nærmet seg, og vi glemte nesten av både Vidar og Joachim.
… Så var eksamen over, siste skoleklokken ringte og russefeiringen forbi. Endelig sommer og nye håp! Jeg og Marit dro tilbake til institusjonen for å slå av en prat med guttene. Vi satt oss på den samme benken og så forventningsfullt mot inngangen snart ville vel Vidar komme med ferske markblomster og Joachim med fantasifulle papirfigurer. Vi ventet, forgjeves, i to lange timer.
Plutselig kom den unge kvinnen ut fra institusjonen og ga meg brevet fra Vidar. Jeg rev opp konvolutten og leste:
«Kjære Ingrid! Du er min duftende blomst, min uoppnåelige stjerne! Fra første stund var jeg betatt av deg. Våre møter ga meg livsglede. I et halvt år speidet jeg etter deg fra vinduet, forgjeves. Du glemte meg. Sånn er det vel veiene våre skilles. Men jeg takker deg for at jeg fikk oppleve ekte kjærlighet. Jeg husker din myke stemme, smilet ditt, dine varme hender. Det er tungt for meg uten deg, Ingrid! Kunne jeg bare se deg én gang til! Jeg vil trekke pusten, men det finnes ikke nok luft …
Joachim og jeg er begge blitt atten. Vi flyttes til en annen institusjon til våren. Sannsynligvis sees vi aldri igjen. Hjertet mitt er i stykker! Jeg håper jeg kan komme over deg og bli frisk.
Farvel, min kjære!»
Undertegnet «Din Vidar for alltid».
I konvolutten lå en presset blomst.
En bølge av skam skylte over meg. Hjertet mitt verket av at ingenting kunne forandres. Jeg husket plutselig det gamle ordtaket, «Vi har ansvar for dem vi knytter oss til.»
Jeg ante ikke hvilke følelser som brant i Vidars sjel. Jeg kunne ikke besvare hans kjærlighet det var aldri noen sterke følelser fra min side, bare vennskap og nysgjerrighet for hans kunnskap. Ja, jeg hadde nok flirtet litt med Vidar, ertet ham og pirket borti gløden hans. Jeg forstod ikke at min ufarlige lek med hans følelser skulle tenne et helt bål i hans hjerte.
… Mange år er gått siden den sommeren. Brevet fra Vidar har gulnet, og blomsten er blitt til pulver. Men jeg husker de uskyldige møtene, den glade praten, og latteren over Vidars humor.
Denne historien fikk en fortsettelse. Marit ble sterkt grepet av Joachims skjebne hans foreldre hadde forlatt ham på grunn av hans “særpreg”. Joachim hadde fra fødselen av én fot som var mye kortere enn den andre. Marit tok lærerutdanning, fikk jobb på institusjonen, og Joachim ble hennes kjære ektemann. Nå har de to voksne sønner.
Vidar, ifølge Joachims fortellinger, levde et ensomt liv. Da han var rundt førti, kom moren hans til institusjonen én dag, så sin forsømte sønn og gråt. Den gamle kjærligheten ble vekket, og hun tok Vidar med seg hjem til bygda. Siden har ingen visst hvor han ble av.
Kjærlighet er både sterkt og sårbart. Vi må huske at små handlinger kan få store konsekvenser for andres følelser. Å knytte seg til et annet menneske gir et ansvar omsorg, respekt, og ærlighet. Livet lærer oss at selv de letteste møtene, de enkleste ordene, kan prege oss for alltid.
