Dagboksnotat
Det har gått mange år siden jeg ble alene her ytterst ved skogkanten. Før var det liv og røre i huset: venner og slektninger kom ofte, biler sto på tunet, og latteren kunne høres helt ut til vannkanten. Så hendte det uunngåelige. Min kjære Hanne døde, sønnen min, Morten, flyttet til Oslo og han skriver sjelden brev. Huset mitt ved innsjøen ble fylt av stillhet og tomhet.
Jeg lærte meg etter hvert til å leve med ensomheten. Hver morgen steg jeg ut på trammen, så ut i granskogen, kjente vinden dra mellom trærne og la i ovnen før jeg satte på kaffe. Hjorten vandret i skogholtet, og rev og hare pilte forbi på stien, men dyrene holdt seg alltid på avstand fra huset.
En grytidlig morgen våknet jeg før sola var oppe. Først trodde jeg vinden blåste en grein mot døra, men lyden som kom etterpå var rar tung og bestemt, nærmest en dyp, stille banking på trammen.
Jeg trakk på meg den gamle vadmeljakka, åpnet forsiktig døren og stivnet.
Rett utenfor sto en diger brunbjørnbinne. Dampen sto fra pelsen hennes, og snøen glitret på ryggen. Men det mest oppsiktsvekkende var likevel ikke størrelsen eller kulden.
Hun bar et lite bjørnungedyr mellom tennene.
Binna brummet ikke, viste verken tenner eller klør hun bare stod helt i ro og så på meg. Øynene hennes var fulle av bekymring, ikke vrede.
Jeg kjente hjertet slå vilt. Enhver annen ville sikkert smelt døren igjen og søkt beskyttelse. Fornuften min ropte det samme.
Men noe i blikket hennes holdt meg tilbake. Jeg tok sakte et skritt mot henne. Hun la forsiktig den lille bjørnungen på snøen.
Akkurat da forsto jeg endelig hvorfor hun hadde kommet til huset mitt.
Det vesle bjørnelegemet lå nesten urørlig.
Da jeg bøyde meg ned, så jeg at det satt en tynn ståltråd hardt rundt den ene labben en ulovlig felle fra en snaretyv. Såret var dypt, og den pustet tungt. Med skjelvende hender fikk jeg løsnet stålet. Jeg bar inn den lille bjørnungen, la den nær ovnen, pakket den inn i et gammelt ullteppe og gnidde den varsomt for å få varmen tilbake.
Hele tiden satt binna stille på trammen, uten å gå.
Etter en stund rørte den lille seg svakt og åpnet øynene. Jeg løftet den forsiktig opp og bar den ut i snøen igjen.
Binna kom langsomt nærmere. Var som hun nikket i takknemlighet, grep forsiktig ungen med munnen og la snuten et øyeblikk mot hånden min.
Så snudde hun og forsvant stille inn i skogen.
Neste morgen fant jeg flere slike feller skjult mellom buskene inne i skogen. Jeg plukket dem alle vekk.
Etter det begynte jeg igjen å gå turer hver dag i skogen, slik jeg gjorde for mange år siden.
