«Den fordømte kjærligheten»
Hva skal jeg nå gjøre? spurte Solveig bekymret, mer til seg selv enn til sin kjære.
Hva da? svarte Bjørn rolig. Jeg skal sende forlovelser til deg. Bare vent.
Solveig kom hjem fra en date som senere skulle snu hele livet hennes på hodet. Hun var leken og gåtefull, og delte ivrig detaljer med sine to yngre søstre. De visste alle at hun var gal forelsket i Bjørn. Han hadde lovet å gifte seg med Solveig til høsten, etter at de viktige arbeidene på bygda var over.
Nå, etter en nesten perfekt kveld på høylandet, var det tydelig at Bjørn måtte tilby sin hånd og sitt hjerte. Men i åkrene var innhøstingen allerede samlet, lårene lå i låve, og nyttåret nærmet seg forlovelsesbudene var fortsatt ute av syne.
Moren til Solveig, tante Gunn, merket en endring i den eldre datteren. Solveig, som vanligvis var munter, ble trist og fremstod ujevn i vekten. De hadde et dyphjertet samtale. Etter Solveigs bitre tilståelse ville tante Gunn personlig se inn i øynene til den påståtte svigersønnen og finne ut om forlovelsesbudene hadde gått seg bort.
Uten å nøle dro Gunn til nabobyen Vestre Toten, hvor Bjørn bodde. Der møtte hun Bjørns mor, som ikke hadde noen anelse om sønnens kjærlighetsliv. Gunn la fram alt hun tenkte, og de to kvinnene vendte seg mot Bjørn. Han svarte:
Hvordan skal jeg vite hvem som får barn med Solveig? Det finnes mange gutter i bygda. Skal jeg anerkjenne alle som sine barn?
Gunn stormet av raseri. Da hun forlot huset, ønsket hun kun ett for Bjørn:
Må du, din udugelige mann, gifte deg hele livet!
Kanskje nådde disse ordene de himmelske kontorene, for Bjørn endte med fire ekteskap i sitt liv.
Solveig skjønte fra mors ansiktsuttrykk at møtet mellom de to morene ikke hadde lykkelige følger. Tante Gunn advarte sine døtre strengt:
Ikke si et ord til faren! Vi ordner dette selv.
Solveig, som burde dra til Oslo for å besøke slektningene, fikk beskjed om at barnet skulle legges inn på fødeavdelingen. Ellers ville de i bygda gå i stykker av sladder. «Måtte Gud hjelpe, så ordner det seg», mumlet Gunn. «Syndene er søte, men folk er likevel lettsindige.»
Husbanden til tante Gunn, en respektert lærer ved bygdas skole, ble kalt bare med fornavnet og etternavnet: Denis Valset. Han var streng, men rettferdig, og folk søkte hans råd. Da den egen dørene av barn kom i fødselen, ble det sett på som en skam for hele bygda. Gunn hadde ingen rett til å la dette skje, så hun sendte Solveig bort til slektningene. Hun sa til sin mann:
La Solveig dra til byen for å arbeide. Hun er ikke lenger ung.
For de yngre søstrene, alle født i samme år, passet Gunn ekstra godt på. Den mellomste, Ragnhild, ble sendt til Vadsø for skole, mens den yngste, Elin, dro til Bergen.
I bygda gjør hvert ord ekko. Ryktene nådde selv Denis ører. Fra sine egne elever hørte han om problemer i sin familie. Han lot en kraftig irettesettelse falle over sin kone:
Hvordan kunne du tenke på å sende barnet til barnehjem? Dette er vår første barnebarn! Jeg vil se den lille i vårt hjem snart!
Gunn hadde ikke forutsett hans raseri. Hun hadde selv vært i sorg i hele året, men fryktet å besøke barnet i barnehjemmet. «Barnet spiser bær, men moren får ingen frukt», sukket hun.
Snart kom Gunn og Solveig med den lille jenta tilbake til bygda. Hun ble kalt Annika. I nesten ett år visste Annika ikke hvem som var hennes familie. Dette skyldte Solveig, og hun bar dette som en evig byrde. Uansett hva Annika gjorde, tok Solveig henne imot med tålmodighet og ro.
Oppdragelsen av Annika ble delt mellom bestefar Denis, bestemor Gunn og Solveig. Ofte tenkte Solveig tilbake på den siste daten med Bjørn duften av tørre gress og de søte, viltfølte øyeblikkene på høylandet. Hun elsket fortsatt Bjørn, selv om han hadde gjort henne til skam. Denne kjærligheten var som en forbannet storm: «Kjærlighet er ingen potet du kan kaste ut av vinduet.»
Solveig ble en enke, og når hun så på Annika, oppdaget hun trekk fra Bjørn i hennes ansikt og holdning. Annika ble en tøff ung dame. Solveig levde i en tåke; ingenting var lenger søtt. Selv Annika kunne fremkalle melankoli. Årsaken var den mangel på far.
Da Solveig fylte tjuefem år, ble hun plutselig møtt av en ung mann fra nabobyen, en slags bror som hadde vokst opp sammen med henne. Tante Gunns søster hadde lenge vært gift med en enkemann med tre barn. En av dem var Frode, som ble forelsket i Solveig. I bygda var alle kjent med hverandre.
Solveig tok motvillig imot Frodes tilnærmelser. Hun hadde allerede et barn, og selv om hun var ung, kunne Frode ha vært en god ektemann om ikke Annika var i bildet. Men Frode visste alt om Solveigs ulykkelige kjærlighetshistorie og hadde beundret henne siden barndommen. Han ville ta henne som kone, med eller uten Annika. Til slutt ga hun etter.
De holdt et tradisjonelt bygdeseremoni, og starta et nytt liv sammen. Frode og hans familie dro til Oslo for å leve borte fra nysgjerrige blikk. Den lille hemmeligheten var nå skjult.
Snart ble Annika født en liten jente, og Frode kalte henne Lise. Begge døtrene var hans egne, og Annika ble adoptert som søster. Forskjellene mellom søstrene ble ikke trukket frem. Frode levde og pustet for sin familie.
Solveig viste seg å være en dyktig husmor, mor og kone. Frode ga henne livsgnist, og hun glemte den knuste sjelen. I hjemmet hersket ro og forståelse.
Ti år gikk. En sommer hvilte Annika, Lise og fire barnebarn på hytta til bestemor Gunn. Gunn vandret stolt gjennom bygda; tre døtre, tre barnebarn, tre barnebarn. En dag rykket en av de mellomste barnebarna i et gammelt, støvete loft. Der fant hun en liten notatbok, full av dagboknotater fra tante Solveigs liv. På hver side sto navnet Bjørn. Annika skjønte at notatene tilhørte Solveigs egen dagbok.
Hun fortalte straks sin kusine Lise, som med en gang løp til bestemor Gunn for forklaringer. Gunn, med et mykt hjerte, la alt frem som på et bål. Hun angret på at hun aldri hadde brent den forbannede notatboken.
Annika klarte ikke å forstå den skremmende nyheten: Hvem hadde hun egentlig sin far? Hun ønsket å møte ham umiddelbart. Gunn ga henne adressen til den mann som aldri hadde blitt far.
Annika tok med seg søsteren som avslører og de vandret til nabobyen. Ved grensen ble de møtt av moren til Bjørn. Hun så straks barnebarnet, uten ord. Annika så i henne sin far speiles. Moren løp til kjøkkenet, satte frem mat og gråt, tilsto at hun alltid hadde husket henne, men at sønnen hadde forbudt dem å møtes. Plutselig kom Bjørn inn fra nabostua.
Han så på de to blåøydde jentene og spurte:
Så, hvem av dere er min datter?
Annika svarte dristig:
Jeg kan ha vært din datter!
Bjørn nikket og inviterte Annika ut i hagen. Hun gikk ut, men kom straks tilbake, sint. Moren til Bjørn, som så spenningen bygge seg, inviterte dem alle til et bord med sterk akevitt. Jentene lo:
Hva, i byen drikker folk i vår alder? Vi er for unge for alkohol.
Og de drakk.
Ingen husket nøyaktig hvordan de kom hjem. På vei hjem spurte Lise nysgjerrig Annika:
Hva snakket du om med faren i hagen?
Ingenting. Han tilbød meg penger. Ønsket han meg å kjøpe meg fri? Jeg takket nei, og jeg likte ham ikke. Han kjente meg ikke, selv om jeg er hans likhet. Faren heter protesterte Annika.
Gunn spurte sine barnebarn:
Hvordan møtte dere ham? Hva fikk dere servert? Skal vi fortelle dette til Frode og Solveig?
Annika svarte kort:
Bortsett fra faren til Frode, har jeg ingen andre fedre!
Siden den dagen bar hun nag mot moren. Hun kritiserte Solveig for å ha blitt redd av folkemunnens sladder, og for å ha overlatt barnet til barnehjemmet. Solveig sa alltid:
Beklager, Annika, din forvirrede mor!
Årene gikk. Annika og Lise ble voksne, giftet seg, og Annika fikk to sønner. Den eldste var en etterkommer av Bjørn fra hans ungdom.
Hva med Bjørn? Han glemte aldri Solveig. Av og til møttes de i Oslo. Solveig kom til sjeldne møter med sin gamle kjærlighet, i stolte antrekk. Alt for å vise Bjørn at hun levde i velstand, kjærlighet og uten behov for ham. Hun fortalte ham aldri at Annika i ti år hadde nektet å se sine barnebarn, og Annika selv holdt avstand. Så var de gamle synder som kastet lange skygger.
Solveig fant trøst i sin mann. Frode så henne som en sol uten skygge. Han anklaget henne aldri, og før deres bryllup lo han og sa:
Et rødt eple med en liten flekk er ikke til klage.
Solveig hadde lenge bundet sin sjel til Frode. En slik mann kunne man ikke unngå å elske.
De nådde jubileumsbryllupet gulljubileet. Barna, barnebarna og oldebarna kom med gratulasjoner. Annika, midt i feiringen, trakk Solveig til side, og med tårevåte øyne sa:
Unnskyld meg, mor! Tilgi alt jeg har gjort! Jeg hadde ingen rett til å dømme deg!
Bjørn ringte også inn for å gratulere familien:
Jeg vil ikke nå nå gulljubileet. Jeg har vært gift i ti år med min fjerde kone. Tilgi meg, Solveig! Jeg forstår fortsatt ikke hvorfor jeg avslo deg, din dumme.
Han begynte å gråte. Solveig avbrøt ham:
Ikke snakk mer. Du avslo, så du elsket ikke. Se, jeg er lykkelig! Jeg betalte for mine ungdomsfeil, men nå har jeg alt: deg, Frode, vår familie. Jeg bærer ingen nag. Jeg har tilgitt deg for lenge siden.
Farvel, Bjørn.
