Kjærlighet uten betingelser
Liv trådte gjennom stuen med lette steg da blikket hennes plutselig falt på en svart sokk som tittet frem under sofaen. Hun lo hjertelig og ropte:
Har du glemt hvor rotete mannen din egentlig er, eller?
Hun bøyde seg ned, fisket elegant ut sokken og vaiet lekent med den i lufta.
Ut ifra bildene skulle man ikke tro det! Han ser jo alltid ut som en modell fra et glanset magasin!
Runa kom akkurat ut fra kjøkkenet, tørket hendene på kjøkkenhåndkleet, og så spørrende på venninnen.
Hva får deg til å tro det, da?
Liv sendte henne et ertende smil og pekte mot sokken med småtriumferende mine.
Runa rødmet lett og lo nervøst.
Det er bare Balder som herjer. Han elsker å stjele ting fra vasketøyskurven. Han er fortsatt bare en valp, får ikke med seg de største tingene helt ennå.
Livs blikk lyste opp. Hun forgudet nemlig dyr.
Balder? Katten deres, sant? utbrøt hun og så seg omkring. Jeg har bare sett han på bilder, men han er jo så skjønn! Jeg skjønner ikke hvordan jeg har vært her i ti minutter uten å hilse på han?
Runa lo lavt.
Ta en titt på lenestolen ved vinduet, det er favorittplassen hans. Bare vær forsiktig, han har skarpe klør! Og han er ikke så glad i fremmede. Trenger du plaster, finner du det på badet. Jeg setter på kaffe så lenge.
Liv listet seg bort til lenestolen. Midt oppå det mykeste teppet lå Balder, en hvit pelsball med grå striper. Han var krøllet sammen og sov tunghørt, ørene hans rykket litt, halen vibrerte smått.
For en vakker gutt du er, hvisket Liv, og strakte hånden forsiktig frem.
Balder åpnet det ene øyet, lot blikket gli over Liv og lukket det igjen. Men et sekund senere sveipet han plutselig med en pote, og Liv satt igjen med et tynt rift på håndleddet.
Au! Da får det telle som en presentasjon, sa hun lattermildt.
Likevel klarte hun ikke å la være å klappe ham forsiktig bak øret. Balder stivnet litt, men begynte snart å male svakt og slumret videre.
Da Runa kom bærende med to krus duftende kaffe og en skål full av sjokoladebiter, satt Liv med et bredt smil og lot den myke magen til Balder bli klødd av de glade hendene hennes. Katten knep øynene sammen og malte høylytt, så hele stolen vibrerte. Riften på Livs hånd vitnet om at første møte ikke hadde vært smertefritt, men humøret hennes var det ingenting å si på.
Han er helt nydelig! nesten hveste hun, mens hun kilt ham under haka. Balder veltet over på ryggen og inviterte til mer kos. Jeg skulle ønske jeg hadde plass til en til. Da hadde Snøhvit fått litt selskap.
Det er bare å dra til Dyrebeskyttelsen, vet du. Der er det mange sjarmtroll som Balder, smilte Runa og satte kaffekoppene på stuebordet. Hun lot blikket gli over venninnen og katten hele scenen oset av barnlig glede og livslyst.
Ikke helt ennå, svarte Liv ettertenksomt og stanset klappingen idet Balder glimtende så opp og sa et bestemt mjau nærmest en påminnelse om å fortsette. Liv lo og strøk han over pelsen igjen. Jeg skal jo gifte meg snart. Tror ikke Vetle orker flere dyr. Han har egentlig bare akkurat tolerert Snøhvit.
Hvorfor det? Er han ikke glad i dyr? spurte Runa og inntok plass med kaffekruset mellom hendene.
Det blir mye pels overalt. Strø rundt dokassen, løse leker under bena Liv sukket og smilte skjevt. Ikke misforstå, Vetle er flott! Han liker bare orden. Alt har sin plass og skal være ryddig.
Runas smil ble stille. Hun strøk ubevisst over høyre håndledd, som om det plutselig begynte å verke. Øynene hennes ble uklare, som om hun befant seg et annet sted.
Runa? Liv la forsiktig Balder fra seg i lenestolen og snudde seg mot venninnen. Går det bra? Hva skjedde?
Liv hadde aldri sett Runa sånn før hun hadde alltid vært den smilende, lyse sjelen i venninnegjengen. Nå var ansiktet nesten fargeløst, øynene fulle av en tung, distansert sorg.
Det går fint, svarte Runa med et skrøpelig smil, stemmen dirrende Det er bare jeg har noen erfaringer jeg helst skulle vært foruten. Men vet du hva? La meg gi deg et råd: Før du gifter deg og kanskje får barn, bo sammen med han i minst et år. Kjenn hvordan det er å måtte gå på tå hver dag, tilpasse deg andres regler, frykte å gjøre en liten feil.
Vil du fortelle mer? spurte Liv forsiktig, men angret. Du må ikke, altså!
Du fortjener å vite, sa Runa, og la ikke skjul på alvoret. For det er bedre å lære av andres feil.
***
Hun hadde bare vært nitten da hun møtte Øystein. Han var ni år eldre, så voksen og trygg. Han visste alltid hva han skulle si og gjorde små oppmerksomme ting som å ta med favorittteen hennes, grønn te med mynte, eller lytte til alt hun fortalte om universitetet. Hun følte seg endelig sett, og etter tre måneder var hun forlovet.
Ingen advarte henne. Faren hadde ny familie og ringte sjelden, og moren slo seg til ro med at hun var ferdig med oppdragelsen. Runa bebreidet henne ikke hun forstod henne, faktisk.
Øystein virket perfekt de første ukene sammen. Så kom kravene om orden. De kranglet, alltid om småting: en kopp som stod igjen i vasken, litt støv på kommoden, det at boken ikke stod på rett plass i hylla.
En kveld skulle hun bare legge seg da Øystein stanset henne.
Se her, støv i gangen. Vask det nå.
Egentlig er klokken halv ett … Jeg skal tidlig opp til eksamen i morgen. Kan jeg ta det da?
Du hadde tid i dag. Gjør det nå.
Sliten og dirrende av trøtthet tørket hun gulvet og la seg altfor sent.
Kravene ble verre. Han kunne skjelle henne ut for en dyne som ikke var lagt helt rett, eller for små bretter på lakenet. En dag tok han ut alt tøyet fra skapet og kastet det på gulvet:
Se så dårlig gjort! Alt må vaskes og strykes på nytt.
Runa bare sto, fortapt og tom, med fjellet av klær foran seg. Gradvis begynte hun å tvile på om hun overhodet burde være sammen med ham.
Da hun en natt glemte å stryke en skjorte fordi hun hadde sittet opp med en prosjektoppgave, ble Øystein rasende. Han grep henne hardt om håndleddet og dyttet henne så hun knapt klarte å stå. Dagen etter skjulte hun blåmerkene under høyhalset genser og lot som ingenting. Ingen forstod at hun ikke hadde det bra.
Øystein slo henne aldri i ansiktet, men grep ofte tak i armen hennes, eller rev henne i håret. Hun måtte tåle skjulte blåmerker og uendelige anklager om rot og skittenhet selv om vennene roste henne for at hun hadde det så ryddig at det minnet om et sykehus.
Runa ble urolig, sov dårlig, sjekket stadig at alt var på plass. Hun isolerte seg mer og mer, mistet gleden over studiene og en dag, midt i en forelesning, segnet hun om av utmattelse.
Hun våknet på Ullevål sykehus, der en sykepleier forsiktig målte pulsen hennes, legen stilte spørsmål, og oppi dette nye tomrommet spurte hun seg for første gang: Hvorfor holder jeg ut?
Da Øystein kom på besøk, håpet hun på omsorg. I stedet pirket han på sykehusfrakken, bemerket flekker og håret hennes.
Ser du ikke ut på håret! Og for et sjuskete forkled!
Da fikk sykepleieren nok. Hun svingte vaskebøtten og sa myndig:
Ut! Ellers får du denne over hodet kanskje det hjelper litt!
Runa lo, nervøst, for første gang på lenge. Øysteins ansikt ble knallrødt idet han stormet ut:
Vi skal snakke hjemme! bruste han.
Sykepleieren dyttet dyna over Runa, klappet henne stålsikkert på skulderen.
Du er ei fin jente. Hvorfor finner du deg i dette? Det finnes da norske menn nok. Dessuten, du har glimrende karakter.
De ordene slo rot. Hun hadde en liten leilighet etter mormor, og kunne jobbe med leksehjelp. Ikke mye penger, men hun ville ha ro.
Den kvelden bestemte hun seg: Nå er det nok. Runa så utover trærne i parken utenfor og kjente for første gang på mange år at hun faktisk hadde et valg.
***
Skilsmissen gikk raskt. Øystein var ikke til stede, sendte bare en advokat kald, nærmest robotaktig. Da dommeren leste opp avgjørelsen, kjente Runa ingen glede; bare en stille, lettelse som strømmet gjennom kroppen. Ut på gata, under vårsolen, kjente hun plutselig på en ordentlig frihet. Hun pustet inn duften av spirende løv, så barn leke i Sandvika, og tenkte: Nå er jeg fri.
Hun flyttet inn i mormors leilighet, og fant glede i å drikke kaffe på balkongen, i å høre fuglesang uten å bekymre seg for rot, i stillheten. Begynte å jobbe litt i Norli bokhandel, ikke fordi hun måtte, men for å holde seg i aktivitet. Hun elsket lukten av bøker og det å hjelpe folk finne favorittromanene sine.
En dag støtte hun på en ung mann foran kunstbøker. Han het Markus, og hadde smilehull. De lo, diskuterte, og etter hvert ble han først fast kunde, senere kaffekamerat.
Det tok lang tid før Runa turte å slippe ham inn på seg. Fortiden satt i kroppen, og hun rygget instinktivt når han beveget hånden for å rette på håret. Skrudde døren i kafeen hardt igjen, og hun stivnet.
Markus la merke til det. Han rørte ved hånden hennes, rolig og trygg, og spurte:
Går det bra? Du ble plutselig så fjern
Først denne gangen fortalte Runa ham alt. Markus sa ikke mye, bare klemte hånden, og svarte:
Jeg skal aldri såre deg. Og hvis det frister mer å leie inn vaskehjelp, gjør vi det. Du skal ikke måtte tjene min respekt, du har den allerede.
De ordene traff dypt. For første gang på lenge turde Runa tro på noe nytt og godt.
***
Sånn var det, sukket Runa stille. Det var de tyngste årene i mitt liv, men jeg lærte noe vesentlig: Man skal aldri ofre seg selv for illusjonen om en perfekt familie. Ekte kjærlighet handler om å bli akseptert akkurat som man er.
Balder gned hodet mot fanget hennes, malte høylytt, lot en labb hvile på armen hennes akkurat idet hun trengte det som mest.
Liv strøk venninnen forsiktig over hånden og ga henne et lommetørkle.
Du er utrolig sterk, Runa, hvisket Liv. Jeg er så glad du har det bra nå.
Det har jeg, svarte Runa, og så ut i skumringen der stjernene akkurat begynte å titte frem over Drammen. Det vil jeg at du også skal ha. Ikke stress med giftermål og store avgjørelser. Bli kjent med Vetle, se hvem han er i hverdagen, hvor mye rom han gir deg. Ekte kjærlighet er å få være svak uten å bli klandret, å bli møtt med støtte i stedet for krav.
Liv satt stille, lot fingrene gli gjennom pelsen til Balder som malte enda høyere der han krøllet seg sammen. I stua knitret ovnen, veggene danset i lyset, og tiden gikk i takt med slagene fra bestefarsklokken på peishylla.
Takk, sa Liv, og lot blikket møte Runa sitt. Jeg skal tenke nøye gjennom det. Jeg ser alt litt klarere nå.
Runa smilte forsiktig, tok en slurk kaffe, og kjente for første gang på lenge hvor godt det var å være seg selv. Ikke fordi livet er perfekt, men fordi hun nå velger seg selv og vet hun fortjener respekt, varme og trygghet.
Og på den stjernehimmelen, med Balder malende ved sin side, venninnen overfor seg, og alle tingene akkurat som de skal være, visste hun at det livet som endelig var hennes eget, var godt nok akkurat slik det var.
