KJÆRLIGHET MED MALURTENS BITTERHET
Deres kjærlighet luktet ikke av roser og honning, men av tørre støvdrag og knuste stilker av malurt. I bygda sa de: hvis de blir sammenvil verden falle, om de går fra hverandrevil skogen brenne.
Synnøve var helbreder, tredje generasjon løvkonemor. Hun kjente hvisket fra hver urt og kunne lege sår som nektet å gro. Hendene hennes var alltid varme og duftet av timian.
Eirik var fremmeden trollmann hvis kraft kom fra harde kommandoer til stormene, ikke fra jordens mjuke stemme. Magien hans var skarp som en glassbit og kald som fjordvann i november.
De møttes en tåkete kveld, begge ute etter det samme: heksens rot, som blomstrer bare hvert tiende år.
Ikke rør den, sa Synnøves stemme, brøt stillheten. Den passer ikke for dine grådige fingre, trollmann. Jorden gav den for helbredelse, ikke for dine skumle kunster.
Helbredelse er bare utsettelse, svarte Eirik, uten å snu seg. Jeg vil se sannheten bak tingene.
De ble aldri fiender, men heller ikke venner. En dragning bandt demmot fornuften, mot det kloke. Det var kjærlighet som motstand, en evig diskusjon mellom «å skape» og «å herske».
…Hun kom med villhonning og urtete mot søvnløshet, når magien hans brente ham fra innsiden.
Han la skinnende steiner på hennes trapp, edelstener med lukket stjernelys, slik at hun aldri skulle frykte mørke gjennom lange vinterkvelder.
Men malurtens bitterhet var aldri langt unna. Synnøve så hvordan Eirik hentet styrken sin fra tomhet, og det skremte henne. Han ble sint på hennes godhethun, som brukte sitt kall på folk han mente var utakknemlige.
…En dag kom en epidemi til bygda. Den valgte ikke mellom gode eller onde.
Synnøve ga alt hun hadde, trakk feberen inn i sine egne årer. Eirik, han ble for første gang reddikke for verden, men for henne.
For å redde henne måtte han gjøre det han foraktet mestgi sin kraft tilbake til jorden, så den kunne styrke Synnøve.
Da hun åpnet øynene igjen, sto Eirik ved vinduet. Det var første gang hans hår hadde blitt grått, og i hendene flammer han ikke lenger.
Hvorfor? hvisket hun.
Malurten er bitter, sa han lavt, uten å snu seg. Men uten denne bitterheten er all sødme bare støv. Jeg valgte deg, ikke evigheten.
…De ble boende sammen på skogkanten. Hun fortsatte å lege, han lærte å høre planten hviske, der han før brukte viljen som en hammer. Kjærligheten mellom dem var tung, kantete og sterk, som malurten i solnedgangen. Ingen av dem ville byttet bort denne bitterheten mot verdens søteste honning.
…De flyttet til en gammelt tømmerhus ute ved «Gråmyra»et sted hvor ingen tømmermenn eller bygdesladrekjerringer våget seg.
Eirik mistet evnen til å mane til lyn, men fant en ny gave: å «føle metall». Han ble smed, ikke en hvilken som helsthan smidde kniver som aldri ble sløve og hestesko som skjenket hell. I hvert slag mot ambolten ljomet en gammel vrede omskapt til skapelse.
Synnøve anla en liten hage, hvor giftig revebjelle vokste side om side med helbredende salvie. Hun fryktet ikke lenger Eiriks mørke; hun visste at den mest fruktbare jord er svart.
Kjærligheten deres ble aldri «sukret». Det var et liv mellom to sterke personligheter, som gnisset mot hverandre som to granittsteiner.
Av og til prøvde Eirik å «bryte» situasjoner med vilje. Når tørken truet hagen, satt han i timevis på trappa med hvite knoker, prøvde å mane frem regn fra tomheten.
Slutt, sa Synnøve stille, la hånden på skulderen hans. Jorden er ikke en slave. Be om hjelp, ikke gi ordre.
Jeg kan ikke be, svarte han lavt.
Men mot kveld bar de vann sammen fra den fjerne kilden, og det var mer magi i det enn i noe trolldom.
…De fikk ofte besøk av «skygger». Tidligere lærlinger, som ville ha Eirik tilbake til trollmannskretsen, og syke, Synnøve ikke kunne lege alene.
En dag kom Eiriks gamle fiendeen trollmann i svart kappe.
Han kom ikke for å drepe, men for å hente det Eirik skyldte magien: Synnøves stemme, i bytte mot Eiriks kraft.
Eirik så på sine ru smedhender, så på Synnøve som sto ved gryta med malurt. Hun ba ikke om beskyttelse, hun bare så på ham med evig tillit.
Kraft kjøpt med stillhet fra den man elsker er ikke kraft, det er slaveri, sa Eirik.
Han brukte ikke magi. Han tok bare smedhammeren og steg ut. Det sies skogen ristet den natten, ikke av besvergelsermen av enkelt, menneskelig raseri fra en mann som forsvarer hjemmet sitt. Skyggen dro bort.
…De eldes vakkert. Synnøves hår ble hvitt som kirsebærblomster, Eiriks skjegg grått som aske.
…Da tiden kom, døde de ikke hver for seg. De gikk sammen inn i skogens dyp, i malurtens blomstringstid. Nå står det to trær der: en kraftig eik med røtter dypt i malmdragene, og en bøyelig selje som slynger seg rundt stammen.
Om en vandrer plukker et blad fra denne seljen, vil han kjenne den samme bitterhet på leppenebitterheten av ekte, uløgnaktig kjærlighet, sterkere enn all magi.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
