Du, jeg må bare få det ut av meg, for dette har jeg gått og ruget på altfor lenge. Vennen min sier han elsker meg, men han har aldri valgt meg. Det har nå gått over tre år. Tre år med hemmelige møter. Tre år med de samme løftene, om og om igjen. Tre år med et forhold som kun eksisterer når kona hans ikke er i nærheten.
Jeg gikk jo ikke inn i livet hans vel vitende om at han var gift. Etter noen måneder fikk jeg vite sannheten at de fortsatt levde sammen som et vanlig ektepar. Men da var jeg allerede så investert, hodestups følelsesmessig.
Fra starten av har alt vært på hans premisser. Vi møttes bare bestemte dager, til bestemte tider, alltid på steder hvor ingen kjente oss. Han kunne aldri overnatte. Aldri dra på helgetur med meg. Jeg kunne aldri legge ut et bilde ikke engang et hint på sosiale medier.
Hvis jeg sendte ham en melding på kvelden og han ikke svarte, visste jeg grunnen. Hvis han forsvant i helgene, visste jeg det også. Det ekte livet hans var alltid et annet sted. Mitt snurret rundt hullene han lot igjen til meg.
Jeg har spurt ham rett ut, rolig, voksent om han noen gang kommer til å forlate kona si. Svaret var alltid det samme: “Ja, men ikke nå.” Han ventet på det rette tidspunktet. Det var visst ikke så lett. Ting skulle ordnes først. Hun var avhengig av ham. Han ville ikke såre henne. Jeg har hørt den setningen så ofte at jeg har begynt å hate den. Det kom alltid et nytt påfunn, en ny tidsfrist, en ny falsk håp.
Det var alltid jeg som justerte meg. Byttet vakter på jobben. Avlyste planer. Lærte meg å ikke spørre for mye, for å unngå krangel. Når han reiste med henne, var jeg stille. Når de feiret bryllupsdagen later jeg som ingenting. Når han kom til meg etter de hadde krangla, var jeg der for å trøste ham.
Jeg var den som lyttet. Den som forsto. Den som ventet. Men han valgte meg aldri.
Noen ganger har jeg trodd at nå gir jeg meg, nå går jeg. En gang sa han til og med at han hadde vært hos advokat. Igjen sa jeg til ham at jeg ikke var lykkelig. Jeg begynte å lete etter leilighet, prøvde å ha håp, satset alt. Men alltid kom det noe i veien jobb, familie, penger, “ikke riktig tid”. Og jeg ble værende. Fastlåst i en historie som aldri gikk fremover.
Verden min forandret seg jo likevel venninnene mine giftet seg, flyttet sammen, kjøpte seg leiligheter og lagde fremtidsplaner. Og jeg? Jeg løy. Sa jeg var singel. Eller at jeg hadde noe “uten merkelapp”. Jeg kunne ikke si sannheten, for jeg visste hvor dumt det ville høres ut. Visste hva folk ville si. Men jeg ble. Ikke fordi jeg var naiv, men fordi jeg elsket ham. Eller kanskje fordi jeg trodde jeg gjorde det noen dager vet jeg ikke helt lenger.
Det mest vondt var ikke at han ikke forlot kona. Det vondeste var at han aldri valgte meg. Hvis hun mistenkte noe trakk han seg bort fra meg. Hvis de to hadde problemer ble jeg borte. Hvis han måtte velge mellom å støtte meg eller være der for henne, vant hun, alltid. Jeg var aldri et valg. Jeg var bare en slags reserve, en som alltid ventet i kulissene.
Jeg er fortsatt med ham, men jeg er ikke den samme. Jeg vil ha ham, men jeg er sliten Nå er jeg så lei av å forstå. Lei av å vente. Lei av å nøye meg med smuler både av tid og kjærlighet.
Jeg trenger råd. Noe må skje, for nå må jeg ta et siste valg. Har andre vært borti det samme? Hva ville du sagt hvis det var meg du hadde foran deg nå?
