Da Solveig fikk en helt sort britisk korthårkatt i gave på innflyttingsfesten, satt hun i et kort øyeblikk i total sjokk
Den lille ettroms sekundærleiligheten hun knapt hadde spart seg sammen, var fortsatt ufullstendig møblert. Det var andre ting som også krevde hennes oppmerksomhet.
Så kom kattungen. Etter å ha roet seg ned, så hun inn i de ravgule øynene på den lille krabaten, sukked, smilte og spurte den som hadde gitt bort gjesten:
Er det en hann eller hunn?
En hann!
Greit, du blir Bamse, sa hun til kattungen.
Den åpnet sin lille munn og lydløst mjauet
*****
Det viste seg at britiske katter er helt greit å ha. Nå er det tredje året Solveig og Bamse bor hånd i hånd. I løpet av tiden har hun oppdaget at Bamse har en sårbar sjel og et stort hjerte.
Han hilser glad på henne når hun kommer hjem fra jobb, varmer henne i drømmene, ser på filmer ved siden av henne og løper med halen mens hun rydder.
Livet med en katt fikk farger igjen. Det er koselig når noen venter på deg hjemme, noen du kan le med og gråte med. Og viktigst av alt, så forstår han deg etter et halvt ord.
Man skulle tro alt bare var fred og glede, men
I det siste har Solveig begynt å kjenne smerter i høyre side. Først tenkte hun det bare var en dårlig sving eller en strekk, så hånte hun den fete maten. Da smertene ble verre, oppsøkte hun legen.
Da legen ga diagnosen og forklarte hva som ventet, falt Solveig i tårer hele kvelden og krøp inn under puten. Bamse, som merket at hun var lei seg, krøp stille ved siden av og forsøkte å roe henne med myke brumming.
Uten at hun merket det, sovnet Solveig i Bamses brumming. Om morgenen, med aksept for sin skjebne, bestemte hun seg for å ikke fortelle noen av sine nærmeste om sykdommen, for å slippe de medfølende blikkene og de pinlige tilbudene om hjelp.
Hun holdt fast på en liten håp om at legene skulle klare å behandle tilstanden. De foreslo et behandlingsforløp som kunne forbedre helsen.
Da oppstod spørsmålet om hvor katten skulle bo. I sitt hjerte, med vissheten om at sykdommen kunne ende tragisk, bestemte hun seg for å finne et nytt hjem til Bamse og gode eiere.
På nett la hun ut en annonse om at hun ønsket å gi bort en rasete katt til et godt hjem.
Den første som ringte, spurte hvorfor hun ville skille seg fra den voksne katten. Solveig, uten helt å forstå seg selv, svarte at hun hadde utviklet allergi mot kattehår under graviditeten.
Tre dager senere satt Bamse i transportkassen, med alt han trengte, på vei til nye eiere mens Solveig ble innlagt på sykehuset
To dager etterpå ringte hun de nye eierne for å høre hvordan det gikk med Bamse. De beklaget hundredvis ganger og fortalte at katten hadde rømt samme kveld, og at de ikke klarte å finne ham.
Første impuls var å rømme fra sykehuset og lete etter katten. Hun ba den vaktsomme sykepleieren slippe henne ut, men sykepleieren ga henne en streng beskjed om å bli igjen på rommet.
En romkamerat merket den opprørte unge kvinnen og spurte hva som foregikk. Solveig, med tårer i øynene, fortalte alt.
Vent litt, kjære, sa den tynne, eldre kvinnen, i morgen kommer en godhjertet dame fra Oslo. Jeg har også en dårlig diagnose, men sønnen min, som er forretningsmann, har prøvd å flytte meg til en annen klinikk, og jeg har sagt nei. Jeg skal be denne damen om å komme og se på deg også, kanskje blir det ikke så ille, sa hun mens hun strøk Solveigs skulder.
****
Da Bamse kom seg ut av kassen, skjønte han at han var i et ukjent hus. En helt fremmed strakte ut hånden for å klappe ham
Kattens nerver sprakk, og han slo i den hånden med poten og sprang inn i et mørkt hjørne.
Pål, ikke ta på ham nå, la ham venne seg til det, hørte Bamse en myk kvinnestemme, men det var ikke hans eier.
Hjertet hans dunket lavt, tankene fløy, sjelen verket. Hvorfor hadde eieren gitt ham bort til fremmede? Hvorfor hadde hun forlatt ham?
De ravgule øynene hans skannet rommet i panikk. Plutselig så han et åpent vindu. Med ett sprang fløt han gjennom rommet og hoppet ut!
Heldigvis var det bare andre etasje, og under vinduet lå en velstelt plen. Der startet Bamses vei hjem igjen
*****
Den godhjertede damen viste seg som Maria Pavlovna, en rundet kvinne i førtiårene. Hun studerte behandlingsplanen nøye, ba Solveig legge seg på en benk og snu seg på venstre side.
Hun tastet på maskiner, spurte hvor smerten var, og gjentok undersøkelser på medisinsk utstyr.
Solveig håpet ikke på noe bra. Hun returnerte til rommet hvor en annen pasient lå på sengen ved siden av.
Så, hva har de sagt, jenta? spurte hun.
Ingenting enda, de sier de kommer inn senere.
Skjønner. Jeg har dessverre en dårlig prognose, bekreftet det, svarte den andre med et trist smil.
Jeg er så lei meg, og tusen takk for alt, svarte Solveig, uten å vite hvordan hun skulle trøste noen som visste at hun snart skulle være borte.
En halvtime senere kom Maria Pavlovna inn med flere leger.
Nå, Solveig, har jeg gode nyheter. Sykdommen din kan behandles, jeg har skrevet ut et toukers forløp, så blir du frisk, sa hun med et smil.
Etter at legene gikk, snakket romkameraten:
Så bra. Jeg er glad for at jeg fikk gjøre en god gjerning før jeg dro. Vær lykkelig, jenta.
*****
Bamse hadde ingen stjerne å følge, men han trengte den ikke. Han fulgte bare sin kattelyst på veien hjem. Ruten gjennom lyng og busker var full av farlige eventyr og morsomme situasjoner.
Uten å kjenne noen gater, ble den noble briten på én dag en slu jeger med skarpe instinkter.
Han unngikk bråkete gater og travle veier, sprang, krøp og fløy over bakken (så følte han det, mens han jaget unna hunder), og tok seg opp på trær når han kunne
I en av de stille bakgårdene, nær en travel vei, møtte han en erfaren gatekatt. Den så ham umiddelbart som en fremmed. Med et høyt mjau kastet gatekatten seg på Bamse, som fra en høytidelig aristokrat ble en rasende banditt og ga ikke opp.
Kampen var kort. Den lokale gatetoppen flyktet til buskene, med et lett revet øre som souvenir.
Det var bare egoet til gatetoppen som ville vise hvem som hersket. Bamse fortsatte sin ferd hjem, og ingenting kunne stoppe ham.
På veien hjem husket han sine fjerne forfedre og lærte seg å sove i trær, velge de grenene som var myke nok.
Ja, det er litt pinlig, men Bamse lærte seg også å spise fra søppelkasser og stjele mat fra andre bakgårdskatter som de velgjøre naboene mater.
En gang ble han jaget av en flokk løshunder. De presset ham mot et lite tre og bjeffet, hoppet og sparket med potene.
Folk som hadde samlet seg ble skremt bort, og en kvinne bestemte seg for å ta Bamse med seg. Hun lokket ham med et stykke pølse.
Sulten og redd, Bamse klatret ned, lot seg klappe og ble holdt i fanget. Men
Etter å ha hvilt og spist i varmen, husket han hvor han skulle, hoppet han over trappen og gled gjennom en dør som akkurat hadde åpnet seg, og fortsatte hjem igjen.
*****
Etter utskrivning fra sykehuset kjørte Solveig hjem. Ordene fra den eldre damen, som ønsket henne lykke, gikk igjen i hodet. Hun var overlykkelig over at diagnosen ikke bekreftet noe alvorlig, men hjertet hennes sorget for Bamse. Hun kunne ikke forestille seg å komme hjem til en tom leilighet uten noen som ventet på henne.
Så snart hun trådte inn i leiligheten, ringte hun folkene som hadde tatt Bamse, og spurte om den eksakte adressen. Da hun kom dit, fikk hun vite hvordan Bamse hadde rømt, og bestemte seg for å følge kattens spor.
Alle mente det var umulig, at to uker hadde gått, at en huskatt knapt kunne overleve på gaten, men hun nektet å tro på det.
Hun gikk fra hus til hus, kikket i hver bakgård, i småplasser og i garasjer. Hun prøvde å tenke som en katt som aldri hadde vært ute. Hun ropte på Bamse, og så inn i de dunkle vinduene i kjelleren.
Nært slutten av dagen innså hun at Bamse var forsvunnet uten spor. Det var som om han ikke kunne komme seg så langt på den lange vandringen hun selv hadde gått i to timer.
Med tårer i øynene gikk hun inn i sin egen hage, så trist at hun nesten knuste seg. Plutselig så hun en svart katt som kom gående mot henne over fortauet.
«En svart katt» fløt i tankene hennes. Hun stoppet opp, så nøye, og ropte: «Bamse!».
Katten, som var uten krefter, satte seg, blunket lykkelig og mjauet lavt: «Jeg kom!»
Hvis dere vil lese flere av historiene våre, legg igjen en kommentar og gi en tommel opp. Det gir oss motivasjon til å skrive videre.
