Katten stirret stille på henne. Etter å ha trukket pusten og samlet mot, strakk Annika seg etter ham, i håp om at de tykke ermene på skinnjakken hennes skulle beskytte hendene mot klørne til den lodne snylteren
Vakten var over, og Annika gikk til bakerste del av bussen, nøye med å sjekke under hvert sete.
Bussen var litt som hjem for henne, og hjemme hos Annika var det alltid rent. Kanskje fordi det aldri var noen der som rotet til?
Annika, nå må du snart finne deg en mann, pleide de eldre kvinnelige vaktlederne å erte. Du har rundet tretti og er fortsatt alene. Og du kjører buss ikke mange kvinner som orker det, med tanke på passasjerene som kan være ganske krevende!
Jeg har bare fine folk om bord, svarte hun. Dessuten liker jeg jobben min. En mann er tross alt ikke som en katt eller en hund man bare “skaffer seg”!
De eldre kvinnene utvekslet blikk. De visste jo at menn kunne by på mer styr enn et firbeint kjæledyr.
Da burde du i hvert fall skaffe deg en katt, kom rådet. Så slipper du å være helt alene!
Annika sukket:
Katten lar vente på seg, sa hun, og gikk hjem, satte på musikk, laget middag til seg selv, leste litt og la seg
Dagene liknet hverandre som dråper i vann. Helgene likte hun ikke så godt da fikk hun altfor mye fritid. På slike dager satte hun seg ofte på bussen denne gangen som passasjer.
Hun likte tanken på å bli fraktet bort, mot et lykkelig og vakkert liv, av noen andre
Denne dagen var ikke annerledes. Etter vakten sin gikk hun for å rydde og vaske i bussen.
Da hun kikket under bakerste sete, rykket hun først tilbake. To glødende øyne stirret på henne!
Hvem er du da? Pus, pus, pus! Hvordan endte du opp her? Annika satte seg på huk. Har du gått deg bort?
Katten bare så på henne i ro.
Med et sukk og et siste motansamling strakte Annika seg etter den, og håpet skinnjakken ville beskytte henne mot klor.
Katten lot seg dra frem, og Annika fikk se nærmere på ham.
Han var nydelig.
Hun kunne lite om katteraser, men den spesielle snuten og den tykke pelsen tydet på perser. På halsen bar han et halsbånd med et lite skilt.
Merlin, leste Annika, mens hun snudde katten fra side til side. Er du oppkalt etter selveste den store trollmannen?
Katten gjespet og protesterte ikke.
Hva skal vi gjøre med deg, Deres Magiske Høyhet? Annika bestemte seg for å være høflig mot en katt med slikt navn. Hvor skal vi lete etter eierne dine?
Katten svarte med et nytt langt gjesp, omtrent som om han sa hvor skulle jeg vite det? Men litt mat og en lur hadde ikke vært dumt!
Hun skjønte vel hun ikke hadde så mange valg. I realiteten hadde hun to, men hvem kunne vel forlate ham ute i kulden?
Da blir det slik: Du får overnatte hos meg i kveld, så printer jeg ut noen etterlysninger i morgen sikkert noen som savner deg, vennen!
Katten protesterte ikke. Da Annika gikk mot døra, begynte han å vri seg ut av armene hennes.
Hva er det nå da? hun skjønte ikke kattespråk, men katten smatt selv ned på gulvet og pilte tilbake under setet. Så vendte han tilbake med noe i munnen.
Hva har du funnet? spurte Annika og bøyde seg ned.
Katten åpnet munnen, og en lottokupong landet i håndflaten hennes.
Jøss! Annika studerte funnet overrasket. Skal tro om eieren din mistet både deg og denne kupongen?
Katten sendte henne et blikk og så ut til å mene: Bør vi ikke komme oss hjem snart?
På vei ut grunnet Annika på om hun skulle nevne lottokupongen i oppslaget sitt. Hva om noen bare lot som om de var eier for å stikke av med gevinsten?
Nei, hun måtte være lur. En ting om gangen. Først måtte hun kjøpe noe god mat til gjesten.
Hva vil du ha? spurte hun i butikken mens hun studerte hylla med kattemat.
Merlin undersøkte et par poser og dyttet til slutt hodet inn i én, slik at Annika måtte trekke den ut.
Er det denne du vil ha? spurte hun.
Han grep posen i munnen, og tvilen forsvant.
Du er en klok katt! lo hun.
Merlin lagde en liten lyd, nærmest et det vet jeg godt. De handlet det de trengte og dro hjemover.
Gjør deg hjemmekjent! sa hun da hun satt katten på gulvet.
Merlin begynte å inspisere leiligheten. Annika gikk for å lage mat. Hun hadde ikke katteutstyr, så to asjetter måtte duge til mat og vann.
Da han hadde spist, tok Annika bilde av ham og laget etterlysninger. I teksten stod det ingenting om navn eller lottokupong.
Etter at hun hadde printet dem ut, viste hun et eksemplar til Merlin.
Se så flott du ble! smilte hun. I morgen henger jeg dem opp på bussen, så kanskje eieren finner deg! Oj
Hun stivnet. I morgen skulle hun jo på vakt hvor skulle hun gjøre av katten?
Ta ham med? Umulig, det ville bare forstyrret henne som sjåfør. La ham være alene? Etter å ha gått seg bort fikk han trengte ro og trygghet!
Da kom hun på Lars, naboen tvers over gangen, som jobbet hjemmefra. Han trengte bare PC med nett. De hilste ofte han var høy og litt klønete, med briller.
Kanskje Lars kunne passe katten?
Hun samlet mot og ringte på. Lars åpnet døren, bustete og i slappe kosebukser. Han så overrasket ut, men nikket, tok nøkkelen uten å spørre ut.
For et øyeblikk ble Annika skuffet over hans manglende interesse for henne. Sukkende vendte hun tilbake og ropte:
Pus, Merlin, hvor blir du av?
Katten sto parkert ved balkongdøra, som om han ville ut.
Annika nølte et sekund, men tenkte at en så klok katt aldri ville hoppe ned fra åttende hun åpnet døra, og de gikk ut sammen.
Merlin hoppet lett opp på rekkverket, Annika gispet og styrtet til for å holde ham fast.
Han så på henne med overbærenhet, løftet hodet og stirret mot himmelen. Annika strøk pelsen og fulgte blikket hans stjernene blafret i det høye.
En stjerne falt, og i det øyeblikket tvang Merlin seg mot hånden hennes, som for å si: Nå må du ønske deg noe! Og det gjorde hun.
Da hun la seg, sovnet hun med en gang kanskje fordi Merlin sang sin egen vuggesang rett ved siden av?
Neste morgen, etter å ha gitt Lars instruksjoner, dro hun på jobb.
Hele dagen kjørte hun gjennom byen, med etterlysningen bak men ingen meldte seg for å hente den lodne passasjeren.
Annika skammet seg litt, men var også lettet. Nå gledet hun seg hjem der ventet det noen på henne.
I leiligheten luktet det nymalt kaffe. Hun pleide alltid å drikke pulverkaffe, så forskjellen slo mot henne som et slag i ansiktet eller rettere sagt, i nesen.
Jeg tok meg den frihet å lage litt ordentlig kaffe, innrømmet Lars. Ikke for å fornærme, men du den pulverkaffen er ikke mye å skryte av! Vil du ha en kopp?
Ja, takk! Annika lyste opp. Hvor er Merlin?
Katten dukket straks opp i gangen, såre fornøyd. Han strøk seg mot Annikas ben som for å vise sin høyeste aktelse.
Merlin har det fint, sa Lars og bøyde seg ned for å klappe ham. Jeg fikk gjort noe helt annet i dag, faktisk. Skulle egentlig jobbe, men endte opp med å skrive eventyr om en katt av alle ting.
Kan jeg få lese? spurte Annika nysgjerrig.
Det er sikkert bare tøys, protesterte Lars, men hun kunne se at han egentlig ønsket å vise det frem.
Jeg elsker eventyr og fantasy! forsikret Annika varmt.
Så de drakk deilig kaffe, leste eventyret, og Merlin satt ved siden av og så på dem, nesten overbærende, som om de var to små kattunger.
Annika likte virkelig eventyret. Da Lars gikk hjem, kjente hun et lite stikk av tristhet. Bare litt, for hun hadde jo fremdeles katten.
Så ringte det på døren. Merlin skvatt, men ruslet alvorlig mot gangen. Annika spurte:
Hvem der?
Jeg kommer angående etterlysningen, svarte en stemme, og Annika ble stille.
Hun vurderte et sekund å la være å åpne, men det hadde vært galt. Hun låste opp. Utenfor sto en høy, eldre mann i svart frakk. Han smilte vennlig:
Ikke vær urolig, unge dame. Jeg er faktisk her for katten og for at du ikke skal tvile, han heter Merlin. Og der er han.
Katten nærmest fløy til den gamle mannen og la seg i armene hans, så ingen tvil var mulig.
Kom inn, sa Annika med lav stemme.
Underlig nok fikk hun lyst til å gråte. Hvordan kunne man venne seg til en katt på én dag? Den gamle luktet i luften, smilte. Det virket som om han vekslet noen blikk med katten.
By på en kaffe, ba han vennlig.
Hun kokte kaffe takket være at Lars nylig hadde latt sin stående kanne stå. Hele tiden utvekslet den gamle og katten blikk, som om de førte en stille samtale.
Fant du forresten noe mer i bussen? spurte den gamle.
Annika rødmet og fant frem lottokupongen. Hun rakte den mot mannen, men han avviste hånden.
Nei, den er til deg, smilte han.
Men den er jo din! protesterte Annika.
Du fant den, og Merlin protesterer ikke, svarte den gamle og smilte lurt.
Men hva om det er gevinst? stammet hun.
Vil du virkelig si nei til selv muligheten til å bli litt lykkeligere? spurte han.
Annika så ned. Det var jo nettopp det hun hadde ønsket seg under stjernene!
La lykken få en sjanse, kjære deg, smilte han. Og ikke vær trist. Vi sees sikkert igjen når du en dag vender tilbake.
Vender tilbake fra hva? rakk hun aldri å spørre, for den gamle mannen var allerede ute, og døren lukket seg mykt.
Nøkkelen snudde seg i låsen, og Annika gikk i seng. Hun sovnet med en gang, og drømte om eventyret Lars hadde skrevet om en mektig trollmann som hadde levd for seg selv hele sitt liv. Magien hans brakte ingen andre glede, så han ble straffet med å leve som katt inntil fortryllelsen brøt.
Neste morgen gikk hun til jobb, men denne dagen skinte solen sterke, folk smilte, og bussen føltes lettere enn før.
Og ja hun sjekket lottokupongen og ble ikke spesielt overrasket da hun vant en reise til sjøen. Det overrasket henne mer at sjefen sa:
Du trenger ferie, Annika, ta deg fri! Gutta tar skiftene.
Så ble det sjø, stjernehimmel, og en følelse av å være ny!
Da hun kom hjem, hadde hun både skjell i lomma og sjøen brusende i hjertet.
Idet hun åpnet døren, kom Lars ut på trappen alltid like høy og bustete.
Det var noen her etter deg i går, sa han. De ba meg gi deg vent litt. Han stirret på henne. Du ser forresten annerledes ut. Og veldig vakker.
Takk, smilte Annika. Hva skulle du gi meg?
Lars smalt seg på pannen, forsvant inn, og kom ut med en grå, lodden kattunge i hendene. Med et svært kjent ansiktsuttrykk.
Alle persere ser kanskje slik litt overlegne ut.
Dette er sønnen til din katt altså den du fant. Han heter Arthur.
Den gamle sa han og Merlin bare stolte på deg til å ta vare på ham. Lars stanset litt. Nei, egentlig sa han at de stolte på oss begge
Hvordan da? spurte Annika mens hjertet slo fort.
Han sa at bare vi to kunne gi ham det hjem han trengte, svarte Lars lavt.
Mjau! bekreftet Arthur og strakte seg mot Annika, som møtte hånden til Lars.
Og i den lille leiligheten ble det litt mer varme, godhet og helt vanlig hverdagslykke.
Moralen er enkel: Man finner ofte det man minst venter og noen ganger betyr det nye vennskap, mot til å ta imot lykken når den banker på, og at man må våge å slippe kjærligheten inn.
