Katten vår sov alltid inntil kona mi. Han presset ryggen sin mot henne og sparket på meg med alle fire potene. Om morgenen så han frekt og ertende på meg. Jeg kjeftet, men kom ingen vei. Kjæledeggen, må vite! Skatten hennes, solstrålen. Kona mi lo, men jeg syntes ikke det var spesielt morsomt.
Til denne skatten ble det stekt makrell, fiskebein plukket vekk, og den sprø, deilige fiskehuden ble brettet til en liten, sirlig haug ved siden av de varme, rykende fiskestykkene på kattens asjett. Katten sendte meg et skeivt blikk som klart betydde: Du er en taper, det er jeg som er sjefen her.
Jeg fikk de bitene av fisken som prinsen ikke gadd ha. Altså, han mobbet meg så godt han kunne. Jeg lot meg ikke pille på nesa, så jeg hevnede meg innimellom flyttet ham diskret bort fra fiskefatet, eller dyttet ham ned fra sofaen. Krig, rett og slett.
Noen ganger la han igjen snikbomber i tøflene og skoene mine. Da lo kona mi og sa: Det er din egen skyld som er slem med ham! og koste med sitt lille solskinn. Den grå katten kastet på hodet og så overlegent på meg. Jeg sukket, men med bare én kone sto jeg liksom ikke til å forhandle. Det var bare å finne seg i det.
Men så, denne morgenen
Idet jeg var i ferd med å dra på jobb, hørte jeg kona mi rope i gangen. Jeg løp ut og fikk se fem kilo pels, klør og raseri gå løs på henne som en okse på rød løper. Straks han så meg, hoppet udyret rett mot brystet mitt, skubbet så hardt at jeg fløy ut av gangen og landet på gulvet. Jeg spratt opp og grep en krakk som skjold, rykket til meg kona og trakk henne inn på soverommet. Katten tok sats, smalt inn i en krakkefot og ga fra seg et iltert hyl.
Men neida, han ga seg ikke. Han angrep til vi fikk smelt igjen døra. Vi lyttet til den sinte fresinga utenfor, og begynte å smådesinfisere kloremerkene på oss med sprit og jod fra apoteket. Kona sto i kråkestilling i senga og ringte jobben: Katten vår har spinnet, klort oss opp vi må til legevakta, ikke kontoret! Jeg kopierte forklaringen ordrett til sjefen min.
Og så, plutselig ristet hele blokka. Hele huset gynga, glassrutene på kjøkkenet sprakk, og på badet gikk det også i tusen knas. Jeg mistet telefonen i gulvet. Stillheten var øredøvende. Uten å tenke på katten spurtet vi ut i kjøkkenet og tittet ut vinduet.
Rett utenfor gapte et digert krater. Deler av en liten lastebil lå slengt rundt, sammen med opprevne biler som veivet hjelpeløst med hjulene i været, akkurat som veltede skilpadder. I det fjerne hylte sirener fra brannvesen og ambulanser.
Forfjamset snudde vi oss mot katten med en gang.
Der satt han bortgjemt i et hjørne, med den høyre framlabben trukket tett til brystet, og jamret lavt for seg selv. Kona ropte og fløy til ham, løftet ham opp og trykte ham inntil seg. Jeg nappet bilnøklene ut av lomma, så bar det ned trappene, sju etasjer i full fart uten et ord.
Unnskyld til alle rammede av eksplosjonen, men vi hadde vår egen skadde å redde.
Bilen vår sto heldigvis bak blokka. Vi kastet oss inn, og så gikk det rett til dyreklinikken til Hedda, veterinæren vi kjente. Jeg hadde en hel bataljon med dårlige samvittighetspuser, som skrapte på innsiden av sjela mens Mikael Wiehes Kjæreste i verden surra på radioen, bare for å gni det inn.
Etter en time kom kona ut fra veterinæren, med skatten trygt i armene og bandasjert labb. Katten viste stolt alle i venterommet den store bandasjen, og vips, så strømmet det til fremmede hender for å klappe ham og trøste. Hva i all verden har skjedd? spurte de. Eksplosjon! svarte kona. Det sto respekt av vår firbeinte.
Hjemme begynte kona straks å steke yndlingsfisken til katten, plukket ut beina og la en liten haug sprø fiskeskinn på fatet slik han liker det. Jeg fikk restene. Den trebeinte krigeren tuslet humpende til fatet, knep sammen fjeset av smerte og sendte meg et blikk som skulle vært overlegent. Men nå ble det bare vondt.
Jeg hadde det travelt, men da jeg var ferdig, gikk jeg bort til fatet hans og la min rensede fiskebit oppi. Katten stirret uforstående på meg med meg med store, overraskede øyne. Han løftet den vonde labben til brystet og mjauet lavt, spørrende.
Jeg tok ham opp i armene og hvisket til ham: Kanskje jeg er en loser. Men med ei sånn kone og en sånn katt, er jeg den lykkeligste taperen i landet. Så kysset jeg ham på snuten.
Katten malte svakt og dunket hodet sitt mot kinnet mitt. Jeg satte ham forsiktig ned, og han begynte å spise fisken, selv om smerten fikk ham til å rynke på nesen. Kona og jeg satt arm i arm og så på og smilte.
Siden da har han bare sovet inntil meg. Titter opp i ansiktet mitt hver kveld, og jeg ber bare om én ting: at jeg får mange, mange år til å ha ham og kona mi ved min side.
Mer ønsker jeg ikke.
Helt sant.
For det er faktisk det som er ekte lykke.
