Du, hør her jeg opplevde noe helt komisk i dag! Tenk deg at en katt, av alle ting, bare snubler over en mobiltelefon ute på gata Den mjauete pelsballen nøs til på en Samsung (eller iPhone, for alt jeg vet), sniffet litt fordi mobilen luktet menneske og fordi den var god og varm, og selvfølgelig la seg til rette oppå den. Med potene rundt, nesten som om det var en pute! Og vips, så kom skjermen til live bare av et lite trykk fra kattelabben.
Det rare i alt dette var at mobilen tilhørte Ingrid. Hun hadde knapt rukket å glede seg over sin nye, dyre mobil helt splitter ny, og sikkert kjøpt på Telenor-butikken på Karl Johans gate eller noe slikt. Men fra første stund begynte mobilen å bli glovarm og til slutt klarte hun søren meg å miste den også. Kjipt, ass. Den var ellers kjempefin, stor skjerm og batteriet skulle visstnok vare i dagevis ironisk nok var det akkurat det batteriet som sviktet. Noen angremulighet hadde hun ikke, for mobilen var sporløst borte. Pengene rundt syv tusen kroner føles plutselig ganske langt unna.
Ingrid bannet litt lavt for seg selv og fisket frem den gamle klapptelefonen hun har arvet av bestemor. Så ringte hun sitt eget nummer. Ringetonen lød, men ingen svarte. Skuffet dryppet hun seg noen dråper sitronmelisse og la seg på sofaen, mens hun prøvde å gjenkalle hvor hun hadde vært den dagen kanskje det gikk an å gå samme veien på nytt og finne mobilen? Plutselig vibrerte noe under hånden hennes et anrop! På skjermen lyste hennes eget nummer mot henne.
“Halo! Det er Ingrid,” sa hun kjapt.
I andre enden hørte hun bare susing, noen små pust og så… “Mjaau…”
Hun la på i full fart. “Noen driver ap med meg!” tenkte hun. Irritert over at hun ikke hadde satt låsekode, så nå lekte visst noen seg med hennes nye mobil. En ny oppringing avbrøt irritasjonen. Samme pust, samme brus… og nok en gang et bestemt mjau midt i samtalen.
“Kan du slutte å ringe meg!” ropte Ingrid.
Men det kom flere og flere anrop. Til slutt ble hun så lei at hun dro på seg skoene og gikk ut. Lydene virket å komme utenfra, så hvem nå enn denne “spøker’n” var, stod sikkert rett der hvor mobilen ble funnet. Ingrid fulgte ruta si, og ringte til sitt eget nummer med jevne mellomrom. Til slutt hun håpet ikke en gang lenger hørte hun sin egen ringetone. Hun styrte mot lyden for å konfrontere “skurken” som moret seg på hennes bekostning.
Men istedenfor å møte en rampete guttunge eller noe sånt, så hun … en katt. Under et tunt tre, satt det en sliten oransje pusekatt, og vekslet mellom å daske og kna på mobilen hennes. Den mjauet irritert hver gang mobilen laget lyd. Det så nesten ut som om katten ble både redd og forfjamset over den levende dingsen, men han klarte ikke å la være mobilen var jo så herlig varm mot vinterkulda.
Da Ingrid nærmet seg, var alt sinne glemt. Katten løp rett bort til henne sånn som om hun var den beste i verden og gnikket seg mot hendene hennes og knurret fornøyd, som om det var kjærlighet ved første blikk. Ingrid sto der, litt overrumplet, men var helt solgt da katten strøk kinnet sitt mot henne, nærmest ga henne kattekyss. Ikke rart pus prøvde å varme seg han skalv jo litt av kulde.
Med mobilen trygt i lomma og katten i armene, gikk de hjemover. Ingrid ble gående og tenke på det rare i at hun kunne ha fått seg en venn sånn helt tilfeldig. For det var ikke snakk om å etterlate denne koseklumpen under noe tre etter alt det der.
Katten var helt henrykt, malte som besatt og presset hodet opp mot leppene og haka hennes, mens Ingrid prøvde litt sånn halvhjertet å vri seg unna men egentlig syntes hun det var helt vidunderlig. Han var så kosete, selv om han egentlig var gatekatt.
Sant og si, så var katten helt yr på grunn av duften av sitronmelisse som Ingrid hadde sølt på seg selv tidligere på kvelden. Saken var altså ikke så mystisk likevel Men tenk at liksom, det skulle ende sånn da hadde hun verken mobilen eller pusen tilbake!
