I sette ned bæreburet på flisgulvet og åpnet glidelåsen. Den røde katten kom langsomt ut, snuste rundt hjørnet av buret, gikk forbi vannskålen og satte seg med ryggen mot døra. Fem og et halvt kilo rolig stahet. Slik gjorde han hver gang, og Gerd visste allerede: han ville ikke snu seg.
Kveldsvakta var over, alle hadde gått, og bare de som ikke var hentet, ble igjen.
Gerd strøk fingeren langs den kalde gitterstangen.
– Velkommen tilbake, Mons.
Katten beveget seg ikke.
Neste dag la hun tre returskjemaer på bordet.
Første familie, et ungt par. Toroms i utkanten, balkong med utsikt over parkeringsplassen. Årsak til retur: «aggressiv, gjemmer seg, tar ikke kontakt». De holdt ut i to uker.
Andre familie. En kvinne på førti, ettroms etter nyoppussing. «Har ikke tilpasset seg, freser, gjemmer seg under badekaret». Ti dager.
Tredje. En mann med datter på sju. «Barnet blir lei seg, katten vil ikke leke, sitter i et hjørne». Én uke.
Gerd leste gjennom alle tre arkene og gned seg på neseryggen. Papiret luktet tonerkassett og andres kjøkken. Ordlydene var like, og i den likheten var det noe som klødde, som en flis under neglen, men hun fikk ikke tak i hva. Alle familiene hadde bestått intervjuet. Alle hadde skrevet under kontrakten. Alle hadde lovet tålmodighet.
Eirik stakk hodet inn gjennom døra, lenet skulderen mot karmen. Høy, tynn, i en utvasket grå genser. Briller med tynn innfatning hadde sklidd ned på nesetippen.
– Næ… Mons igjen?
– Mhm.
– Kanskje han bare er sånn, Gerd. Det finnes jo sånne.
– Sånn?
Han trakk på skuldrene og dro ut vokalen, som vanlig.
– Næ… uheldig.
Ordet hang mellom dem. Gerd klemte koppen med kaffe, plasten ga etter og bulte inn. Hun slapp taket og satte fra seg koppen. En kaffesøl bredte seg over bordet mot kanten av skjemaet.
Andre familie ringte hun i lunsjen. Det tok seks signal før noen tok telefonen.
– Hallo? Ja, jeg husker. Den røde. Mons. Nei, vi har det helt fint uten ham, takk.
Stemmen til kvinnen var rolig, nesten høflig-kjedelig. Noen i naborommet skrudde på TVen, og Gerd hørte dempet latter fra et studio-publikum, som om alt gikk etter planen i den fremmede leiligheten.
– Kan du fortelle hvordan han oppførte seg den første dagen?
– Den første? Han krøp under badekaret og ble sittende. Vi ropte på ham. Vi dro ham ut. Vi satte maten rett foran trynet hans. Han freste. Den andre dagen prøvde jeg å klappe ham. Han krafset hånden min så det blødde.
– Og så?
– Så tenkte jeg at hvis katten ikke vil bo med folk, er det ingen grunn til å plage ham.
Gerd klemte telefonen mot skulderen og noterte i notisboka: «dro ham ut fra under badekaret». Hun understreket.
– Ga dere ham tid til å være alene? Uten å prøve å få kontakt?
Pause. Suset fra røret i den andre hånden.
– Hvorfor da ta en katt hvis man ikke skal ta på ham?
Gerd svarte ikke. Hun sa ha det, la telefonen på bordet og ble sittende lenge med haken støttet i hånden. Utenfor trommet regnet på blikktaket, jevnt som en metronom.
På neste side i notisboka fant hun et notat fra første familie, gjort måneder tidligere: «prøvde å ta ham på fanget fra første dag». Gerd satte et spørsmålstegn ved siden av og lukket boka. Men spørsmålet ble ikke borte.
Lørdag ble Eirik igjen til langt på kveld.
Hun kom inn stille. Lyset var bare på i den fjerne gangen, der bur for langtidsopphold sto.
Eirik satt på huk foran Mons’ bur. Han sa ikke et ord. Bare satt og så ned i gulvet, og katten bak gitteret gjorde det vanlige: ryggen mot døra, halen viklet rundt labbene, ørene litt bakover.
Gerd ville rope på ham. Men hun stoppet. For hun hørte det.
Mons malte.
Stille, helt på grensen. En jevn, lav lyd, som summingen fra lysrør, bare mykere. Som om det gikk en liten motor inni katten, som bare startet i stillhet. Når ingen strakte fram hendene eller dyttet maten opp i trynet hans.
Eirik reiste seg, snudde seg mot utgangen og kolliderte nesten med Gerd.
– Næ… jeg bare… sjekket skålene.
– Han malte.
– Ja. Han gjør det ofte. Når han tror han er alene.
– Hvor lenge har du visst det?
Eirik rettet på brillene.
– Siden oktober, tror jeg. Jeg glemte nøklene og gikk tilbake for å hente dem. Og han satt og malte. Så knirket døra, og han stoppet med en gang. Som om noen slo av.
Gerd lente seg mot veggen. Pussen var ru og kald mot skulderbladene. Fra buret kom det ikke en lyd. Mons hadde blitt stille da han merket enda et menneske.
Og i stillheten gikk det opp for henne hva de tre skjemaene lignet på.
Ikke en beskrivelse av en vanskelig katt.
Men en beskrivelse av mennesker som ville ha kjærlighet på sparket. Kos på kommando. Takknemlighet den første kvelden, kontakt på bestilling, som en bryter på veggen: trykk, få.
Tre familier tok Mons og strakte seg straks mot ham med hendene. Dro ham ut av skjulestedet. Holdt ham opp mot ansiktet. Satte ham på fanget. Og når et levende vesen svarte med det eneste det hadde, når det gjemte seg, freste, trakk seg sammen, fylte de pent ut skjemaet: «aggressiv», «har ikke tilpasset seg», «vil ikke leke».
Gerd åpnet notisboka. Og fant det tredje notatet, som hun hadde skrevet da siste familie leverte ham tilbake, men ikke lagt merke til: «Datteren gråt fordi katten ikke ville sitte på fanget hennes».
Ordlydene endret seg hver gang. Men handlingen var den samme.
Mandag skrev hun om instruksen. Den gamle versjonen, som alle fikk utdelt, begynte med: «Katten trenger kos og tålmodighet». Den nye begynte annerledes.
Gerd leste høyt for Eirik, holdt arket på strak arm, som om hun ikke trodde på sin egen håndskrift:
– Første uke ikke ta på. Ikke rop. Ikke dra ham ut. Sett fram skål, vann, kattedo og lukk døra til rommet hans. Gå bare inn for å gi mat. Ikke se ham i øynene. Ikke prøv å klappe.
Eirik peip til.
– Næ… dette er jo en instruks i å ignorere katten.
– Det er en instruks i å ikke hindre katten i å bli glad i deg.
Hun var stille et øyeblikk, og la til med lavere stemme:
– I halvannet år har vi forklart folk at katten er vanskelig. Men han er ikke vanskelig. Han er forsiktig. Og vi sendte ham til dem som forveksler tålmodighet med forventning.
– Hva er forskjellen?
– Forventning krever resultat. Tålmodighet krever ingenting.
Eirik trakk på ordet, som om han prøvde svaret. Han sa ingenting. Lyset over dem blinket, og Mons i enden av gangen rykket kort i øret på lyden. Det venstre, med det lille riflet.
Fjerde familie kom etter tre uker. En kvinne i femtia med stille stemme og solbrune hender. Hun hørte på den nye instruksen og nikket. Bare ett spørsmål:
– Og om han etter en måned fortsatt sitter med ryggen til?
Gerd så henne i øynene.
– Da trenger han mer enn en måned.
Kvinnen nikket. Og tok bæreburet.
Mons inne var stille. Ryggen mot gitteret, halen rundt labbene, ørene litt bakover. Som vanlig.
Bildet kom etter en måned. Uten tekst, uten kommentar. Bare et bilde. En vinduskarm, utenfor vintergården, en potte med en eller annen plante.
Og katten. Rød, med hvit bryst og det venstre øret med riflet.
Han satt med trynet mot rommet.
Gerd viste bildet til Eirik. Han rettet på brillene, så på det, så en gang til.
Og sa stille, uten den vante lange vokalen:
– Så det var ikke ham det sto på.
Gerd stakk telefonen i lomma. Hun tok Mons’ kort ut fra mappa «langtidsopphold» og la det i den nederste skuffen i pulten. Der lå de få historiene som ikke trengtes å fortelles på nytt. Det holdt å huske dem.
