I Mikkels kort stod det tre returer på halvannet år. De frivillige kranglet ikke lenger om hvem som skulle tilby ham neste gang.
Lene satte buret på flisegulvet og åpnet glidelåsen. Den røde katten kom langsomt ut, snuste i hjørnet av buret, gikk rundt vannskålen og satte seg med ryggen mot døren. Fem og et halvt kilo med rolig stahet. Slik gjorde han hver gang, og Lene visste allerede: han kom ikke til å snu seg.
Kveldsvakten var over, alle hadde gått hjem, og bare de som ikke var hentet var igjen.
Lene strøk fingrene over den kalde stangen i buret.
– Nå da, Mikkel. Velkommen tilbake.
Katten rørte seg ikke.
Dagen etter la hun tre returskjemaer ut på bordet.
Første familie, et ungt par. Toroms i utkanten, balkong med utsikt over parkeringsplassen. Årsak: «aggressiv, gjemmer seg, tar ikke kontakt». Holdt ut i to uker.
Andre familie. En kvinne på førti, ettroms etter nyoppussing. «Tilpasset seg ikke, freser, gjemmer seg under badekaret». Ti dager.
Tredje. En mann med en datter på sju. «Barnet blir lei seg, katten leker ikke, sitter i et hjørne». En uke.
Lene leste alle tre arkene på nytt og gned seg på neseryggen. Papiret luktet blekk og andres kjøkken. Ordlyden var lik, og noe i likheten klødde som en flis under neglen, men hun fikk ikke tak i hva det var. Alle familiene hadde vært gjennom intervju. Alle hadde signert kontrakt. Alle hadde lovet tålmodighet.
Simen tittet inn i kontoret, lent mot dørkarmen med skulderen. Høy, tynn, i en utvasket grå genser. Briller i tynn innfatning hadde sklidd ned på nesetippen.
– Næææ… Mikkel igjen?
– Mhm.
– Kanskje han bare er sånn, Lene. Noen er jo det.
– Sånn «hva da»?
Han trakk på skuldrene og dro ut vokalen på vane vis.
– Næææ… uheldig.
Ordet hang mellom dem. Lene klemte plastbegeret med kaffe, plasten knakte og trykket seg inn. Hun slapp taket og satte fra seg begert. En liten kaffesøle spredte seg over bordet mot kanten av skjemaet.
Andre familie ringte hun i lunsjen. Røret ble tatt etter sjette pip.
– Hallo? Ja, jeg husker. Den røde. Mikkel. Nei, vi har det fint uten han, takk.
Stemmen til kvinnen var jevn, nesten høflig-kjedelig. Fra rommet ved siden av hørte hun fjernsynet, dempet latter fra et studiopptak, som om alt gikk etter planen hjemme hos dem.
– Kan du fortelle hvordan han oppførte seg den første dagen?
– Den første? Han krøp under badekaret og ble sittende. Vi kalte på ham. Vi dro ham ut. Vi satte mat direkte foran trynet hans. Han frest. Dagen etter prøvde jeg å klappe ham. Han klorte meg i hånden så det blødde.
– Og så?
– Så tenkte jeg: hvis katten ikke vil bo med mennesker, er det ingen grunn til å plage ham.
Lene klemte telefonen mot skulderen og skrev i notatboken: «dro ham ut under badekaret». Understreket.
– Ga dere ham tid til å være alene? Uten å prøve å få kontakt?
Pause. En rasling fra røret i den andres hånd.
– Hvorfor tar man katt hvis man ikke skal røre den?
Lene svarte ikke. Sa adjø, la telefonen på bordet og satt lenge med haken i hånden. Utenfor trommet regnet jevnt mot blikktaket som et metronom.
På neste side i notatboken fant hun en notat fra første familie, skrevet måneder før: «prøvde å ta ham på fanget fra første dag». Lene satte et spørsmålstegn ved siden av og lukket notatboken. Men spørsmålet lukket seg ikke.
Lørdag ble Simen igjen til langt på kveld.
Hun kom inn stille. Lyset brant bare i den innerste korridoren, der bur for langtidsopphold stod.
Simen satt på huk foran buret til Mikkel. Sa ikke et ord. Satt bare og så ned i gulvet, og katten bak sprinklene gjorde det samme som alltid: ryggen mot døren, halen svøpt rundt labbene, ørene litt bakover.
Lene ville rope på ham. Men stoppet. Fordi hun hørte det.
Mikkel kuttet.
Lavt, helt på grensen. En jevn, dyp lyd som minnet om summingen fra lysrørene, bare mykere. Som om det gikk en liten motor inni katten, en som bare startet i stillhet. Når ingen rakte ut hender eller satte mat rett foran trynet hans.
Simen reiste seg, snudde mot døren og smalt nesten inn i Lene.
– Næææ… jeg bare… sjekket matskålene.
– Han kuttet.
– Ja. Han gjør det ofte. Når han tror han er alene.
– Hvor lenge har du visst det?
Simen rettet på brillene.
– Siden oktober, tror jeg. Jeg glemte nøklene og gikk tilbake etter dem. Da satt han og kuttet. Så knirket døren, og han stoppet med en gang. Som å skru av en bryter.
Lene lente seg mot veggen. Pussen var ru og kald mot skulderbladene. Inne fra buret kom det ikke en lyd. Mikkel hadde blitt stille da han merket et annet menneske.
Og i stillheten gikk det opp for henne hva de tre returskjemaene lignet på.
Ikke på beskrivelsen av en vanskelig katt.
Men på beskrivelser av mennesker som ville ha kjærlighet med en gang. Kos på kommando. Takknemlighet første kvelden, kontakt på bestilling, som en bryter på veggen: trykk, og du får.
Tre familier tok Mikkel og straks strakte de seg mot ham med hendene. Dro ham ut av skjulestedene. Holdt ham opp til ansiktet. Satte ham på fanget. Og når et levende vesen svarte med det eneste det kunne, ved å gjemme seg, frese, krype sammen, fylte de pent ut skjemaet: «aggressiv», «tilpasset seg ikke», «leker ikke».
Lene åpnet notatboken. Og fant den tredje notaten, som hun hadde skrevet da katten kom tilbake siste gang, uten å legge merke til den: «Datteren gråt fordi katten ikke ville sitte på fanget hennes».
Ordlyden endret seg hver gang. Men handlingen var den samme.
Mandag skrev hun om instruksen. Den gamle versjonen, som ble delt ut til alle, begynte med: «Katten trenger kos og tålmodighet.» Den nye begynte annerledes.
Lene leste høyt for Simen, holdt arket på strak arm, som om hun ikke trodde på sin egen håndskrift:
– Første uke: ikke rør. Ikke kall. Ikke dra frem. Sett ut matskål, vann, kattebrett og lukk døren til rommet hans. Gå inn bare for å gi mat. Ikke se ham i øynene. Ikke prøv å klappe.
Simen plystret lavt.
– Næææ… det er jo en oppskrift på å ignorere en katt.
– Det er en oppskrift på å ikke være i veien når katten skal bli glad i deg.
Hun ble stille et øyeblikk og la til, lavere:
– Vi har halvannet år forklart folk at katten er vanskelig. Men han er ikke vanskelig. Han er forsiktig. Og vi sendte ham til dem som forveksler tålmodighet med forventning.
– Hva er forskjellen?
– Forventning krever resultat. Tålmodighet krever ingenting.
Simen dro ut vokalen, som om han prøvde svaret. Sa ingenting. Lyset over dem blinket, og Mikkel i den innerste korridoren rykket kort på øret da han hørte lyden. Det venstre, som var flerret.
Fjerde familie kom tre uker senere. En kvinne i femtiårene med stille stemme og solbrune hender. Hun hørte på den nye instruksen, nikket. Bare ett spørsmål:
– Og hvis han fremdeles sitter med ryggen til om en måned?
Lene så henne i øynene.
– Da trenger han mer enn en måned.
Kvinnen nikket. Og tok med seg buret.
Mikkel inne i buret var stille. Ryggen mot sprinklene, halen rundt labbene, ørene litt bakover. Som alltid.
Bildet kom etter en måned. Uten underskrift, uten kommentar. Bare et bilde. En vinduskarm, utenfor vinduet en vinterhage, en blomsterpotte med en eller annen plante.
Og katten. Rød, med hvit brystkasse og et flerret venstre øre.
Han satt med ansiktet vendt mot rommet.
Lene viste bildet til Simen. Han rettet på brillene, så på det, så en gang til.
Og sa lavt, uten den vanlige drøyende vokalen:
– Så det var ikke ham det stod på.
Lene la telefonen i lommen. Kortet til Mikkel tok hun ut av permen for langtidsopphold og la i den nederste skuffen i skrivebordet. Der de få historiene lå som ikke trengte å fortelles. Det holdt å huske dem.
