Katten, som nå het Sigbjørn, ble plutselig overlatt til kulda, forrådt midt i mørkeste vinter. Det var som om hele verden hadde blitt snudd på hodet, og han fant seg selv løpende hvileløst mellom snøflekker og skarpe vindkast utenfor inngangsdøra til blokken hvor han alltid hadde bodd. Metallporten stirret kaldt tilbake på ham, og Sigbjørn jamret uvanlig høyt, skrapte desperat med potene, og bet i dørstokken som om han kunne tygge seg inn til varmen igjen.
Han hadde alltid vært en innekatt, bortskjemt med varme radiatorsus og lune pledd, en katt som ikke kjente noe annet enn myk sofa og solstripe i vinduet. Nå ristet hele kroppen hans mens han smøg seg inntil føtter på folk som gikk forbi naboer, fremmede, kanskje til og med skygger fra en annen drøm. Han stirret sultent inn i øynene deres, og øynene hans ba stumt om hjelp mot denne iskalde, fremmede verden han plutselig hadde blitt sluppet ut i.
Alt dette på grunn av noe så absurd hverdagslig. En dag bestemte matmor, Tiril Johansen, seg for at hun ville ha en katt til hun hadde sett en annonse, en flott rasekatt omplasseres gratis, og tanken tente seg. Men før Tiril kunne hente den nye katten, bad oppdretteren henne om å teste Sigbjørn for sykdommer. Prøvene kom tilbake: Sigbjørn bar på katteimmunbrist-viruset. Han var ikke syk, viruset lå i dvale i kroppen, og ingen hunder eller mennesker kunne smittes av det. Men Tiril orket ikke tanken på “en syk katt” det kunne jo være farlig, tenkte hun, uten å sjekke fakta. Og så, uten flere ord, bar hun Sigbjørn ned til utgangsdøra, åpnet den, og lot vinteren sluke ham.
Dager gikk. En kveld ble alt stille ved inngangspartiet. Det var da vaktmesteren, Ragnhild, la merke til den lille katten. Han lå sammenkrøllet i snøen, knapt synlig i det blå kveldslyset, pelsen stiv av is. Søvnen hadde begynt å trekke ham bort fra denne verden; kuldens søvn den uten returbillett. Ragnhild gikk forbi, men bare et øyeblikk for plutselig var hun inne i det hele, som om hun selv var med i en drøm. Hun løftet Sigbjørn, tok ham inn på vaktmesterrommet, og pakket ham inn i sin egen dunjakke, la ham tett inntil varmeovnen og delte matpakken sin med ham. Kokt potet og brunost ble plutselig et festmåltid; varmen brakte Sigbjørn tilbake.
Senere endte Sigbjørn på dyrepensjonatet i utkanten av Oslo. Nedkjølingen satte spor, og en forkjølelse rumlet i brystet hans, men med tid og behandling kom han til seg selv igjen. Nå var han vaksinert, kastrert og hadde fått sitt eget helsekort med stempel og signatur. Han dunket hodet kjærlig mot hendene til de frivillige som stelte ham og sang sine spesielle, norske katteviser rett i øret deres mens han omfavnet dem med potene.
Han er fortsatt ung, bare tre år, og uendelig hengiven, som om hjertet hans alltid står på vidt gap. Det lille buret i Dyrebeskyttelsen kjennes som en drømmelabyrint som aldri tar slutt, og hver gang noen må snu og gå, henger triste stjerner i øynene hans.
Sigbjørn er og blir en innekatt, skapt for varme leiligheter og trygge rom med norske gardiner for vinduet, og en hånd som stryker over ryggen hans mens vinteren vesker på utsiden.
