Ingrid, kan du gå til butikken og kjøpe litt brød? spørr mamma, øynene glassaktige etter for mange flasker og kvelden altfor lang. Den tynne, sju år gamle jenta sperrer opp øynene og svelger med tanken på ferskt brød.
Selvfølgelig, mamma
Ingrid venter lydig på pengene som skal rekke til en loff på nærbutikken, hvor ekspeditøren, tante Liv, sukker og stønner mens hun rekker jenta en brødpose. Noen ganger legger hun også en sjokoladebit eller en neve smågodt i den sultne barnehånden.
Stakkars unge, for en skjønn skapning som vokser opp hos disse fyllefantene, sukker Liv med en kopp pulverkaffe mellom hendene.
Ingrid løper hjemover mens duften av ferskt brød frister henne, men hun prøver å la være å kjenne etter. Hvis hun har vært snill, får hun alltid den sprøeste skalken av mamma. Inni brødet legger moren to-tre sild på toppen, og det fete oljetrekker inn i loffen. Ingrid spiser sakte, tar små biter av sitt enkle festmåltid. Ut fra antallet tomme ølflasker på kjøkkenet forstår hun at foreldrene venter besøk, så det blir neppe mer middag i kveld. Nå gjelder det å snike seg ut usett, ellers kan det gå galt. Sist gang fikk hun en ørefik så hard at hodet verket i to dager og nesa blødde i smug.
Hun smyger ut av oppgangen. Ingrid har fremdeles en kvart brødskalk og en hel sildefilét igjen. Kvelden er mild og vårlig og det er stille i gatene. Få folk ute, et sted spiller noen glad musikk, og i lommen klirrer to sjokoladebiter. Hun kjenner friheten, og det er ikke kaldt å gå ute nå. Hvis hun vil, kan hun alltids titte innom tante Liv, som kanskje kan by på kaffe med fløte og sukker. Mens hun vandrer langs husveggene, drømmer hun om å få seg ei venninne en hun kan dele tanker og hemmeligheter med, gå tur med når det er umulig å dra hjem. Da ville Ingrid vært lykkelig.
Men plutselig stanser hun et ynkende pip høres fra buskene ved søppelkassene. Hun kikker forsiktig inn i en haug med gamle filler og oppdager en liten stripete kattunge som mjauer svakt fra en fillete skoeske. Ingrid strekker hånden forsiktig frem, og den lille snuser ivrig på fingrene hennes. Lukten av sild gjør katten vill, og den slikker med små, grove tunge. Ingrid fniser.
Er du vel sulten? Men se hva jeg har! Ingrid legger triumferende sildefilét foran kattungen og stapper det siste brødstykket inn i munnen.
Her, spis.
Den sultne lille jegeren kaster seg over fisken og knasker sultent i seg, knurrer og freser litt når Ingrid klapper den.
Slapp av, du må spise langsomt, ellers får du vondt i magen. Det har jeg prøvd selv, sier hun og smiler.
Vil du bli med meg hjem? Jeg skal kalle deg Striper og alltid dele maten min med deg, lover hun og løfter den lille dunballen inntil seg under jakken.
Gatelyktene lyser honninggult mens Ingrid spaserer hjem, prater lavt med det pelskledde hodet som kikker ut fra jakken hennes.
***
Hjemme er det tomt og stille. Kun tomme vinflasker, skitne tallerkener og et overfylt askebeger igjen på kjøkkenet. Varmtvannsberederen durer, og klokka tikker likegyldig på veggen. Ingrid setter seg på en stol og plasserer kattungen på bordet, der han sniff er på et tomt glass.
Æsj! Ikke drikk det, Striper! Tro meg, det er ikke noe du bør like. Hvis du begynner med det tullballet, kan vi ikke være venner lenger, sier hun, klemmer dyret inntil kinnet, vil helst ikke gi slipp. Katten maler fornøyd og prikker henne på nesen med myke labber, som for å forsikre: «Ikke bekymre deg, vi to er sammen.»
Den natten sover Ingrid søtt, drømmer om bananis og kirsebærboller. Striper ruller seg til rette ved siden av henne, malende og lykkelig.
Neste morgen får faren øye på katten han brøler at den der “krapylet” skal ut på flekken. Mora røyker, ser sliten ut, holder et klamt håndkle mot hodet. Med rusten stemme ber hun Ingrid ta katten vekk, «for sikkerhets skyld».
Svelende tårer sitter jenta på trappa med Striper i fanget. Hun vet ikke hvor hun skal gjøre av ham. Å etterlate sin eneste venn ved søpla føles umulig. Med tårene rennende går hun til butikken og tante Liv, forklarer hikstende hva som har skjedd, ber pent om de kan ta vare på Striper. Hun lover å besøke ham, mate og stelle daglig. De gode damene klarer ikke nekte. Kattungen får bo på bakrommet, med en gammel jakke og en avklipt majonesbøtte som seng.
Hele våren og sommeren løper Ingrid til Striper etter skoletid, gir ham brottstykket hun har sneket ut hjemmefra selv om det koster henne noen slag. Men hva gjør vel det? Har man en venn, har man alt. Hun forteller Striper alt, sitter i timesvis og snakker, mens katten dupper fornøyd på knærne hennes og kniper øynene sammen. En dag heller tante Liv middagsslanter i katteskålen og sier til kollegaen Oda:
Herremin, har du sett maken til katt? Øynene hans er jo ikke til å tro! Kom og se, Oda!
De to ekspeditørene stirrer beundrende på katten, hvis blikk utstråler varme og forståelse, mens han bare maler med et lurt smil i munnviken mett og fornøyd.
Da høsten kommer, har Striper blitt en flott, stor hannkatt med eventyrlige øyne. Flere kunder frir etter ham, men han bryr seg ikke om andre, han venter trofast på sin lille eier.
Så, plutselig, ser ingen Ingrid i flere dager. Hun kjøper ikke brød. Striper venter forgjeves. Tante Liv blir urolig kanskje er Ingrid blitt syk? Til slutt dukker hun opp. Det lyser gule blåmerker i kinnet, og en stygg sårskorpe på underleppen. På spørsmålene fra ekspeditørene sier hun bare:
Jeg snubla.
Bak butikken kaster Ingrid seg om Striper og hulker lavt mens hun forteller en lang historie. Til slutt sovner hun, med ansiktet i katta. Tante Liv legger henne forsiktig på den slitte sofaen på bakrommet, under et lappeteppe. Så ringer hun til lensmann Simensen, men han sukker og sier det er lite å gjøre uten bevis, og han vil helst slippe å bry seg med slike foreldre. Tante Liv gråter av hjelpeløshet så vondt å ikke kunne hjelpe denne lille jenta hun gjerne skulle hatt som barn selv.
Striper rusler rastløst rundt sofaen, snuser forsiktig på Ingrid, men så forsvinner han helt. Hele natten sover Ingrid i butikken. Ingen hjemme savner henne. Neste morgen serverer Liv henne brødskiver med søt te, og ber henne passe butikken sammen med Oda mens hun ordner viktige saker. Ingrid nikker glad.
Men utenfor blokka venter plutselig lensmann Simensen.
Stans, hvor skal du? Det har skjedd et drap her i natt, hold deg unna. Har du sett lille Ingrid Aasen i natt?
Ingrid? Nei, men hvem er drept? Liv ser skremt mot vinduene.
Begge hennes foreldre er funnet omkommet. Vi leter etter jenta nå, kanskje hun er hentet et sted hen.
Nei, hun sov på lagerrommet hos meg. Med henne er det bra. Hvem gjorde det?
Aner ikke, sikkert noen fyllefanter som har gått løs på hverandre. Kan du ha henne boende hos deg noen dager? Så slipper vi å sende henne rett på institusjon. Før eller siden dukker det vel opp en bestemor.
Selvfølgelig, det er ikke noe problem, svarer Liv, hjertet hopper. I det øyeblikket føler Liv bare glede.
De hvisker sammen, og blir enige om å late som Ingrids mamma har sendt henne på besøk til tante Liv. Ingrid stråler, vil lære seg å jobbe i kassa.
Etter denne dagen ser ingen Striper mer. Ingrid kaller og leter, mater ham, men katteskålen står urørt.
Tante Liv tar vare på Ingrid, redd for å miste henne til barnevernet. Hun forsøker flere ganger å søke om å få adoptere jenta, men får avslag. Hun er singel, har nattarbeid og dårlig økonomi kommunen mener hun ikke passer. Liv kjenner på nedsatt verdi, men gir ikke opp, prøver igjen og igjen. To måneder går, Ingrid venner seg til Liv, lærer å steke egg, lese stavelser og hjelpe til hjemme for å glede tante.
Når den første snøen faller, 3. november, fyller Ingrid åtte år. Hun blåser ut de fargerike vokslysene på honningkaken fra butikken, snur seg mot Liv:
Jeg ønsker at vi alltid skal bo sammen, og at du kan være mammaen min!
Det ønsker jeg også, lille venn, hvisker Liv rørt.
Så banker det på døra. Det er ingen de venter, så Liv blir overrasket da en pent kledd mann står foran dem.
God dag, jeg er fra barnevernet i Oslo. Søknaden din ligger på pulten min, så jeg ville hilse på personlig, sier han og rekker hånden frem.
Kom inn, vi venter ingen, smiler Liv og viser ham til kjøkkenet.
Vil du ha te? Tante Liv har kjøpt verdens beste, med tropisk fruktsmak! Slik har du aldri smakt! Ingrid setter frem en kopp.
Takk for at du byr, og for den flotte kaka, er det din bursdag i dag? Han smiler til henne.
Ja! Jeg er åtte år nå, neste år begynner jeg på skolen, sier hun stolt.
Det gleder jeg meg til. Men trives du her?
Veldig! svarer jenta og gløder.
De snakker sammen lenge, spiser kake og drikker te, den lille jenta og den unge mannen i dress. Liv sitter med hodet støttet i hånden, og føler en varme og trygghet hun ikke kjent før.
Men jeg må dessverre gå, sier barnevernsmannen, og tar frem en mappe.
Her, Liv Kristiansen, ta med disse papirene til byretten i morgen og snakk med sekretæren. Ikke vær redd, du får alt forklart der. Selve saken er en ren formalitet så kan du hente Ingrid med deg hjem.
Hente? Liv mister ordene. Hun får ikke sagt noe, men Ingrid kaster seg om halsen på mannen, takker og sier om og om igjen:
Takk! Takk! Takk!
Takk, hvisker Liv med tårer i øynene, rørt av glede.
Ta vare på henne, sier mannen idet han går. Liv stirrer: hun møter blikket hans og plutselig ser hun dype lilla øyne, fulle av godhet og forståelse Etter at døra har lukket seg, står Ingrid og Liv tause et øyeblikk, overveldet. Så smiler Liv bredt, tørker tårene og løfter Ingrid opp i armene.
Vi skal bake boller, sa hun varmt. Med dobbelt så mye sukker og smør som det står i boka.
Ingrid ler, latteren henger i lufta som snøfnugg rundt dem. I vinduet utenfor snurret desembervinden dalende flak forbi, men på kjøkkenet var det lyst, trygt og fullt av lukten av gjærdeig.
Utenfor, i skumringen, tripper en kjent silhuett mellom snøhauger og lyspæler, halen rett til værs. Striper lister seg lydløst opp trappen, gnir seg mot glassdøra, og begynner å male idet han ser Ingrid gjennom ruta.
Med et jubelrop stormer hun ut i gangen, slår opp døra og løfter ham tett inn mot brystet. Han maler høyere enn noen gang før, og Liv kommer løpende etter med et mykt teppe hun danderer i kurven, like foran peisen.
Så, mens mørket samler seg utenfor, sitter Ingrid, Striper og Liv i lyset fra stuevinduet. Liv leser høyt fra en bok, Ingrid stryker katten bak øret, og for første gang på lenge fylles huset av latter, fortellinger og stille håp om alle dagene som skal komme.
Slik begynte et nytt kapittel i trygghet og kjærlighet, med varme hender og et lite dyr som aldri forlot dem mer. Og den natten, før hun sovnet med Striper hos seg, visste Ingrid at noen ønsker faktisk går i oppfyllelse.
