Vet du, jeg må bare fortelle deg hva som har skjedd med Ingrid. Hun har sittet i over to timer og ventet på å komme inn til Tordis, den kjente kloke konen på bygda. Det var liksom siste håpet hennes nå. Ingrid og mannen, Stian, har vært gift i fem år, og de har alt de trenger: egen enebolig i Drammen, begge har gode jobber og de har det skikkelig bra sammen. Men huset var stille, det manglet barneføtter og latter.
Ingrid har prøvd i flere år å bli gravid, men det vil liksom bare ikke gå. Legene finner ikke noe galt prøver og undersøkelser viser alt tipp topp. «Jeg vet ikke hva mer jeg kan si», sier legen, «alt ser bra ut, kanskje du skal gå til kirka og be litt?» Ingrid synes det høres håpløst ut, men hun vil jo så gjerne finne noe håndfast, et svar.
Så var det venninna hennes, Ragnhild, som plutselig sa: «Kirken er vel og bra, men du må gå til Tordis. Hun har hjulpet mange her på bygda, jeg har nummeret og adressen.» Og Ingrid, ja, hun så vel ikke noe annet valg.
Hun kommer inn til Tordis, ei mager, mild bestemor i hvit sjal og fargerik kjole. Ingrid hadde forventet en skummel kjerring med svart katt på skuldra, men slik var det altså ikke. Tordis smiler varmt: «Kom å sett deg her, du, ved bildet av jomfru Maria.» Ingrid klarer nesten ikke åpne munnen før tårene renner, men Tordis bare nikker. «Jeg vet allerede hva du sliter med. Jeg skal hjelpe så godt jeg kan.»
Hun plasserer Ingrid på en myk stol, går rundt henne med et tent lys og leser en rolig bønn. Når hun er ferdig, ser hun lenge på Ingrid før hun sier: «Du kan ikke få barn. Det hviler en forbannelse over deg, siden du var barn.» Ingrid får jo helt sjokk: «Hva slags forbannelse? Hvorfor? Jeg har vel aldri gjort noen noe vondt»
Tordis sukker: «Du, kjære, nei. Men din mor tok en stor synd på seg, og nå er det du som må gjøre opp. Sånn er det noen ganger. Dette kan jeg ikke hjelpe deg med det er noe kun du selv kan prøve å finne ut av. Prøv å finne ut hvem din mor har skadet, og si unnskyld. Og be. Ikke bare for deg selv, men for alle rundt deg også de som har gjort deg vondt.»
Tårene til Ingrid bare renner, men hun takker stille og kjører rett ut til tanta si, Astrid, på bygda. «Astrid, jeg må vite sannheten. Hva har egentlig skjedd? Hva har mamma gjort, som gjør at jeg må lide for det?» Astrid blir blek, men skjønner hun ikke kan skjule lenger.
Det viser seg at Ingrid sin mor, Solveig, da hun var ung, sjarmerte en gift mann, Johan, og stakk av med ham fra familien. Kona hans, Maria, ble igjen med et spedbarn og hun var helt knust. Hun tryglet og ba på sine knær, men Solveig bare drev henne bort, lo og spottet. Da skrek Maria ut en stygg forbannelse mot Solveig og hennes framtidige barn.
Solveig og Johan giftet seg, fikk Ingrid, men lykken varte ikke lenge de døde begge litt etter litt, og Ingrid vokste opp uten foreldre. «Og nå, så får du ikke barn selv,» sukker Astrid.
«Bor Maria fortsatt her?» spør Ingrid. «Jeg må be om tilgivelse fra henne, for mamma sine synder.» Astrid forteller at Maria etter hvert havnet på institusjon etter at hun ble psykisk syk, og sønnen Leon, som er et par år eldre enn Ingrid, har aldri fått det til å fungere. Han vokste opp på barnehjem, begynte å drikke, havnet utpå, og til slutt mistet han beina etter å ha forsvunnet ute en vinternatt. Nå bor han alene i et falleferdig hus og sitter i rullestol.
Ingrid bestemmer seg hun MÅ treffe broren. Astrid er skeptisk, men blir med. De trasker gjennom snøslaps mot huset hans, som så vidt henger sammen gjerdestolpene ligger på bakken, det er mørkt, bare et svakt skinn fra en parafinlampe i vinduet. Ingrid banker forsiktig på.
«Ikke låst,» kommer det sløvt innenfra. «Hvis du blir redd, rop!» hvisker Astrid og blir stående ute. Inne møter henne en salig blanding av røyk, sprit og kaos. Midt i rotet, med en hvit katt krøllet sammen på bordet, sitter Leon. «Katta sover på bordet, ja,» sier Ingrid litt klønete. Leon bare hever glasset og grynter: «Han får gjøre som han vil, han er sjefen her! Hva vil du da? Hvis det er barnevernet, kan du snu i døra!»
«Nei, jeg er ikke her for det. Jeg heter Ingrid jeg er søsteren din.» Leon ser på henne med harde øyne. «Jaha, søster, ja. Hva vil du ha, arven min? Alt jeg har, er denne hytta mamma hadde, og det er ikke mye.»
«Leon, jeg vil be deg om unnskyldning på vegne av mamma. Og jeg har lyst til å hjelpe deg.» Han ler mørkt, men det er smerte bak latteren. Etter hvert spør han plutselig: «Har du en femhundrelapp?» Ingrid legger fem sedler på bordet. Han napper dem til seg og sier: «Nå er du tilgitt, ja. Om du trenger å be om unnskyldning igjen, er det bare å stikke innom.» Hun spør om han trenger medisiner, eller vil til lege, men «Nei, takk. Nå får det holde. La meg få sove.»
Ingrid tusler ut til Astrid med tårer i øynene. Hun er sjokkert over hvor dårlig Leon har det. «Har du fått snakket med ham?» spør Astrid. «Ja. Jeg drar hjem.» Hun sier hun skal kjøre til byen, men egentlig vil hun bare være alene og sortere tankene.
Hele uka etterpå klarer hun ikke få Leon ut av hodet. Han er jo det eneste hun har igjen av familie. Til slutt går hun i kirka, tenner lys, og ber for både venn og fiende, akkurat som Tordis sa. Da sier presten, som har lagt merke til henne: «Vil du snakke litt? Kanskje lette hjertet ditt?» Ingrid forteller alt, gråter og får virkelig ut alt hun har båret på. Presten sier stille: «Du må ikke bære dine foreldres synder. Men bønn, det har virkning det bør du fortsette med. Og hjelp de du kan følg hjertet ditt.»
Dagen etter drar hun tilbake til Leon. Han er bakfull og grinete. «Hva skal du nå, da? Låne deg penger?» spør han. «Nei,» sier Ingrid «du blir med meg hjem. Jeg har plass nok til oss begge. Hvis du mistrives, kjører jeg deg tilbake. Men du må gi det en sjanse. Du er alt jeg har av familie, og jeg vil ikke miste deg også.»
Leon skjønner ikke helt hva han skal si. Til slutt sier han: «OK, men da skal katten min bli med!» Ingrid ler: «Selvsagt, jeg har alltid drømt om katt!» Sånn ble det.
Tre måneder senere har Leon funnet seg ordentlig til rette i huset til Ingrid og Stian. Han har lært seg bruk av PC og ønsker å utdanne seg til dataingeniør han blomstrer virkelig. Nye proteser er på vei fra Tyskland, og han skal snart lære å gå igjen. Stian klapper ham på skulderen: «Snart spretter du rundt i hagen med ungene!» Leon blir rørt: «Trodde aldri det skulle skje meg.»
Et halvt år etter står Stian og Leon utenfor den nye kvinneklinikken og ser på tvillingene gjennom vinduet, mens Ingrid vinker og smiler. Det blir fullt liv i huset fremover og Leon sier med et smil: «Er klar for å være onkel jeg, skal nok holde tritt!»
Så nå, endelig, har Ingrids historie fått den lykkelige vendingen hun aldri turte håpe på.
