Kast ham ut på gata. Fant naboens huskatt under snøen, men eieren ville ikke redde ham
Linda har aldri vært spesielt begeistret for naboens katt. Hun hatet ikke katter, men denne digre, frekke stripete skapningen hadde en gang virkelig gått henne på nervene.
Dette er egentlig en historie om hvor viktig det er å være et medmenneske uansett hva som skjer.
Den sommeren begynte nabokatten Ludvik å bruke Lindas grønnsakshage som sitt personlige toalett. Linda tok ham på fersken flere ganger i sin lille parsell: Ludvik gravde ivrig i jorda, nesten som om han skulle til å finne et vikingskip. Linda ropte til ham, og han pilte rolig avgårde. Sommerstedet til Linda var ikke stort, men solid det gamle huset hadde hun arvet etter bestemoren sin, og det lå perfekt plassert, rett i utkanten av Oslo.
Gikk du litt bortover grusveien, føltes det som rein bygdeidyll. Men bussen stoppet ikke langt unna, så byen var aldri langt unna. Da bestemor levde, elsket Linda å komme hit. Etterpå fortsatte hun å besøke stedet, ofte i helgene, dro med venninner, fyrte opp i badstua, grillet, og plukket bær. I den nærmeste skogen tok det ikke mange minuttene før kurven var fylt med kantareller. Stillheten, den friske lufta og romsligheten alt var perfekt for å slappe av. Kusinen bodde også i bygda datteren til onkelen hennes på morssiden. De hadde vært som søstre helt siden barnsbein av. Hagen, elva, alt de trengte for at ingen skulle kjede seg.
Linda sådde bare noen få rader med reddik og litt grønnsaker, og på en annen liten flekk vokste det vårløk. Lite, men hennes eget. Det var akkurat dette stykket Ludvik herjet på. Linda prøvde å klage til Ludviks eier tante Kari. Kari himlet med øynene og ristet på hodet: «Og hva skal jeg gjøre da? Skal jeg stå vakt med bøtte hele dagen, kanskje? Kaster du ikke ei vedskie på ham, så løper han jo bare unna!»
Det var lett å skjønne hvorfor hun var så hard: Ludvik hadde tilhørt hennes avdøde mann, Kåre. Kari hadde alltid sagt: «Katter kan du få billig av meg!» hun var egentlig en inbarka hundedame. Da mannen døde for noen år siden, arvet hun Ludvik på kjøpet.
Men Ludvik klarte seg fint alene. Han var en racer på å ta mus, og ryktene sa at han også nappet til seg ørret fra bekken. I gamle dager var han alltid med Kåre på fisketur. Det eneste Ludvik trengte, var et tak over hodet og en varm ovn under vinterstormene.
Linda og Ludvik kjørte nærmest en kald krig gjennom hele sommeren. Hun prøvde å snakke fornuft med ham, lokke og til og med gi ham mat. Men bykattemat brydde Ludvik seg ikke om. Han så bare mistenksomt på henne, alltid på trygg avstand, og nærmet seg aldri mer enn en meter eller to.
Én gang sprutet Linda vann fra hageslangen etter ham. En annen morgen gikk hun ut med en fløyte, og da hun så Ludvik mellom radene, blåste hun i den som om hun dømte semifinale på Ullevaal. Etterpå, liggende på plenen, lo hun så hun hikstet av synet Ludvik hoppet over gjerdet og sendte henne et blikk som sa «Hæ? Nå trekker du strikken!» med halen i været før han forsvant inn i rognebærene.
Tante Kari fulgte med fra sitt kjøkkenvindu og humret for seg selv. Dessuten hadde hun endelig blitt hundeeier på ordentlig: datteren hadde kommet hjem med en liten bichon frisé, Lykke, som Kari koste seg med dag ut og dag inn. Linda løste hageproblemet sitt enkelt: hun hentet tre sekker sagflis og la det i kroken bak huset der det vokste brennesle.
Ludvik satte pris på tiltaket og begynte å grave kun der. Linda følte seg lettet. Men hun merket at han stadig holdt øye med henne: fra buskene, fra taket, gjennom sprekkene i gjerdet. En kveld, sent, gikk hun ut og fikk nesten hjerteinfarkt da to selvlysende øyne plutselig glødet til mot henne fra mørket. Hele bygda må ha hørt henne hyle. Linda var alltid smånervøs rundt Ludvik man visste aldri hvor han dukket opp neste gang.
Hun tilbrakte hele høsten på hytta, men da studiene startet opp igjen i Oslo, kom hun bare ut i helgene.
På en slik helg, kom hun ut en morgen og så en liten haug snø på trappa. Der satt Ludvik. Den kjempestore katten var helt dekket av snø, og det hang små istapper i barten hans. Han rørte seg ikke, bare satt der, sammenkrøket med hodet bøyd. Da Linda børstet av ham snøen, reagerte han ikke. Hun klappet ham forsiktig, så at han åpnet munnen lydløst han prøvde å mjaue, men det kom ikke engang damp ut.
Linda plukket ham opp og tok ham inn. Hun pakket ham inn i et pledd, tinte snutepartiet hans med et varmt håndkle og la flasker med lunkent vann rundt kroppen hans. Ludvik gjorde ingen motstand han hadde ikke krefter igjen. Linda gikk straks bort til tante Kari.
Men Kari stod på sitt: «Han bor i uthuset! Han tisser i hele huset, den jævelen. Han slipper ikke inn over min dørstokk mer!» Det viste seg at etter at Lykke kom i hus, hadde Ludvik begynt å angripe henne og markere overalt. For å få ro, hadde tante Kari kastet ham ut i uthuset.
Han overlevde sommeren, men vinteren der ute, i trekk og kulde, ble for tøff det var såvidt isolert. Linda prøvde å prate fornuft med Kari: katten jakter jo ikke lenger, hva skal han gjøre i snø, slaps og sprengkulde? Kari bare ristet på hodet: «Jeg fyller opp mat i en bolle og setter ut. Han kan drikke snø! Han sulter ikke i hjel. Kast ham heller på gata du!»
Linda skjønte plutselig at Ludvik hadde søkt tilflukt hos henne for en grunn. Han hadde desperat håpet på et hjem, når ingen andre brydde seg.
Linda begynte å ringe rundt til kjente for å se om noen hadde lyst på en voksen katt. Men ingen hadde plass eller anledning. Kusina foreslo å la Ludvik bo i fjøset blant kyr og griser det hadde vært varmere der, men i selve huset kunne han ikke komme, for der var det allerede andre katter.
Etterhvert våknet Ludvik til. Han krøp ut av pleddet, ruslet rolig gjennom stua, strøk såvidt borti foten til Linda og satte seg rett foran henne og så henne rett inn i øynene. Akkurat som om han skjønte at alt stod på spill. Linda sukket og ringte moren sin. Nå hadde mor alltid vært streng med dyr hjemme, men hun tenkte på hvor snill Kåre hadde vært og hvor ofte han hjalp bestemoren. Hun mintes de gangene han kom med fisk til hele nabolaget, mens Ludvik, som en trofast hund, alltid tuslet etter ham. Hun ble rørt, ja, til og med litt tårevåt, når hun tenkte på et gammelt dyr som ingen lenger ville ha.
Plutselig ble avgjørelsen enkel.
Linda kjøpte en stor plastboks med hank på nærbutikken, la Ludvik godt og varmt oppi og tok han med seg til Oslo. Nå ventet et helt nytt liv for ham.
