Åse, barnebarna dine rev ned alle blåbærbuskene mine! Hverken du eller naboen ble overrasket.
Så hva? De er jo barn.
Hva mener du? De ødela hele avlingen min!
Å, du må ikke bli så lei deg, det er bare noen små bær.
Anne-Marie Olsen, som hver morgen gikk ut i hagen med en kopp kaffe i hånden, sjekket grønnsaksbedene og nøt frukttrærne som stod i bakgården.
Hun og mannen, Peder Kristiansen, eide en stor tomt femten mål. Halve delen var en grønnsakshage med poteter, gulrøtter og kål. Den andre halvdelen var en frukthage med eple- og pæretrær, samt bærbusker.
Anne-Marie var spesielt stolt av sine blåbærbusker. For fem år siden hadde hun plantet de første småplantene, og nå ventet hun på den første store innhøstingen.
Rundt buskene stod bringebær som hvert år leverte søte bær, og langs gjerdet strakte druevinen seg med tunge klaser.
Peder, se hvor blåbærene står i flor! ropte hun til mannen.
Så flott, svarte han.
Om sommeren kom barnebarna Mats på tolv år og Ingrid på ti og hjalp til i hagen, plukket bær og badet i elva. Anne-Marie hadde et lite øye på dem.
Ved siden av bodde naboen Karin Pettersen. Hun hadde en liten tomt kun seks mål uten egen grønnsakshage, bare blomsterbed og et lite hus.
Hun fikk fem barnebarn på besøk om sommeren, fra fire til fjorten år. Familien var mange, foreldrene jobbet i byen, mens bestemor Karin satt med barnebarna hele sommeren.
Barna lekte sammen, løp fram og tilbake mellom de to hyttene. Anne-Marie brydde seg ikke, hun gledet seg over latteren.
Tante Tonje, kan vi leke hos dere? spurte de.
Selvsagt, men vær forsiktige med bedene.
En morgen oppdaget Anne-Marie at noen av blåbærbuskene var nesten nakne. I stedet for blå bær hang bare grønne, umodne bær.
Peder, kom her! ropte hun.
Hva er det som har skjedd?
Se på blåbærene. Hvor er bærene?
Peder gikk nærmere, så nøye på buskene.
Merkelig, i går var de fulle.
Kanskje fuglene spiste dem?
Fuglene spiser én eller to bær av gangen, men dette er helt tomt. Det er som om noen har plukket alt med vilje.
Anne-Marie sjekket også bringebærene de var nesten helt tomme, selv de umodne bærene var borte.
Peder, noen har også tatt bringebærene!
Det kan ikke være sant!
Men faktaet sto klart: busker som i går bugnet av bær, stod nå nakne.
Om kvelden satte Anne-Marie seg på benken med en bok, men blikket fulgte mot hagen. Etter en time så hun hvordan fem små barn krøp gjennom et hull i gjerdet og stormet mot blåbærbuskene.
Se, så blå! jublet den yngste.
La oss plukke alt, foreslo den eldste.
Barna begynte systematisk å rive av de få resterende bærbuskene, spiste på farten, fylte lommer og en liten plastpose de hadde funnet.
Anne-Marie kom fram fra skjulestedet:
Hva holder dere på med?
Barna frøs til is, de eldre prøvde å gjemme posen bak ryggen.
Vi bare prøvde litt, forsvarer den tolv år gamle Marius.
Litt? Dere har revet hele buskene!
Tante Tonje, kan vi få flere? spurte fire år gamle Kaja. De er så deilige!
Nei, dette er våre bær, vi har dyrket dem selv.
Barna sank i skuldrene og krøp tilbake gjennom hullet. Anne-Marie fulgte dem med blikket og gikk så til naboen Karin som satt på verandaen.
Karin, vi må snakke.
Jeg lytter.
Barnebarna dine rev ned alle blåbærbuskene mine!
Karin så ikke overrasket ut.
Så hva? Det er barn jo.
Hva mener du? De ødela hele avlingen!
Å, du må ikke bli så lei deg. Det er bare noen bær.
Anne-Marie ble helt målløs av slik respons:
Bare bær? Jeg har dyrket blåbær i fem år! Hver busk har fått vann og gjødning!
Det ordner seg, ikke tenk på det.
Karin, kan du i det hele tatt be om unnskyldning?
Hvorfor skulle jeg? Barna er bare barn.
Samtalen gikk i stå. Karin så ikke på barnebarna sine handlinger som noe galt.
Neste dag oppdaget Anne-Marie at drueklasene også var borte de som skulle modne til slutten av august.
Karin! ropte hun over gjerdet.
Hva nå?
Barna dine har også tatt drueklasene!
Å ja, de er vel sure?
Nei, de er fortsatt grønne! De har revet nesten alle klasene!
De prøvde og ga opp. Barna er bare nysgjerrige.
Anne-Marie kjente en brennende irritasjon inni seg:
Karin, dine barn ødelegger hele hagen min!
Ikke overdriv! Hagen din er stor og rik.
Hvorfor er det så viktig? Jeg har plantet disse fruktene i årevis!
Fortsett å dyrke, så er det nok.
Karin la fra seg verktøyet og gikk inn i huset.
Om kvelden fortalte Anne-Marie mannen sin om krangelen med Karin.
Kan du tro at hun ikke engang ba om unnskyldning? Hun sier bare at barn er barn.
Hva kunne du forvente? trakk Peder på skuldrene. Det er lettere å vinke bort det enn å ha lange oppdragelser med barna.
Men det er jo tyveri!
Rolig, Tonje. Barna er små, de forstår ikke.
Selv den tretten år gamle Marius burde vite at man ikke skal ta andres ting!
Peder sukket. Han ville ikke krangle med naboene om noen bær.
Et par dager senere var også hvitløkbuskene borte.
Jeg holder ikke mer ut! erklærte Anne-Marie til mannen.
Hun gikk igjen til Karin, som nå vanner blomstene med en liten kanna.
Nå har også hvitløken blitt spist!
Hvilken hvitløk?
Din! Barna dine krøp gjennom gjerdet igjen!
Tonje, du er som om du har mistet bena! Barna plukket bare noen bær, det er ingen katastrofe.
Ikke bare plukket, de rev alt! Hele avlingen er borte!
Hvorfor klager du på barna? Du er selv skyldig!
Anne-Marie var målløs:
Hvordan kan jeg være skyldig?
Hvem ga dem lov til å løpe på tomten din? De har blitt vant til at alt er lov.
Jeg prøvde bare å være snill, så de kunne leke sammen!
Så får du resultatet av dine gode intensjoner!
Karin satte fra seg kanna og gikk inn:
Og hvis du ikke vil at de skal ta, gjør gjerdet høyere. Det er så mange hull, hvem som helst kan krype gjennom.
Karin, men vi må forklare barna at man ikke kan ta andres ting!
Ja, men hva nytte har det? De forstår det aldri.
Anne-Marie gikk hjem med tunge tanker, satte seg på benken og begynte å gråte. Så mange år med hardt arbeid, og nå var alt borte.
Åh, Tonje, hvorfor gråter du? trøstet Peder. Neste år kommer nye bær.
Det handler ikke om bærene! Det er at naboen ikke engang vil be om unnskyldning! Sånn er hun!
Hva skal du gjøre? Du vet jo hvordan hun er.
Karin hadde rykte i hyttekollektivet for å være lite hyggelig, men fram til nå hadde hun og Anne-Marie kommet overens.
Peder, skal vi bygge et høyere gjerde?
Kan vi? Det blir dyrt.
Hva skal vi gjøre? Hvis vi ikke gjør det, vil de fortsette å rive opp alt.
Neste dag startet de å bygge et nytt gjerde. Peder hentet plank, netting og stolper, og jobbet fra morgen til kveld.
Karin så på byggearbeidet fra sin egen hage og kommenterte med en spydig tone:
Så greedy! De beskytter hagen sin med et gjerde!
Anne-Marie svarte ikke, men knipte leppene sammen.
Barnebarna til Karin hoppet rundt gjerdet, lette etter nye smutthull. Men Peder tettet alle hull og plugget alle sprekker.
Tante Tonje, hvorfor har dere bygget gjerdet? spurte lille Kaja.
For å beskytte bærene.
Kan vi fortsatt komme og leke?
Nei, ikke lenger.
Gjerdet hjalp, men forholdet til naboene var nå helt ødelagt. Karin vendte seg bort under møter, og barna kom ikke lenger på besøk.
Skrøna! ropte de over gjerdet. Gammel kjerring!
Anne-Marie prøvde å holde seg rolig, men hjertet var tungt. Hvor før bakgården var fylt med barnelatter, var den nå stille.
Karin spredte historien sin til de andre hytteeierne:
Ser dere, de er så gjerrige! De lar ikke barna få en eneste bær! De har bygget et høyt gjerde!
Har de spist mange? spurte naboene.
Bare noen få! Og så later de som om de har mistet hele avlingen sin!
Versjonen til Karin virket mer troverdig. Hvem skulle tro at barna hadde spist opp alt fra buskene?
Etter hvert begynte ryktet i hytteleiren å si at Anne-Marie var grådig og kjedelig, mens Karin ble sett som den snille bestemor som tok vare på fem barnebarn alene.
Mot slutten av sommeren ble situasjonen bare verre. Barna fra naboen, uten mulighet til å komme inn i hagen, begynte å sabotere på andre måter kastet ball over gjerdet, kastet søppel, sprutet vann fra slangen.
En morgen fant Anne-Marie sigarettstumper og plastposer strødd rundt i hagen.
Karin, få barna dine til å rydde opp!
Hva har de gjort nå?
De har kastet søppel på hagen!
Hvor vet du at det er mine? Kanskje vinden blåste det hit.
Barna fortsatte å lage bråk sprutet vann på jordene, kastet småstein mot vinduet.
Anne-Marie skjønte at Karin ikke bare lot dem gå, men faktisk oppmuntret dem.
Skal vi ringe politiet, Peder?
Å nei, Tonje! Skal vi bruke barneoppdragelse på den måten?
Men de er jo bråkete!
La oss holde ut. Sommeren er snart over, så drar de tilbake til byen.
Det var faktisk slik på slutten av august samlet den bråkete gjengen seg for å dra tilbake til Oslo.
Anne-Marie satt på benken om kvelden, i stillheten, og tenkte på neste sommer. Kanskje Karin vil komme med sine fem barnebarn igjen. Hva da? Mer stritt ved gjerdet, flere steinkast og flere erting? Barna vil sannsynligvis fortsatt kalle henne den grusomme bestemor, mens hennes bestemor aldri vil prøve å endre det.
Hagen føltes ikke lenger som et sted for glede og ro den var blitt en festning hvor man må forsvare både bær og sin egen fred.
Hva ville du gjort i denne situasjonen? Har du noen råd til Anne-Marie? Del gjerne tankene dine i kommentarfeltet, så liker du også innlegget hvis det var bra.
Hvis du vil lese flere historier fra oss, legg igjen en kommentar og trykk på likeknappen. Det gir oss motivasjon til å skrive mer!
