Kåre, er du i ditt rette sinn? Tror du jeg inviterer deg hjem for penger? Jeg føler med deg, og det er alt.
Kåre satt i rullestolen og så gjennom de støvete vinduene på gaten utenfor. Hans vindu så ut mot sykehusets indregård, der en liten, koselig gågate med kiosker og blomsterbed lå, men nesten ingen mennesker var å se.
Det var vinter, og pasientene gikk sjelden ut på spasertur. Kåre lå alene på rommet. En uke siden ble naboen hans, Jørgen Timann, utskrevet, og siden da hadde Kåre følt seg helt tom.
Jørgen hadde vært en sosial, munter fyr som alltid hadde en historie på lur, fortalt med skuespillerens livlige gestikulering. Han studerte teater på tredje året.
Det var umulig å kjede seg i selskap med Jørgen. Hver dag kom moren hans med nybakte kaker, frukt og søtsaker, som Jørgen dele villig med Kåre.
Da Jørgen flyttet ut, forsvant den hjemlige varmen fra rommet, og Kåre følte seg mer alene enn noen gang.
Hans melankolske tanker ble avbrutt av en sykepleier som kom inn. Da han så henne, ble han enda mer nedstemt: i stedet for den søte, unge Dasha, stod den evig misfornøyde Lillemor Arnesen der, med et permanent bistert uttrykk.
I to måneder på sykehuset hadde Kåre aldri sett Lillemor le eller smile. Stemmen hennes var skarp, hard og uvennlig, akkurat som ansiktsuttrykket.
«Hva er det du protesterer mot? Til sengs med en gang!» ropte hun mens hun holdt en sprøyte fylt med medisiner.
Kåre sukket fortvilet, snudde stolen mot sengen, og Lillemor skjøt ham forsiktig ned på ryggen, så han lå på magen.
«Ta av deg buksene,» befalte hun. Kåre adlød, men følte ingenting. Hun satte sprøyten med presisjon, og for hvert sting takket han henne i tankene.
«Hvor gammel er hun egentlig?», tenkte Kåre mens hun fokuserte på den bleke årer i hans tynne arm. «Kanskje hun allerede er pensjonist. Pensjonen er liten, så hun må jobbe og blir så sur.»
Etter å ha satt inn den tynne nålen i den nesten usynlige årer, mumlet Lillemor:
«Det er gjort. Kommer legen i dag?»
«Nei, ikke ennå,» mumlet Kåre. «Kanskje senere»
«Vent. Ikke sitt ved vinduet det blåser, og du blir like tørr som tørrfisk,» advarte hun og gikk ut.
Kåres sinne ville ha blusset opp, men i Lillemors strenge, men likevel omsorgsfulle tone, kjente han en skjult bekymring. Han hadde aldri kjent sånn varme fra noen før.
Kåre var foreldreløs. Foreldrene døde i en brann da han var fire år gammel. En brann i deres hus på landet tok livet av hele familien, bortsett fra ham. Han ble reddet av moren som kastet ham gjennom et knust vindu rett før taket falt sammen. Så ble han plassert på en barnehjem.
Fra moren arvet han drømmende, milde trekk og grønne øyne; fra faren fikk han høyde, rask gange og en forkjærlighet for tall. Minnene om foreldrene kom i korte glimt: en landsfestival med mor, et flagg som han viftet, eller en sommerbris på farens skulder.
Den eneste andre minnene fra barndommen var en stor rød katt han kalte Pus. Albumet med familiebilder hadde gått opp i flammer.
Ingen besøkte ham på sykehuset han hadde ingen. Da han fylte atten, ga staten ham en lys, stor rom i studentboligen på fjerde etasje. Å bo alene passet ham, men av og til klemte en lengsel etter tårer. Etter hvert lærte han å omfavne ensomheten og fant noen fordeler i den.
Barndommen på barnehjemmet gjorde ham ofte trist når han så andre barn med foreldre på lekeplasser, i butikker eller på gatene.
Etter videregående ville Kåre gå på universitetet, men poengsummen var for lav, så han måtte ta en teknisk skole. Faget falt ham i smak, men han var stille og innadvendt, og klassekameratene fant ham lite interessant. Han foretrakk bøker og vitenskapelige tidsskrifter fremfor fest og dataspill.
Med jenter var det heller ingen suksess; de andre guttene var mer selvsikre og snakkesalige. På sine 18½ år så han ut som en tenåring, og ble sett på som den «hvite kråken» i gruppa, men det plaget ham ikke særlig.
To måneder siden hadde Kåre, i hast på glatte fortau, sklidd i en undergrunnsgang og brutt begge beina. Bruddene var alvorlige og tok lang tid å hele. De siste ukene var smertefri, men han var bekymret for at leiligheten han bodde i ikke hadde heis eller ramper for rullestol.
Etter lunsj kom traumelegen Einar Aas inn på rommet. Etter å ha sett røntgenbildene, sa han:
Kåre, god nyhet: bruddene begynner å gro som de skal. Om noen uker kan du stå på krykker. Du trenger ikke lenger å ligge her, du kan behandles på poliklinikken. En time til får du utskrivningspapir. Noen vil møte deg?
Kåre nikket stille.
Flott. Jeg roper Lillemor, så hjelper hun deg med pakkingen. Ta vare på deg, Kåre, og prøv å holde deg ute av sykehuset fremover.
Kåre svarte bare: «Jeg skal prøve».
Lillemor kom med en ryggsekk som lå under sengen.
Hvorfor løy du for legen? spurte hun og lente hodet til siden.
Hva mener du? rynket Kåre.
Slutt å late som, Kåre. Jeg vet ingen kommer for deg. Hvordan skal du komme deg hjem?
Jeg finner på en måte, mumlet han.
Du kan ikke gå i minst en halv måned. Hvordan skal du leve?
Jeg er ikke et barn lenger.
Lillemor satte seg ved siden av ham og så rett inn i øynene hans.
Kåre, dette er kanskje ikke min affære, men med slike skader trenger du hjelp. Du klarer det ikke alene. Ikke bli fornærmet, jeg sier bare sannheten.
Jeg klarer det selv.
Du vil ikke klare det. Jeg har jobbet i sykepleie i mange år. Hvorfor kjemper du som en liten?
Hva vil du egentlig si?
Jeg har et ledig rom i huset mitt. Jeg bor langt fra byen, men trappen er bare to skritt. Jeg er enke, ingen barn. Når du kan stå på bena igjen, kan du gå hjem.
Kåre så forvirret på henne. Bo i andres hus? Han hadde lenge sluttet å håpe på noen andre enn seg selv.
Hvorfor er du stille? spurte hun strengt.
Det er litt pinlig mumlet han.
Slutt å late som, Kåre. Å sitte i rullestol i et hus uten heis og rampe er ubehagelig. Så, skal du flytte inn hos meg?
Han nølte. På den ene siden var det uvant å bo hos en fremmed, men på den andre var Lillemor faktisk ikke så fremmed likevel. Gjennom månedene hadde hun gjentatte ganger minnet ham om å drikke melk, holde vinduet lukket når det ble kaldt, og spist ost med kalsium for bena. Hun var den eneste som virkelig ville hans vel.
Jeg er med, sa han endelig, men jeg har ingen penger. Stipendiet mitt kommer først neste måned.
Lillemor så overrasket på ham, rynket pannen og sa med en liten irritasjon:
Kåre, er du gal? Tror du jeg inviterer deg hjem for penger? Jeg føler med deg, og det er alt.
Jeg mente bare begynte han, men avbrøt seg selv og ba om unnskyldning.
Jeg tar ikke det personlig. Gå med meg til sykeavdelingen, så kan du vente der, beordret hun, min vakt er snart slutt, så drar vi.
Lillemor bodde i et lite, velholdt hus med smale vinduer. Inne var det to koselige rom, og Kåre fikk det ene.
De første dagene var han sjenert, gikk sjelden ut av rommet og prøvde å holde seg fra å plage vertinnen.
Slutt å skamme deg, sa den eldre sykepleieren direkte. Spør om du trenger noe, du er ikke en gjest.
Kåre likte virkelig huset: snøhauger utenfor vinduet, knitrende ved i peisen, duften av hjemmelaget mat alt minnet ham om sitt eget hjem og den lykkelige barndommen.
Dagene gikk. Den gamle rullestolen ble erstattet av krykker, og så var det på tide å dra tilbake til byen.
Etter et siste besøk på poliklinikken gikk Kåre, litt halvt, ved siden av Lillemor og snakket om planene sine:
Jeg må ta eksamen, få studiepoeng. Jeg har mistet så mye tid, det er et mareritt. Jeg vil ikke gå tilbake til teknisk skole.
Ta deg tid til å trene, sa Lillemor, du må redusere belastningen på beina, som legen sa.
De ble nærmere for hver uke, og Kåre merket at han ikke ville forlate den lille, varme boligen og den godhjertede kvinnen. Hun ble som en annen mor for ham, men han klarte ikke å innrømme det, verken for henne eller for seg selv.
Neste dag pakket han sakene sine. Da han lette etter laderen, så han Lillemor ved dørkarmen, tårevåt. Kåre gikk mot henne og ga henne en fast klem.
Vil du bli værende, Kåre? hvisket hun gjennom tårer, Hvordan skal jeg klare meg uten deg?
Han ble.
År senere satt Lillemor ved bryllupsbordet som æresgjest, mor til brudgommen, og ett år etterpå holdt hun sin første barnebarn, også kalt Lillemor, i fødestuen.
Livets harde slag kan virke uoverstigelige, men ekte omsorg og viljen til å akseptere hjelp gjør oss sterkere enn vi tror. Å åpne seg for andre kan bli nøkkelen til et meningsfylt liv.
