Du, du må høre denne nye historien om Eivind og Mari! Jeg skulle nesten sende deg lydbok, for den rommer så mye klassisk norsk vennskap og den der forferdelige balansen mellom å hjelpe og å bli utnyttet.
Så altså Eivind sin mor ble syk rett før nyttårsaften, så han og Mari måtte bare bli hjemme i Oslo. Lot de store planene fare, tenkte på familien, og feiret stille og rolig bare de to. Men så har de et vennepar, Kjersti og Morten, som de egentlig hadde lovet at skulle få låne hytta på Hafjell i nyttårshelga. De var jo litt skuffet, men ærlig talt, hvem kan vite at svigermor plutselig blir syk midt i juleferien? Litt urettferdig ble det jo for Kjersti, særlig siden hun måtte sitte sammen med svigermora si i den lille leiligheten hele ferien. Hun var så frustrert, vettu!
Så ringte Kjersti til Mari den 2. januar, og jeg skjønner henne, for hun klaget virkelig over hvor kjipt de hadde hatt det. Svigermor kom den 31., sa at det var lekkasje på radiatoren hjemme hos henne! Så hun bare flyttet inn til Kjersti og Morten på ubestemt tid til rørleggeren ble ferdig. Kjersti var på bristepunktet. “Jeg tror jeg skiller meg, Mari, jeg takler ikke svigermor lenger!” klaget hun.
Mari syns jo synd på henne. “Du vet, jeg skulle gjerne gjort noe,” sa hun nesten unnskyldende. Da kom det fra Kjersti: “Hva med å gi oss nøklene til hytta? Da kan vi slippe unna svigermor i noen dager, og hun kan sitte hjemme og klage alene!”
Mari tenkte seg om, for hytta sto i Eivinds navn på papiret, selv om de delte den. Hun ville egentlig ikke gi bort nøklene uten å spørre Eivind. “Jeg skal snakke med Eivind først,” sa hun.
Etter litt diskusjon ble det sånn at de fikk nøklene, med beskjed om at Kjersti og Morten fikk ordne alle praktiske problemer selv, særlig med alt snøen og veien ut til Hafjell. De satte seg i bilen og kjørte fra Oslo, men ble stående fast i snøen et stykke før hytta. Selv SUVen klarte ikke alt! Kjersti ringte straks tilbake, og Mari måtte skaffe nummeret til traktorføreren fra bygda, så han kunne komme og brøyte vegen. Det gikk til slutt, men du ville ledd om du hørte hvor stressa Eivind ble, da han måtte ringe traktorføreren og ordne alt.
Når de først kom fram, måtte Morten måke seg vei inn med spade. Da inne, oppdaget de at hytta var iskald sentralvarmen funka ikke. Da ble Eivind oppringt igjen. Han måtte guide Morten over telefonen om hvordan den gamle ovnen skulle startes. Etter to timer og seks samtaler funka det omsider.
Men problemene stoppet ikke der. Hele kvelden ringte Kjersti for å spørre om alt mulig hvor stekepanna var, hvorfor var det så kaldt, og alt mellom himmel og jord. Til slutt skrudde Mari og Eivind av mobilene, bare for å få ro.
Dagen etter oppdaget Mari titalls ubesvarte anrop fra Kjersti. Det viste seg at de nesten hadde startet brann i badstua! Kjersti klagde: “Kunne du ikke sagt at dere har en spesiell ventil på pipa? Vi holdt på å svidde oss!” Mari ble paff hadde ikke trodd at de ville fyr opp badstu første natta.
Så kom det spørsmål om hvor grillen var. “Den gamle er ødelagt,” sa Mari. “Vi har ikke kjøpt ny.” Kjersti ble litt snurt “hvordan skal vi grille pølser nå?” Mari ba dem fikse det selv, bare de ikke tente på huset!
Da Kjersti ringte igjen, sa Mari at de fikk kjøpe en engangsgrill i butikken nede i bygda. Kjersti var ikke helt fornøyd, men hun ga seg. Etter hvert roet ting seg helt merkelig nok sluttet Kjersti å ringe.
Siste dagen på ferien var det klart at svigermor til Eivind var blitt bedre, så Eivind kjørte opp til hytta for å hente nøklene og sjekke huset. Da han kom hjem, var han sur som en sitron. Han ville ikke snakke om hvorfor.
Et par dager etter ringte Kjersti og ba Mari komme over. Da hun kom inn, hadde Kjersti en lapp klar “Her har jeg regnet ut alt vi har brukt på hytta deres.” Det var liste over traktorleie, elektrisk snøskuffe, engangsgrill, grillkull, tennvæske, rist til grill, tre lyspærer og noen dufter til badstua.
“Vi har latt alle disse tingene stå igjen til dere. Siden dere får glede av dem nå, synes jeg det er rettferdig å dele regningen så hvis dere Vippser meg halvparten?” Mari bare lo, trodde hun tullet. Men Kjersti sto på sitt. “Vi måtte kjøpe grill og snøskuffe fordi dere ikke hadde fikset det på forhånd!”
Mari svarte kaldt: “Nå må du gi deg, dette er ikke hotell! De tingene dere har kjøpt, får dere ta med hjem, vi trenger dem ikke. Veibrøyting ordner vi på vanlige dager gratis dere valgte å kjøre på egen risiko i ferien. Men lyspærene, dem betaler jeg for. Her har du 380 kroner på Vipps.” Mari gikk derfra, svarte ikke på mer. Hun var ferdig med vennetjenester, og hun og Eivind dro opp til hytta for å samle sammen alt Kjersti og Morten hadde satt igjen, som de sendte tilbake med bud.
Etter dette ble stemningen aldri den samme. Hytten var deres igjen, og vennskapet surnet den gode viljen ble bare møtt med krav, og Eivind og Mari låste for godt døren til både hytte og hjerte når det gjaldt Kjersti og Morten. Selvinvitasjoner til helgeturer ble ikke mer, og Kjersti stusset seg over Mari: “Vi ville jo bare hjelpe til, og så blir vi møtt med utakknemlighet?” Hun satt igjen med den elektriske snøskuffa eneste måten å få igjen pengene på var med kvitteringen som visst fortsatt lå på hytta i Hafjell.
Ja, sånn kan det gå man skal jammen være forsiktig med å gi bort nøklene sine til folk, vet du!
