Kan man egentlig være lykkelig uten barn? En norsk kvinnes ærlige reise
Møtet som snudde opp-ned på mitt syn på lykke
Nå må du for all del ikke synes synd på meg tvert imot, jeg føler meg ordentlig lykkelig. En dag på vei til hudlegen, nok en helt normal formiddag i Oslo, havnet jeg i den sedvanlige langdryge ventingen på venterommet. Nettopp der fikk jeg et møte som viste seg å vende opp-ned på mitt syn på livet.
Litt lenger borte på en av de slitne stolene satt en kvinne. Holdningen hennes utstrålte en rolig selvtillit, og det varme smilet og blikket gjorde at hun nesten lyste av indre harmoni. Jeg tippet hun var rundt 65 år. Da vi kom i prat, viste det seg til min store forbauselse at hun allerede hadde rukket å fylle 70!
Vi fant tonen ganske raskt. Hun hadde et dirrende, rolig alvor over seg når hun snakket; alt hun fortalte virket gjennomtenkt og ekte. Så begynte hun å fortelle sin historie.
Hun snakket åpent om to ekteskap. Det første, som hun gikk inn i helt ung, hadde mye kjærlighet, men én stor utfordring hun ønsket aldri å få barn. Det var klart fra starten. Den gangen sa mannen hennes at han forsto og aksepterte valget.
Men tiden gikk, og han endret mening. Da hun nærmet seg tretti, begynte han å ta opp barneprat igjen. Han håpet at morsinstinktet til slutt ville våkne, men hun følte det aldri sånn. Etter mye tunge samtaler gikk de hver sin vei.
Hennes andre ektemann hadde allerede en datter fra før og var slett ikke interessert i å starte en ny familie. Forholdet de hadde var harmonisk og ukomplisert de var alt for hverandre. Dessverre døde han tidlig, og hun ble alene igjen.
Siden den gang har hun levd et rolig liv i et gammelt, hvitt hus på Tøyen, omgitt av bøker, potteplanter og gode minner, uten å drukne i nostalgi.
Mange tror at barn er nøkkelen til en trygg alderdom, sa hun med et smil. Men barna vokser jo opp, får sine egne liv og flytter hjemmefra slik det skal være.
Hun ønsket seg aldri barn, og hun kjenner ikke et fnugg av anger når hun ser tilbake.
Det er alle de små tingene hun driver med som gjør livet hennes meningsfullt og spennende.
Så avsluttet hun med et glimt i øyet: Når det gjelder det berømte glasset med vann, så lenge jeg kan sende en Vipps til naboen for å få det servert, ser jeg ikke noe problem!
Jeg ble sittende der et øyeblikk, litt målløs. Det var ikke nødvendigvis fordi jeg var enig i alt, men fordi jeg ble så imponert over klarheten, styrken og den oppriktige roen hun viste rundt sine valg.
Så, kan man oppnå harmoni og tilfredshet uten å følge malene alle andre følger? I hvert fall i dette tilfellet: ja. Lykke er slett ikke alltid knyttet opp til det tradisjonelle livsløpet.
Til syvende og sist velger vi alle vår vei til meningsfulle liv og ekte glede. Hennes historie minnet meg om én ting: Indre ro og fylde er fullt mulig for dem som tør å lytte til seg selv og står for valgene sine, samme hva folk sier.
