Katten sov alltid sammen med kona mi. Han presset ryggen sin godt inn mot henne og dyttet meg bort med alle fire beina. Om morgenen tittet han likegyldig og hånlig på meg, som om det var han som eide huset. Jeg kunne irritere meg, men det hjalp lite. Favoritten, vet du. Lille gullklumpen og solstrålen hennes. Kona lo, mens jeg for min del ikke syntes det var like morsomt.
Denne såkalte “gullklumpen” fikk alltid servert nystekt makrell, fisken ble renset for bein, og den sprø skinnet lagt pent i en liten haug ved siden av de saftige varme fiskestykkene på kattens egen asjett. Katten stirret på meg med en skjev munn, som om han sa:
– Du er en taper, det er faktisk jeg som er favoritt og sjef her i huset.
De bitene av fisken som ikke falt i smak hos katten, dem fikk jeg. Kort sagt, han ertet meg så godt han kunne. Jeg hevnet meg innimellom, dyttet ham forsiktig vekk fra fisketallerkenen eller puffet ham ned fra sofaen. Det var som en liten krig mellom oss.
Av og til smøg han seg til å legge små overraskelser i tøflene eller støvlene mine. Kona bare lo.
– Du får ikke være slem mot ham, sa hun, og strøk sitt lille solskinn bak øret. Gråpus så overbærende og overlegent på meg. Jeg sukket. Hva skulle jeg gjøre? Jeg hadde bare én kone, og på det området var det ingenting å diskutere. Dermed var det bare å holde ut.
Men denne morgenen…
Denne morgenen, da jeg gjorde meg klar for jobb, hørte jeg plutselig et fortvilet rop fra gangen. Jeg stormet ut dit og så noe jeg sent vil glemme. Seks kilo bustete pels, klør og fryktelig humør kastet seg mot kona mi som en okse mot en rød kappe. Da han fikk øye på meg, hoppet kattedyret rett på brystet mitt og dyttet meg så kraftig at jeg havnet rett ut på gulvet i gangen. Jeg spratt opp, grep en stol og brukte den som skjold, fikk tak i hånden til kona mi og dro henne inn på soverommet. Katten hoppet etter, traff et stolben og jamret høyt en desperat lyd som skjærte gjennom marg og bein.
Men selv det stoppet ham ikke. Han fortsatte å gå til angrep til vi endelig fikk lukket soveromsdøren bak oss. Vi stod der og lyttet til fresingen fra gangen. Etterpå smurte vi sårene våre med sprit og jod fra medisinskrinet. Kona ringte jobben sin og forklarte at katten vår hadde klikket og klort oss opp, så vi var nødt til å dra til legevakten, ikke på jobb. Jeg ringte til sjefen min og gjentok det samme ord for ord. Og så…
Så ristet bakken under oss med et brak, huset gyngte. På kjøkkenet knuste rutene, og på badet sprakk et vindu. Jeg mistet telefonen i gulvet. En forferdelig stillhet senket seg. Uten tanke på katten løp vi ut av soverommet og kastet oss mot kjøkkenvinduet.
Utenfor gapte et stort krater foran huset. Bilvrak lå slengt rundt, deler av naboens lille lastebil, som gikk på gass og hadde vært lastet med flere gassflasker, lå strødd. Det var nok den som hadde eksplodert. På parkeringsplassen lå biler veltet og snurret hjelpeløst med hjulene i været, som skilpadder på rygg. I det fjerne lød sirener fra politi og ambulanser.
Fortumlet og stumme av sjokk snudde vi oss mot katten. Han satt sammenkrøpet i et hjørne, klemte høyre forben inntil seg og jamret stille.
Kona ropte, løp bort og løftet ham opp mot brystet. Jeg nappet bilnøklene ut av lomma, og vi løp ned trappene uten å bruke heisen, hoppet over trinnene i ren panikk. Alle de syv etasjene løp vi uten å si et ord.
La oss håpe de skadede tilga oss, for vi hadde vår egen pasient å redde.
Bilen vår stod heldigvis bak blokka, uskadd. Vi hoppet inn og kjørte sporenstreks til veterinæren, vi kjente så godt. Det kjentes ut som katten klorte meg på innsiden av brystet, og på radioen spilte tilfeldigvis To mennesker på kafé med Mikhail Tariverdiev. Typisk, tenkte jeg.
En times tid senere kom vi ut fra dyrlegen. Kona bar sin lille skatt med nybandasjert forben, og han viste stolt fram skaden til alle i venterommet. Da de hørte hva som hadde skjedd, kom folk bort for å klappe katten og trøste oss.
Hjemme gikk kona straks i gang på kjøkkenet og lagde katten hans yndlingsmakrell, renset den for bein og la det sprø skinnet pent ved siden av fiskestykkene. Til meg ble det nok en gang restene.
Katten haltet bort til tallerkenen sin, snerret av smerte og prøvde å sende meg det vanlige foraktfulle blikket, men det endte med en grimase av smerte.
Jeg hadde vært så travel og stresset, men nå gikk jeg bort til tallerkenen og la min fiskebit, renset og fin, sammen med hans. Katten stirret forundret på meg, trakk den skadde labben mot brystet og mjauet spørrende.
Jeg tok ham forsiktig opp, løftet ham mot ansiktet mitt og sa:
Kanskje jeg er en taper. Men når jeg har en slik kone og en sånn katt, ja, da er jeg verdens lykkeligste taper. Så kysset jeg ham på snuten.
Katten malte lavt og dyttet hodet sitt inn mot kinnet mitt. Jeg satte ham ned, og han haltet over til maten sin, mens vi stod og omfavnet hverandre og smilte.
Siden den dagen har katten bare sovet sammen med meg. Han stirrer meg inn i øynene, og jeg ber til Gud om én ting:
La meg få mange flere år der jeg kan se ham og kona mi ved min side.
Mer trenger jeg ikke.
Helt sant.
For det er sann lykke.
